Harde og myke forskerfag møttes på det filosofiske dypet i Realfagskjelleren på Blindern i Oslo. Fra venstre: Adferdsbiolog Jens Andreas Huseby, møteleder og biologistudent Åsta Dale, en publikummer og hjerneforsker Johan Storm.

Har vi fri vilje?

En hjerneforsker, en teologistudent, en evolusjonsbiolog, en filosof, en kjeller full av folk – og store spørsmål.

20.12 2015 05:00

Evolusjonsbiologen: – Vi må leve som om …

Teologistudenten: – Ja, ikke sant, vi må leve som om.

Som om vi har noe vi likevel kanskje ikke har – fri vilje? 

Hjerneforskeren: – Noen omstridte studier tyder på at hvis folk tviler på sin egen frie vilje, så vil de oppføre seg litt mindre moralsk.

Filosofen: – Hvis vi innretter samfunnet som om vi har fri vilje, så har det mye bedre konsekvenser. Den metafysiske sannheten om fri vilje burde egentlig ikke få noen betydning.

Hører jeg riktig? Diskuterer fagfolkene i Realfagskjelleren på Blindern om vi skal glemme søken etter sannheten – metafysisk eller ikke? Skal vi tro at vi har frihet – selv hvis vi ikke har den?

Spørsmålet skaper nye spørsmål. Hva er sannheten om fri vilje? Og hva er egentlig sannhet  – uberørt av mennesketanken? Bør vi forkaste slike spørsmål og søke sannheten – for oss?

Faget som ikke finnes

Kjellerlokalet med pubservering er fullt. Mange flere enn meg har kommet for å høre fagfolk snakke om de største og dypeste spørsmål: Har vi fri vilje? Hva er bevissthet?

Tverrologene sitter ved et bord med godteriskåler og kjeder av lysdioder. Det er førjulsstemning og forventning over ølglassene.

Tverrologi – hva er nå det? Faget finnes ikke. Men kanskje det kan finnes opp, akkurat som den frie viljen, til beste for oss alle? Til beste for den gode og store samtalen?

Slik tenkte kanskje også gjengen av studenter som startet opp møteserien Tverrologene, våren 2015.

Store spørsmål

– Vi er en gruppe bachelorstudenter i biologi som kom litt til kort med å forklare de store spørsmål, sier Karoline Saubrekka, leder av gruppen som arrangerer møtene.


Biologistudentene som lager møteserien Tverrologene, der folk fra mange fagfelt kommer sammen for å snakke med hverandre og med publikum. Fra venstre foran: Jørgen Skyrud Danielsen, Karoline Saubrekka, møteleder Åsta Dale og Håkon Muland Kenich. Bak, fra venstre: Øyvind Lynne, Martha Karijord og Kristian Sandok, barsjef under arrangementet.

Tverrologene er så tverrfaglige at man kunne fått faglig spagatangst av mindre. Men de fire inviterte tverrologene – forskerne mellom godteriskålene – ser ikke spesielt engstelige ut.

Masterstudent i religion og samfunn ved teologisk fakultet, Kjell Sjøberg – vi kaller ham heretter teologistudent, selv om det ikke er helt dekkende – skjelver ikke for professor og hjerneforsker Johan Frederik Storm.

Filosof Anders Solli Sal kommer godt overens med adferdsbiologen Jens Andreas Huseby, selv om Huseby har liten tro på idéen om det frie, moralske menneske.

Liten rytter, stor elefant

Han viser til sosialpsykologen Jonathan Haidt. Haidt har laget et bilde av våre bevisste valg som en liten rytter på en elefant av intuisjon og ubevisste tankeprosesser.


Sosialpsykologen Jonathan Haidt har laget et bilde av våre bevisste valg som en liten rytter på en elefant av intuisjon og ubevisste tankeprosesser.

– Vi lager en fortelling om våre valg for å få andre på vår side. Fortellingen har ikke noe med hvorfor vi gjorde valgene, sier Huseby.

