Unge med foreldre fra India og Pakistan risikerer å bruke lengre tid på å få jobb enn dem med norske foreldre.

Barn av innvandrere bruker lengre tid på å få jobb

Selv om de er vokst opp i Norge og har høy utdanning, har unge med foreldre fra Pakistan og India lavere sjanse for å være i betalt arbeid.

8.11 2014 05:00

“Stort sett søkte jeg på jobber jeg var følte jeg var kvalifisert for, men ble aldri innkalt til intervju, selv etter to mastergrader. Jeg har bodd i Kristiansand i mange år og ganske kjent med folk, men når det gjaldt jobb møtte jeg alltid veggen”.

Et hjertesukk fra en innvandrer, intervjuet av Aftenposten.

Men også de som har bodd mesteparten av livet her i landet møter veggen.

De har lekt i de samme gatene og gått på de samme skolene som andre nordmenn. Mange snakker flytende norsk.

Likevel tar det lengre tid for barn av pakistanske og indiske innvandrere å få jobb enn det gjør for dem som har flere generasjoner nordmenn i slekta.

Rundt 10-17 prosentpoeng færre blant etterkommerne har inntekt på minst 150 000 kroner to år etter avsluttet utdanning, viser en ny studie fra Universitetet i Oslo (UiO) publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning.

– Arbeidsgivere diskriminerer

­Selv når forskerne sammenligner personer som er like gamle, har like lang utdanning, samme familieforhold og bosted, tar det merkbart lengre tid for etterkommerne.

– Vi tror diskriminering er en viktig forklaring. Det er ikke tvil om at norske arbeidsgivere forskjellsbehandler, sier Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved UiO og en av forskerne bak studien.

Det mener hun er sannsynlig ut fra funnene i en annen studie, som snart skal publiseres i Sosiologisk tidsskrift.

Sammen med kolleger har hun gjentatt et tidligere eksperiment som viste at arbeidsgivere sjeldnere tar kontakt med jobbsøkere som har et typisk pakistansk navn enn med dem som har et typisk norsk navn. De sendte inn fiktive jobbsøknader til reelle stillinger.

Også den nye studien finner at det er lavere sjanse for å få en telefon fra arbeidsgivere om du har et utenlandsk navn på søknaden. Sannsynligheten blir redusert med nærmere 22 prosent om du har et pakistansk navn og søker jobb i Oslo.

Usikker når utenlandsk navn

Noe av årsaken kan være at arbeidsgivere er usikre på hva en søker med et fremmedklingende navn kan tilby, fant forskerne bak den forrige studien da de spurte arbeidsgiverne om hvorfor de ikke kalte inn norskpakistanerne til intervju.

Snakker de godt nok norsk? Har de kjennskap til et norsk miljø?

Studien viste at arbeidsgivere i liten grad skiller mellom innvandrere og de som er født i Norge når de leser søknader. Så lenge du har et annerledes navn kan arbeidsgiver tro at du er innvandrer og dårlig i norsk, selv med en feilfri søknad.

– Det er ikke bare arbeidsgiverne som kortslutter, tror jeg, vi trenger en holdningsendring for å bevisstgjøre oss alle, sier Birkelund.

Formelle ansettelsesprosesser ser ut til å gagne minoritetene, fordi det blir lagt mindre vekt på skjønn. Noen studier har antydet at arbeidsgivere favoriserer ansatte som er like dem selv.

Også norskfødte blir diskriminert

I den nye undersøkelsen burde usikkerheten bli borte dersom arbeidsgiver tar en titt på CV-en til søkerne fra andre byer enn Oslo. Der står det nemlig at jobbsøkeren er født i en norsk by.

– Det er kanskje ikke vanlig å skrive det på en CV, men vi tok det med for å fjerne tvilen om at arbeidssøkeren var født i Norge, sier Birkelund.

Selv med denne informasjonen er det 14 prosent lavere sjanse for at arbeidsgiverne i Stavanger, Bergen og Trondheim velger det pakistanske navnet.

Det kan hende at arbeidsgiverne kaster CV-en rett i søpla uten å lese den. En studie fra Nederland viser at arbeidsgiverne i mindre grad sjekker CV-en til folk med et fremmedklingende navn i søknaden.

Skolevinnere får ikke jobb

Det skal nevnes at mange arbeidsgivere tar kontakt med søkere med alle slags navn, rundt førti prosent av søkerne med pakistansk navn fikk svar, mot femti prosent av de norske.

Forskerne fant mindre diskriminering enn de hadde regnet med, men etterspørselen etter arbeidskraft var god da undersøkelsen ble gjort.

Uansett er forskjellene tydelige. Også studien av hvor lang tid det tar å komme i jobb viser det.

– Det er et problem både for den enkelte og for samfunnet at folk blir gående uten jobb. Vi har ikke undersøkt hva de lever av når de ikke har egen inntekt, sier Birkelund.

Det mest overraskende, synes hun, er resultatene for de indiske etterkommerne.

– De er vinnere på skolen, men i overgangen til arbeidslivet går det dårligere, særlig for mennene, sier hun.

