Høsten 2015 tok Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, initiativ til en bred akademisk dugnad for å gi flyktninger og asylsøkere hjelp til å studere videre eller jobbe i Norge.
Initiativet ble raskt fulgt opp av høyere utdanningsinstitusjoner over hele landet. UiO samarbeider tett med både nasjonale og internasjonale aktører for å gi varige bidrag til flyktningsituasjonen.
Etableringen av en «Akademisk Praksisordning» i samarbeid med Oslo Kommunes introduksjonsprogram skal kunne gi flyktninger med akademisk bakgrunn et individuelt tilpasset praksisopphold ved en faglig relevant enhet på UiO. Dette skal gjøre det mulig å kvalifisere seg raskere til videre studier eller arbeid.
Sammen med Høgskolen i Oslo og Akershus utvikles nå «Akademisk Nettverk» – møteplasser for studenter med lignende fagbakgrunn.
Gjennom forelesnings- og debattserien «På flukt» går forskere ved Universitet i Oslo bak nyhetsbildet og inviterer til kunnskaps- og dialogmøter om flyktningsituasjonen.
Fjoråret var spesielt: Aldri før har så mange flyktninger kommet til Norge.
I løpet av året søkte mer enn tretti tusen personer asyl, de fleste fra Syria, Afghanistan og Irak. Og tilstrømningen fortsetter.
Mange får bli i landet. Målet er gode og trygge liv for flest mulig av dem. Det å være i jobb er viktig for å sikre egen materielle velferd og et godt liv – også i Norge.
– For selv om vi har en omfattende velferdsstat som tar vare på folk, så kommer en ikke like godt ut med trygdeytelsene sammenliknet med å være i arbeid. Den norske velferdsmodellen bygger på høy yrkesdeltakelse. Arbeid smitter. Barn som vokser opp med foreldre som er i jobb, har større sannsynlighet for selv å komme i jobb som voksne.
– Vi trenger derfor å vite mer om hva som skal til for at flyktningene skal lykkes best mulig på arbeidsmarkedet, sier samfunnsøkonomen Oddbjørn Raaum. Han er direktør og forsker ved Frischsenteret, en uavhengig forskningsstiftelse opprettet av Universitetet i Oslo.
Raaum har i mange år forsket på innvandring og arbeidsmarked. Han mener vi har noe å lære av tidligere erfaringer.
– Flyktninger som har vært lenge i landet, kan fortelle oss noe viktig om utsiktene til dem som kommer nå.
Men i motsetning til i det politiske ordskiftet, som ofte bare beskriver «øyeblikksbilder», er han opptatt av å se utviklingen over tid.
– Om vi bare ser på situasjonen til flyktninger på et gitt tidspunkt, for eksempel hvor mange som er sysselsatt eller som mottar trygd, blir inntrykket ofte helt galt. Vi blander sammen forskjeller mellom grupper med forskjeller som skyldes det å ha bodd i landet i flere år. Og dermed har vi heller ikke noe godt grunnlag for å bedømme integreringsarbeidet, påpeker Raaum.
Denne erkjennelsen er utgangspunktet for et forskningsarbeid han og kollegene Bernt Bratsberg og Knut Røed nylig har gjennomført. Arbeidet omfatter flyktninger som ble bosatt i Norge i årene 1992 til 2013. De har koblet sammen registerdata på en slik måte at de har kunnet følge dem gjennom arbeid og trygd, år for år – fra de fikk opphold i Norge.
– Det er viktig å se på gruppen av mennesker som kom i samme tidsrom over tid. De er forskjellige både når det gjelder opprinnelsesland, alder og utdanningsnivå, understreker han.
Gjennom systematisk utprøving av tiltak, kan vi lære mer, sier Oddbjørn Raaum. (Foto: Trine Nickelsen.)
Hva viser kartleggingen? Forskerne ser flere mønstre. For det første er det tydelig at andelen som kommer i jobb stiger kraftig de første årene etter at de bosatte seg i Norge. Yrkesdeltakelse øker med botid.
Sysselsettingsraten når helt opp til rundt 60–70 prosent for menn, mens sysselsettingen for kvinner kommer opp i rundt 50 prosent på det meste.
Annonse
For det andre konstaterer forskerne at arbeidsmulighetene for innvandrere er mer følsomme for konjunktursvingninger enn de er for majoritetsbefolkningen. Og for det tredje – det skjer noe med sysselsettingen etter mellom sju og ti års botid i Norge: Da stanser økningen opp, for så ganske snart å begynne å falle.
