«Det levde livet mitt, det har satt seg i kroppen min». 

Sitatet er hentet fra en av de tjue pakistanske kvinnene som antropolog og sykepleier Beate Lie Sverre har fulgt i halvannet år. 

Selv om mange av kvinnene har bodd i Norge siden 1970-tallet, så bruker Sverre konsekvent betegnelsen «pakistanske kvinner», for det kaller de seg selv. 

Forskeren og kvinnene har vært sammen hjemme, på bussen, på de ukentlige møtene i en frivillig organisasjon og i moskeen.

Sverre, som er ansatt på Høgskolen i Sørøst-Norge, har både observert og deltatt i aktiviteter og samtaler, og hun har intervjuet kvinnene. 

Livet i Norge – en trang verden

Hun har hørt dem fortelle om opplevelsen av å leve i en trang verden. Begrensninger som er skapt både av det norske velferdssamfunnet og av det pakistanske miljøet i Oslo. 

På bussen har hun observert hvordan norske kvinner unngår å sitte sammen med de pakistanske.

Etter å ha fulgt disse kvinnene i så lang tid står det klart for Sverre at det har hatt sin pris å komme som ung og nygiftet fra Pakistan til Norge på 1970-tallet.

Må passe og tilpasse seg

Ifølge Sverre reiste mange av kvinnene til Norge for å leve med mannen de var giftet bort til.

– Kvinnene jeg har fulgt kom fra storbyer og var relativt ressurssterke. Mange snakker norsk, og nesten alle har vært i lønnet arbeid. Men de sliter med helseproblemer, sier forskeren.

Kvinnene lider ofte av kroniske muskel- og skjelettsmerter. Og de opplever smertene som reaksjoner på migrantlivets mange utfordringer. 

De siste årene har vi hørt om unge muslimske kvinner som gjør opprør mot undertrykkende holdninger i egne miljøer. Også de eldre kvinnene har følt seg undertrykket.

I over førti år har de følt at de må passe seg og tilpasse seg. 

De andre pakistanerne undertrykker

– Det som er ganske overraskende, er at kvinnene har følt seg undertrykket av det de selv kaller de andre pakistanerne i Oslo, sier Sverre.

De fortalte henne om et miljø som utøver stor sosial kontroll overfor kvinner, både unge og gamle. Disse kvinnene har tatt avstand fra det de omtaler som det pakistanske miljøet i Oslo, men har kjent seg veldig kontrollert.

– De opplever seg som en buffer mellom mennene og barna. Mennenes ære er sterkt knyttet til hvordan deres kvinner og barn oppfører seg, sier Sverre. 

Opplever norsk ekskludering

Hun sammenligner med det «norske bygdedyret» og mener denne formen for sosial kontroll forekommer i mange typer miljøer.

Dessuten har også det norske samfunnet bidratt til å gjøre livet trangt for de pakistanske kvinnene. 

Det kalde klimaet påvirker dem - de får smerter i kroppen og kulda gjør dem lett isolert. 

– De har også opplevd mye ekskludering i det norske samfunnet, både i helsevesenet, i det offentlige rom og i arbeidslivet. Jeg gikk sammen med dem og opplevde hvordan norske kvinner tok avstand, for eksempel gjennom å flytte seg vekk fra dem på bussen, sier Sverre.  

Hun sier at kvinnene særlig opplever den norske frykten for islam som belastende. 

– De reagerer hver gang det kommer negative oppslag om muslimer og føler at de blir ansvarliggjort for andre folks handlinger. 

Som en av dem sa: 

«Det som har såret meg mest i Norge, er å lese i avisene om hvordan Islam og muslimer blir trakassert. Det er jo litt sårt når man leser så mye som ikke stemmer om oss».