Fortellingen er altså bare vårt forsøk på å forklare valget – etter at vi gjorde det.

Bare en illusjon?

Men hva betyr det egentlig at vi gjør valg? Samtalen dykker raskt under overflaten av hva som er praktisk og bra for oss mennesker og videre ned mot metafysikken – filosofens skråblikk på vårt bilde av universet.

For selv om det er nyttig for oss å oppleve at vi gjør valg og har en fri vilje, skulle vi jo gjerne vite om opplevelsen bare er en illusjon, eller om det faktisk er en fri vilje.

Og langt der inne – som en forutsetning for den frie viljen – er bevisstheten. Uten bevissthet – ingen opplevelse av fri vilje. Hva er egentlig bevissthet? Her har hjerneforsker Storm viktig innsikt.

Informasjonsteori

– Ordet bevissthet brukes i ulike betydninger. Her bruker jeg det i betydningen opplevelse, å oppleve noe innenfra, det subjektive aspektet. Slik bevissthet finnes høyst sannsynlig også hos mange dyr, sier han.

Å starte med det subjektive, med sin egen opplevelse – er det et brukbart utgangspunkt for en nevroforsker?

Ja, det er det spesielle med bevissthet i betydningen opplevelse. Noen teorier bygger på nettopp dette – slik som den integrerte informasjonsteorien, utviklet av nevroforskeren Giulio Tononi.

­– Teorien starter med introspeksjon. Hva vet vi om bevisstheten ut fra våre egne erfaringer? Så lager teorien postulater: Hva slags egenskaper må et system ha for å gi opphav til de bevissthetsegenskapene vi merker i oss selv, sier Storm.

Starter med egen opplevelse

Teorien bruker altså våre egne erfaringer som aksiomer, grunnsannheter som ikke kan bevises. Så bygger den en ny form for informasjonsteori ut fra disse aksiomene.

– I korte trekk sier den at bevissthet er integrert informasjon i hjernen, definert på en spesiell, matematisk måte, sier Storm. Han arbeider nå med å prøve ut teorien gjennom eksperimenter i et stort EU-prosjekt.

Store nettverk tennes

Denne teorien starter altså med subjektive opplevelser. Hva da med de som bare stoler på måleinstrumenter og kjølige tall?

Går det an å måle bevissthet objektivt i hjernen, med instrumenter rundt hodeskallen?

– Vi bruker magnetpulser og hjernebølger for å måle bevissthetsnivået, sier Storm.

Han forteller om en annen teori, Global Workspace Theory. Den sier at hvis bevissthet skal oppstå, må store nettverk av nerveceller tennes i hjernen.


Hjernen tenner på inntrykk: Disse hjerneskannene viser hvor hjernen er aktiv når forsøkspersonen ser på hus og ansikt.

Termometer er ikke temperatur

Denne aktiviteten kan lyse opp på hjerneskanninger, med magnetresonans og andre teknikker.

Men slike målinger viser bare aktivitet som henger sammen med bevissthet. De svarer ikke på spørsmålet: Hva er bevissthet? Går det overhodet an å måle bevisstheten direkte?

– Nei, det tror jeg ikke, men det gjelder også målinger av mange andre fenomener, sier Storm.

– Et termometer viser jo bare hvordan kvikksølvet utvider seg. Det henger sammen med temperaturen, men det er ikke temperaturen selv. Slik er det med bevisstheten også, sier Storm.

Ja, hva er egentlig temperatur? Du kan svare ved å si at det er små vibrasjoner i milliarder av molekyler i et stoff, kalt brownske bevegelser.


Varme er summen av alle de enkelte komplekse vibrasjonene til molekylene. Her er banen til ett gassmolekyl tegnet inn. Du trenger ikke å kjenne alle disse bevegelsene i detalj for å måle temperaturen og bestemme den emergente egenskapen, varmen.

