Mange maskuline rollemodeller ble borte da industrien og kroppsarbeidet ble redusert, skriver Barland i en ny bok der han har intervjuet kroppsbyggere som doper seg. Mange unge menn har dermed færre positive maskuline rollemodeller å identifisere seg med. Mange oppgir også at doping gir dem mer selvtillit. 

– Anerkjennelse og respekt fra andre menn, å skaffe seg trygghet og kontroll går igjen som motiv for å bruke doping i mange av intervjuene, sier Barland.

Kulturviter Fredrik Langeland har skrevet doktorgrad om den norske mannsrollen, med avhandlingen «Fra metro til retro?» ved Universitetet i Stavanger. Han mener doping og kroppsbygging kan henge sammen med behovet for det å ha en hard kropp, noe som er viktig for mange menn.

– En slik kropp forbindes med en hardhet, usårbarhet, urokkelighet som en beskyttelse mot omverdenen. I en tid hvor man føler seg sårbar, kan man bygge kroppen som et vern mot omverdenen, og uttrykke verdier en hard kropp symboliserer, sier Langeland.

Han sier også at mange menn nok også føler et savn etter en arena hvor menn kan være menn i en hverdag som gir stadig mindre rom for nettopp det. De vil slippe å forholde seg til det virkelige livet.

Meningsfylt og logisk i noen miljøer

Bjørn Barland er forsker ved Politihøgskolen og har nylig utgitt boken «Fortellinger om doping og kroppskultur», basert på møter med hundrevis av kroppsbyggere på vanlige, norske treningssentre gjennom drøyt tyve år.

Siden han var student har han lurt på hvorfor noen velger å dope seg.

Han sier at miljøene lager sin egen logikk – sin egen alternative oppfatning av doping – slik at det blir akseptert og normalt, selv om resten av samfunnet fordømmer det.

For å forstå tankegangen i amatørmiljøene, innså Barland at det ikke var nok å intervjue brukerne. Han måtte på innsiden.

Han oppsøkte helsestudioene og snakket med utøvere på utallige kroppsbyggingskonkurranser. 

Barland ble kjent med dopere og kroppsbyggere, og de fikk tillit til ham. I boken skriver han om kroppsdyrkernes strenge dietter, svettende treningsøkter og inntak av dop, i form av tabletter eller satt som sprøyter.

– For mange er doping en viktig og logisk del av treningsfremgang, for å kunne vinne konkurranser og posere på treningsstudioet, forklarer Barland.  

Tre prosent bruker doping

De negative konsekvensene ved doping er godt kjent gjennom mediene. Ikke bare som juks og skittent spill for å slå konkurrenter i idrettsmiljøer. Også psykiske, fysiske og sosiale bivirkninger har blitt mer kjent.

Likevel bruker mange utøvere anabole steroider, testosteron og en rekke andre midler for å få større muskler, både i fitness-konkurranser og blant amatør-kroppsbyggere.

Barland forteller at de som doper seg har litt lavere utdanning enn gjennomsnittet, og at mange scorer betydelig høyere på annen kriminalitet som innblanding i voldsepisoder og rus. 

– Andre har jobb og utdanning i utgangspunktet, men slutter for å vie seg til dette, sier Barland. 

Undersøkelser viser at tre prosent av befolkningen bruker veksthormoner for å endre kroppens utseende, bli mer «fit». De fleste er menn.

Et symptom på identitetskrise

​– For mange av dem er ikke doping problemet, det kan være et symptom på at de mangler fotfeste i noe annet, eller doping blir løsningen på andre problemer. De går inn i kroppsbygging og doping så iherdig at det blir en lidenskap, sier Barland.

Noen mangler mannlige rollemodeller. For dem gir miljøet dem en retning i livet, forklarer Barland.   

For andre igjen er dopingen en tilflukt fra at de har blitt marginalisert, at de ikke henger med i samfunnet for øvrig. De er en del av en subkultur som har dannet seg gjennom en endring av maskuline rollen. Men ikke alle er avvikere:

– Noen velger å dope seg fordi det virker. De opplever virkningen som positiv, og det er en ingrediens på lik linje med trening og kosthold for å oppnå kroppsidealet.

Her kan du se Christian (44) fra Fredrikstad og Lars (28) fra Tønsberg fortelle om sine erfaringer med doping,  i en video på Antidoping.no.

Kroppen er et speil og signal

– I dag trengs ikke kroppen lenger til å gjøre tunge løft, det har vi maskiner til. Kroppen er tømt for plikter, i stedet har kroppen blitt et sosialt medium eller display som utøverne viser styrke, disiplin og selvkontroll gjennom, forteller han.

Kroppen er blitt et speil for hvilke verdier utøverne står for. Noen bruker også doping for å løse problemer i marginaliserte liv, som et alternativ til de som ikke passer inn i arbeidsliv, utdanning eller sosialt.