Unngår å bruke ordet innvandrer

Det finnes ifølge Beate Lie Sverre mye forskning som viser at det som har størst betydning for din psykiske helse som migrant, er hvordan du blir møtt i mottakerlandet. Det har faktisk mer å si enn hva du har med deg av opplevelser hjemmefra og dine personlige egenskaper. 

I avhandlingen bruker hun konsekvent begrepet «migrant» fordi hun mener «innvandrer» har fått en negativ og stigmatiserende betydning.  

– Dette er et viktig budskap, særlig når vi snakker om flyktninger. Jeg er jo antropolog, og har sett på hvordan det norske samfunnet både ekskluderer og inkluderer.

– Det er ikke tvil om at det er mye i det norske velferdssamfunnet som bidrar til å ekskludere. Det fører til dårligere helse for migranter og flyktninger. Noe av retorikken som brukes i dag, der de oftest omtales som et problem og en trussel, er ikke bra. Det er i hvert fall ikke helsefremmende, sier forskeren.

Viktig med kvinnefellesskap

Hun oppdaget etter hvert at de eldre pakistanske kvinnene slett ikke var hjelpeløse eller passive. 

– Det er jo det inntrykket vi ofte får av eldre migrantkvinner i Norge. At de er syke og lever nokså triste og isolerte liv og ikke deltar på fellesarenaer eller i samfunnslivet. Men jeg oppdaget at disse kvinnene hjalp hverandre og skapte et fellesskap som var helsebringende for dem, sier forskeren.   

«Det er så godt å komme ut av hjemmet mitt og få være sammen med disse kvinnene og delta i dette fellesskapet. Det gjør meg godt», sier en av kvinnene i undersøkelsen.

Hun sikter til en frivillig organisasjon i Oslo, der kvinnene møtes to ganger i uken. Tilbudet ble startet av en indisk sykepleier, som hadde observert mange av plagene og utfordringene som denne gruppen kvinner slet med.  

– Gjennom å delta i dette kvinnefellesskapet på tvers av religioner og etnisitet, driver disse kvinnene med helsefremmende aktiviteter i stort monn, forteller Sverre.                                                                                     

Leker og ber 

Når kvinnene samles gjør de fysiske øvelser som yoga, og de leker sammen, blant annet «sisten». 

De deler kunnskap om helse, og de praktiserer muslimsk bønn, som både er en fysisk aktivitet og en kilde til helse for dem, ifølge forskeren.

– Det er måten de er sammen på, som har noen veldig positive effekter. 

Hun ser at samværet bekrefter verdigheten til kvinnene. Og at det gir kraft og gode betingelser for identitetsarbeidet deres. 

Gjennom migrasjon opplever folk gjerne veldig mange tap, og Sverre mener at det største av dem er tapet av deg selv.

– Hvem er nå egentlig jeg? Jeg har mistet hjemmet mitt, familien min, vennene mine, nettverket mitt og landet mitt. Gjennom samværet bekrefter kvinnene hverandre, og de skaper nye identiteter. Det er helsebringende, sier Beate Lie Sverre. 

Hun mener samfunnet bør legge bedre til rette for at disse ressursene som kvinnene selv har, blir brukt.

– Det innebærer å skape møteplasser der deltakerne må ha noe felles, det være seg migranterfaringer, alder, kjønn, religion eller felles interesser. Det fremmer helse og bidrar til en trygg base som er en forutsetning for integrasjon i majoritetssamfunnet.

– Det offentlige må samarbeide med frivilligheten, og vi må styrke frivillighetens vilkår, påpeker Lie Sverre.

Den frivillige organisasjonen der kvinnene møtes er støttet av Oslo kommune, og det er en støtte forskeren gir kommunen noe tilbake ved at disse kvinnene gjør hverandre friskere.

Referanse: 

Beate Lie Sverre. Migrasjon og helse – En etnografisk studie av eldre pakistanske kvinner i det norske samfunnet, doktorgradsavhandling, Fakultet for helsevitenskap, Universitetet i Oslo, 2016. Sammendrag.