– Mange slutter i jobb. Mønsteret er særlig tydelig for menn. Gjennomsnittsalderen for dem som faller fra, er godt under 40 år.
– Kanskje litt overraskende med tanke på at språkkunnskaper og kulturforståelse med all sannsynlighet har økt mens de har vært yrkesaktive.
Raaum mener det er en utfordring for forskningen å avdekke mekanismene bak. At så mange etter hvert faller ut av arbeidslivet kan skyldes en kombinasjon av flere ting. I dårlige tider rammes innvandrere – og flyktninger spesielt, hardere enn andre.
Også for innvandrere spiller det en rolle hva slags kompetanse de har – ikke bare norskkunnskaper. Mange flyktninger har kort skolegang, samtidig som en betydelig andel har høyere utdanning, særlig blant menn. Vi ser at de som har norsk skolegang i større grad er sysselsatt enn andre. Mye tyder på at norsk skolegang gir uttelling selv om den ikke hever flyktningenes høyeste fullførte utdanning, påpeker Raaum.
En god start framheves ofte som en forutsetning for god integrering på arbeidsmarkedet.
– Mange er bekymret for at flyktningene blir sittende lenge i asylmottak og ikke kommer raskt nok i arbeid. Forskningsresultatene er imidlertid ikke entydige her. Vi ser at også folk som er ute av arbeidsmarkedet ett par år, kommer i jobb. En solid investering i norsk utdanning og språk kan virke like godt som tidlig jobb, sier Raaum.
Økonomen viser til landets høye ambisjoner når det gjelder å omfordele, og at dette også kan forklare graden av sysselsetting blant flyktninger.
– Gjennom ulike typer trygdeordninger ønsker vi å sikre folks materielle velferd dersom de har svak inntektsevne. Noen opplever at gevinsten ved å jobbe er relativt liten. Det er et dilemma.
Vi vet altså en god del om hvordan flyktninger har greid seg i Norge de siste to tiårene. Vi vet imidlertid langt mindre om hvilke konkrete integreringstiltak som virker – for hvem.
– Når vi nå står overfor mange tusen som skal integreres i det norske samfunnet, bør vi tenke igjennom hvordan vi best kan prøve ut alternative måter å gjøre dette på. Kanskje det er tid for mer systematiske utprøvinger som grunnlag for en bedre integrasjonspolitikk? spør Raaum.
– Merkelappen ‘eksperimenter’ er provoserende for mange, men det dreier seg om å legge til rette for å finne ut hva som virker.
Hvordan skal vi finne gode introduksjonsprogrammer for arbeid og utdanning? Passer de samme ordningene for alle uavhengig av deres bakgrunn? Hva er en passe blanding av opplæring i språk og samfunnsfag? Kan noe av opplæringen skje i arbeidslivet.
– Mange gode initiativ tas i dag i norske kommuner, men det skjer ofte på måter som gjør det svært vanskelig i etterkant å finne ut hva som virket. Vi kunne lære mer og dermed få bedre tilpassede ordninger på sikt dersom utprøvingene ble mer systematiske.
Raaum viser til at det er mange utfordringer med å eksperimentere med ulike tiltak for forskjellige grupper på forskjellige steder.
– Loddtrekning mellom ulike tiltak kan gi oss variasjon som vi kan lære av, men den må ikke komme i strid med rettighetene som folk har, og med etiske hensyn. Systematiske eksperimenter krever også mer samarbeid mellom forskningsmiljøer, profesjonsmiljøer og politikere.
– Kunne dere tenke dere å gjøre slike eksperimenter her?
– Absolutt. Men det fordrer jo at det gjøres i samarbeid med fagfolk som skal utforme og iverksette tiltakene, særlig integrasjonen mellom språk og samfunnskunnskap på den ene siden og arbeidserfaring på den andre – som mange mener nå bør integreres sterkere.
Det krever, mener økonomen, at det offentlige har vilje, både til å øremerke driftsmidler og forskningsressurser, og ikke minst stå fast ved gjennomføringen dersom det skille bli politisk støy og diskusjon i offentligheten.
Annonse
– Vi kan lære mer dersom forskere blir invitert til å være med og påvirke hvordan data genereres – og ikke bare analysere data som allerede finnes, sier Oddbjørn Raaum.