På samme måte kan du svare at bevisstheten oppstår ut fra signalene mellom milliarder av nerveceller. Men hvor mye forklarer det?

Plukke fra hverandre

– I hvilken grad kan man redusere en bevissthet til de underliggende fysiske prosessene? Hvis du snakker om integrert informasjon, hele hjernen i arbeid på en gang, kan du da redusere den bevisstheten til de enkelte bestanddelene, spør teologistudent Kjell Sjøberg.

– Du hører ofte denne redselen for å redusere, svarer adferdsbiolog Huseby. – Du har et enkelt bilde fra dataverdenen – Windows 10. Du finner ikke noe fornuftig å si om Windows 10 i nullene og ettallene i datamaskinen, samtidig som Windows 10 beviselig finnes i disse nullene og ettallene.

– Du kan gå fra noe komplekst til noe underliggende. Det er en reduksjon. For eksempel kan du gå fra biologiske til kjemiske prosesser. I hver reduksjon har du mistet litt, sier Sjøberg.

Sette sammen igjen

– På den andre siden kan du gå fra et enkelt system til et mer komplekst. Da oppstår emergens, og det synes jeg er et veldig stilig begrep, fortsetter han.

Hva er emergens? Bildet med temperatur og de vibrerende molekylene kan forklare. Du trenger ikke å kartlegge hver eneste liten vibrasjon for å måle temperaturen. Det holder med å se på summen av dem.

Temperaturen oppstår – emerge på engelsk – ut fra alle enkeltbevegelsene. Temperaturen kalles en emergent egenskap.

Fra big bang til bevissthet

Er det likedan for bevisstheten? Oppstår den ut fra signalene mellom milliarder av nerveceller?

– Virkeligheten er noe mer enn bare de enkelte bestanddelene, sier teologistudent Sjøberg.

– Plasmaet etter Big Bang ble til soler som eksploderte og laget mer komplekse grunnstoff. For hvert nivå har det skjedd en emergens og dukket opp nye egenskaper, nye kvaliteter. Bevissthet virker for meg som en sånn veldig sen emergent egenskap, fortsetter han.

Filosofen og maneten

Men hvordan har den fysiske materien – gjennom den emergente prosessen som vi kaller evolusjonen – framskaffet den emergente egenskapen bevissthet? Adferdsbiolog Huseby har ett mulig svar.

– Filosofen Daniel Dennett har kommet opp med en enkel tankerekke. Nervene våre er i utgangspunktet laget for å reagere på omverdenen, sier han.

Maneter har for eksempel matfølende nerveceller på den ene siden. Hvis de reagerer på næringsstoffer, sender de signaler direkte til muskelceller på motsatt side.

Dermed styrer de dyret mot maten. Veldig enkelt, men likevel et slags avtrykk av miljøet der manetene er – hav med ulike konsentrasjoner av mat.


Maneten har nerver som reagerer på matkonsentrasjonen i vannet, og sender signaler over til muskelceller på motsatt side. Maneten svømmer mot maten, men har ingen bevisst opplevelse av sin egen handling. Først når dyr ble sosiale og måtte forutsi hverandres intensjoner, oppstod bevisstheten, mener filosofen Daniel Dennett.

Selvsimulering

– Mer avanserte nervenettverk har mer avanserte måter å reagere på, helt opp til det nivået der hjernen begynner å simulere omgivelsene for å kunne forutsi hva som kan komme til å skje.

– Da får du en indre representasjon av omgivelsene. Går du et hakk videre, så begynner du å se på andres intensjoner. Du er et sosialt dyr, hvor det er viktig hva andre vil med deg.

– Og det siste nivået er at du faktisk bygger begrepet om deg selv. Du simulerer deg selv som en sosial aktør. Jeg tror alt dette henger sammen med evolusjon av samarbeid, sier Huseby.