For selv om flere enn én av fem av de indiske etterkommerne har en mastergrad, tar det lengre tid for dem å komme i jobb etter studiene. Færre enn én av ti unge med norskfødte foreldre har en mastergrad.

Frivillig utenfor arbeidslivet?

Mulighetene på arbeidsmarkedet blir likere når de studerer. Men også med en bachelorgrad eller mastergrad blir norsk-inderne og norsk-pakistanerne hengende etter de andre nordmennene med samme utdanningsnivå.

Lavere yrkesdeltakelse kan skyldes mye annet enn diskriminering.

Det kan være frivillig å stå utenfor arbeidslivet i en periode.

Birkelund og kollegene studerer alle som ikke er i fulltidsutdanning, de er ikke nødvendigvis arbeidsledige. Det er ikke engang sikkert at de er ferdige med å utdanne seg, noen tar kanskje en pause fra studiene.

Kanskje de driver med noe annet, som å jobbe frivillig eller reise.

Birkelund tror likevel ikke at det er flere norsk-indere som velger å stå utenfor arbeidslivet enn unge med norske foreldre.

Ikke hjemme med barn


Forskerne vet ikke hvorfor det tar lengre tid for barn av innvandrere å komme i jobb. Sosiolog Gunn Elisabeth Birkelund tror arbeidsgivere diskriminerer.

Det er større sannsynlighet for at kvinnene med pakistansk bakgrunn er utenfor arbeidsmarkedet på grunn av barn, fordi de har flere barn enn kvinner med norskfødte foreldre. Forskerne finner likevel ikke tegn til at familieforpliktelser i større grad står i veien for overgangen til jobb for pakistanske og indiske etterkommere enn for andre kvinner.

De utdanner seg heller ikke i større grad til yrker det ikke er bruk for – tvert imot, sier Birkelund.

Arbeidsmarkedet skulle være bedre for etterkommerne etter innvandrere fra land utenfor EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. De utdanner seg oftere innen realfag og etterspurte profesjonsutdanninger som medisin enn folk flest, ifølge en masteroppgave.

Er de mer kresne på arbeidsmarkedet?

– Noen vil kanskje ikke ta den første og beste jobben, men venter på et bedre jobbtilbud, sier Birkelund, men legger til at hun ikke har undersøkt dette.

Har de ikke et like godt nettverk som dem som har bodd i landet i flere generasjoner, mangler de kontakter som kan hjelpe dem inn i arbeidslivet?

Forskerne har ikke noe svar.

Går bedre etter hvert

Når de først er kommet inn på arbeidsmarkedet, klarer innvandrerbarna seg bedre, viser en del forskning. Etter noen år blir lønnsgapet mindre mellom etterkommerne og dem med norske foreldre, selv om resultatene fra ulike studier spriker. De får like høye stillinger. Men dette gjelder dem som faktisk fikk jobb.

Ansettelsen kan altså være bøygen. Det gjelder å få sjansen til å vise hva man er god for.

Birkelund anbefaler å betale arbeidsgivere for å ansette en med innvandrerbakgrunn.

– Det kan oppfattes som kontroversielt, men jeg tror arbeidsgiverne i større grad tør å ta sjansen dersom de en periode får subsidiert deler av lønnen. Når arbeidstakeren har jobbet en stund, bør fordelen falle bort.

Referanser:

Birkelund, G., m.fl.: Fra utdanning til sysselsetting. En forløpsanalyse av indiske og pakistanske etterkommere i Norge. Tidsskrift for samfunnsforskning, nr.4 2014.

Birkelund,G., m.fl.: Diskriminering i arbeidslivet. Resultater fra randomiserte felteksperiment i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Sosiologisk tidsskrift, nr.4 2014.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Fra utdanning til arbeid

Undersøkelsen tar for seg alle etterkommere av pakistanske og indiske innvandrere til Norge, samt de som innvandret som barn før de begynte på skolen, født mellom 1975 og 1991.

Sammenligner med 10 prosent av befolkningen med norske foreldre, tilfeldig utvalgt i samme aldersgruppe.

Norsk-indere: 452 personer.
Norsk-pakistanere: 1998 personer.
Med norskfødte foreldre: 44 560 personer.

Deltakerne ble utdannet i årene 1993-2009, studien ser hvordan det gikk med dem på arbeidsmarkedet fram til 2010.

Alle som ikke var i fulltidsutdanning på tidspunktet for undersøkelsen ble regnet som mulige arbeidssøkere.

Arbeid ble definert som en inntekt på to ganger Folketrygdens grunnbeløp, i 2010 var det ca. 150 000 kroner i året. Resultatene ble lignende da forskerne tok med årlige inntekter ned til 75 000 kroner.

To år etter at de er ferdige med videregående skole eller høyere utdanning, er 85 prosent etnisk norske kvinner og menn i arbeid. Blant kvinner med innvandrerforeldre fra India er 71 prosent sysselsatte, blant menn 68 prosent. Pakistanske etterkommere har en andel på 71 prosent for kvinner og 75 prosent for menn.