«Altså, jeg gjør det (bruker doping) for min egen del, sånn sett. Men så får jeg høre av veldig, veldig mange kompiser og venninner at jeg har blitt enormt svær. Så det er jo veldig moro at folk syns jeg har blitt veldig stor og har mye muskler som har en veldig positiv effekt». 

Det sier en av kroppsbyggerne Barland har snakket med.

• Les også: Det er ikke sunt for alle å trene mye

Noen starter for å få bukt med komplekser for at de synes de var for tynne og spinkle. En  svensk undersøkelse blant tusen svenske ungdommer, viser at mange gutter har slike komplekser. Blant gutter på 16 år synes 23 prosent at de er for tynne, viser studien som er gjort av Kristina Holmqvist Gattario ved Universitetet i Gøteborg. 

Mange overvektige menn brukte doping som hjelpemiddel for  å gå raskere ned i fettprosent.

Metromenn og kroppsbyggere har noe felles

– Det er store bevegelser i hva man opplever som legitimt maskulint, sier Fredrik Langeland.

På 2000-tallet ble det akseptert at menn kunne sminke seg og være mer myk og feminin. Det kan være et uttrykk for et behov for å bli sett på.

Tradisjonelt har kvinnen vært objektet, og mannen har vært blikket, men i kroppsbyggerregimet er dette endret. Her blir også menn sett på, av begge kjønn.

– Og selv om kroppsbyggeren er en mottype til den myke metromannen, er det slik sett ingen motsetning mellom dem, mener Langeland. Metromannen sminker seg og bruker smykker og fine klær, men begge vil bli sett.

Menn har de siste årene generelt fått mer fokus på det ytre, dels gjennom reklamen. Håndballspilleren Kristian Kjelling var den første mannlige fotomodellen for en solariumkjede. Menn har begynt å ta solarium, blitt mer opptatt av utseende og bruker mer penger på kropp, hud og hår, forteller Langeland.

– Hvis man skal finne ekte maskuline rollemodeller, er fotballandslaget nærliggende. Men selv mange av disse spillerne har fått mer fokus på det ytre, sier han. 

Skylder på samfunnet

En av de Barland har intervjuet er også opptatt av hvilke kroppsidealer som hersker i samfunnet vårt og at mange flere enn de som doper seg, oppnår den «perfekte kroppen» på kunstig vis.

«Jeg liker å være sterk! Jeg vil se bra ut. Jeg gidder ikke å gå rundt og se ut som en dass! Dessuten blir jeg bare irritert av å høre på de som snakker om at dette er farlig, eller juks eller at det burde vært forbudt. Herregud mann, se deg rundt!»

Dette er sagt av en ellers velfungerende mann som er i en ansvarsfull jobb, og har erfaringer som modell. Han mener doping ikke er verre enn bruk av silikon, botox og hormoner for å se bedre ut. 

«Se hvordan samfunnet hele tiden presenterer de perfekte. Hvordan tror du de har blitt slik? De som ser bra ut, har jo brukt hormoner og doping hele veien. Så skal plutselig samfunnet lage lover som forbyr bruk av doping, herregud, dobbeltmoral, sier jeg!»

Møtte veggen

Men mange innrømmer også at de har fått bivirkninger.

«Livet med steroider var på mange måter fantastisk, men det gikk helt galt. Jeg sluttet med utdanning, med jobb og med det meste av mitt sosiale liv. Jeg reiste rundt på stevner og show, brukte efedrin og steroider i store doser og til slutt gikk jeg over på amfetamin. Da gikk det ikke lenge før det hele var over».

Kvinnen som sa dette til Barland, fikk hjelp, og fungerte greit sosialt og yrkesmessig igjen etter to års intensiv behandling. Men det kan gå verre. NRK Brennpunkt viste i 2010 dokumentaren om en gutt som ikke klarte de psykiske svingningene etter langvarig dopingbruk, og valgte å ta sitt eget liv.

I dag er besittelse og innehav av dopingpreparater forbudt, og straffes med bøter og eller fengsel i opptil seks måneder. Barland omtaler også dopingavsløringene blant norske toppidrettsutøvere og Lance Armstrong-skandalen i boken.

De fleste har fått store ettervirkninger

Bjørn Barland har fått et nært forhold til mange av informantene. Noen av dem har han fortsatt kontakt med, 24 år siden han traff dem første gang. 

– Noen har kommet seg ut av det, og er idag idrettstrenere med familie. De fleste sliter med psykiske og fysiske ettervirkninger. 

Noen er i fengsel eller sliter med rus og har gått over til tyngre stoffer, ofte amfetamin. 

Og noen er døde. 

– De fleste som har kommet seg ut av det, fatter ikke at de sløste bort så mange år av sitt liv på dette. Det har kostet dem mye, men de forklarer at de ble helt oppslukt, sier Barland.

Kilde: 

Bjørn Barland: Fortellinger om doping og kroppskultur. Cappelen Damm Akademisk 2016. ISBN. 978-82-02-38492-0.