Subjektivitet – subjektivt sett

Men hvor mye forklarer egentlig en slik forklaring? Samtalen går enda et nivå dypere.

Vi skal ned til menneskenes grunnleggende behov for å tolke verden. Det gjør vi ved å lage kategorier – ord. Vi skiller mellom oksygen og nitrogen, mellom pattedyr og krypdyr.

Men sier egentlig disse ordene – kategoriene – mer om oss selv enn verden der ute? Et atom vet vel ikke forskjell på et proton og et elektron?

Et spørsmål fra salen klorer dette filosofiske såret åpent: Bevisstheten oppleves som noe subjektivt. For å forklare den, bruker vi våre egne, subjektive kategorier.


Publikum kom med viktige innspill til tverrologene. Spørsmålsstilleren på bildet er ikke den samme som er referert i teksten.

– Du forutsetter kategorier som kommer fra vår subjektivitet for å forklare subjektivitet, ikke sant? Er ikke det et problem, spør publikummeren.

– Jeg kan svare på det med evolusjon, svarer Huseby. – Kategorier er for en stor grad bygget inn i oss.

– Dette er fortsatt fra vårt perspektiv, hva som er nyttig for oss å bruke til å overleve, repliserer hjerneforsker Storm. – Kategoriene er ikke absolutte. De er ikke der ute i virkeligheten.

Atomer som gjør saker og ting

– Hjernene våre er ikke universaldatamaskiner. De er datamaskiner laget for å skape mennesketanken, skyter Huseby inn.

Men gir det overhodet mening å sammenligne hjernen med en datamaskin? Hva er en datamaskin uten mennesket som tenkte ut datamaskinen, laget den, programmerte den?

– En datamaskin beregner ikke noe som helst. En datamaskin er bare atomer som gjør saker og ting som vi tolker som beregninger, sier publikummeren.

– Dette er den gamle informasjonsteorien til Shannon, svarer hjerneforsker Storm. – Der må signalene tolkes av en mottaker for å gi meningsfull informasjon.

– Men informasjonen i hjernen inneholder en enorm mengde informasjon om systemet selv. Ifølge den integrerte informasjonsteorien er det ikke noe behov for noen annen tolker enn systemet selv.

– Poenget mitt er – du kan ikke bruke en definisjon for å forklare seg selv, svarer publikummeren.


Ordene har sine begrensninger.

Det umuliges kunst

– Ja, svarer teologistudent Sjøberg. – Dette er et dypt problem. Vi må lage kategorier for å kunne snakke om noen som helst.

Og nå tenner filosof Anders Solli Sal.

– Kan jeg få gjette hva du ber om, sier han, henvendt til publikummeren. – Du uttrykte at vi er nødt til å starte med en subjektiv opplevelse. Ut fra den har vi laget fysikk og objektive vitenskaper. Så skal vi bruke dem for å forklare seg selv, for å forklare subjektivitet?

– Akkurat, svarer publikummeren.

– Ja, og jeg tror det er umulig, bekrefter filosof Solli Sal.

Ord som dreper seg selv

– Teoriene våre antar jo at det er en ytre verden med noen lover, som vi kan teste i eksperimenter og så videre, skyter hjerneforsker Storm inn.

– Ut fra teoriene kan du utlede konsekvenser som du kan teste i laboratoriet. Det er den eneste muligheten. Og ordene er en slags hjelp for hjernen til å forstå ting, fortsetter han.

– Vi gjør eksperimenter ut fra antagelsen av at vår subjektivitet og kategoriene til subjektiviteten tolker ting riktig, ikke sant, spør publikummeren.

Dypere ned kan neppe samtalen komme. Publikummeren bruker ord for å stille spørsmål ved selve kategoriene, representert ved ordene.  Med andre ord – ordene er i ferd med å drepe seg selv.

Den eneste veien ut er å forsone oss med vårt utgangspunkt – ordene. De er våre aksiomer, grunnsetningene som ikke kan bevises.

Stadig bedre begreper

– Jeg tror aldri vi noensinne kan beskrive eller til og med oppleve virkeligheten som den er, så vi må bruke disse ordene og kategoriene, kommenterer teologistudent Sjøberg.

– Vi utvikler og forbedrer jo våre begreper, kategorier, språk, ideer og teorier ut fra alt det nye vi lærer fra eksperimenter og observasjoner, kommenterer hjerneforsker Storm.

– Slik  får vi  stadig bedre begreper og  teorier, og kan kanskje etter hvert forstå hva bevissthet egentlig er.  For hundre år siden manglet vi mange av begrepene som nå er avgjørende for å komme videre på disse områdene, sier han.

Game of Life

Adferdsbiolog Huseby tar i bruk et begrep – evolusjon – for å bygge videre på bildet av bevisstheten. Han beskriver evolusjon på liv og død – eller rettere sagt midt mellom liv og død.

En slik evolusjon er vi nå i ferd med å gjenskape i datamaskiner. Huseby forteller om dataprogrammet Game of Life, som ble utviklet alt i 1970 av den britiske matematikeren John Conway. Her utvikler kunstig liv seg på et rutenett – styrt av noen enkle grunnregler.


Game of Life er et dataprogram der kunstig liv seg på et rutenett – styrt av noen enkle grunnregler. Her ser vi generasjon nummer 6 366 548 773 467 669 985 195 496 000 leve seg ut på dataskjermen.

Alt som skjer i programmet, er forutbestemt, men likevel – uforutsett – oppstår strukturer i det kunstige universet.

Noen strukturer kan spise andre strukturer. Andre strukturer flyr gjennom rutenettet, gjerne gjennom andre strukturer.

Kan vi kalle strukturene for skapninger? Er det evolusjon på høyere informasjonsnivå vi ser utfolde seg i rutenettet?

Ingeniøren melder pass

Hjerneforsker Storm forteller om lignende systemer som kan formere seg og utvikle seg gjennom generasjoner i en datamaskin.

– Når de går gjennom 60 000 generasjoner, så stiger integrert informasjon i disse systemene, og dermed vokser også bevisstheten fram ifølge den integrerte informasjonsteorien, sier han.

– Til slutt er systemene så høyt integrert at ingen ingeniør vil kunne bygge dem. Evolusjonen kan likevel frambringe dette med prøving og feiling.

Beregnede beregninger

Med andre ord: Systemet har utviklet en enorm kompleksitet ut fra enkle regler. Dette er vesensforskjellig fra et vanlig dataprogram, som er tenkt ut på forhånd.

Forskjellen kommer tydelig fram i betraktningen til publikummeren: En datamaskin regner egentlig ikke ut noe som helst. Det er vi som tolker utregningene inn i maskinen.

Så hva når det ikke er vi som tolker beregningene inn i dataprogrammet? Hva når beregningene etter hvert har beregnet seg selv?

Hver synapse som en datamaskin

Spørsmålet sveller ut når tankerekken går fra en og null i dataprogrammer til nerveimpulser i hjernen.

– Det er hundre og tretti milliarder hjerneceller, forbundet av hundre tusen milliarder synapser. Jeg har ikke noe problem med å forestille meg at summen av dette kan bli noe så komplekst som bevissthet, sier teologistudent Sjøberg.

– Før trodde man at hver hjernecelle var som en transistor i en datamaskin, en av-på-bryter, kommenterer hjerneforsker Storm.

– Nå vet vi at selv hver synapse er som en liten datamaskin. Den gjør mange beregninger. Det er mange flere lag av kompleksitet enn man trodde før. Mange av beregningene er analoge, ikke digitale med bare enere og nuller som i en datamaskin.


Hjernens hundrer av milliarder av hjerneceller er forbundet med hundre tusen milliarder synapser. Hver av disse synapsene er komplekse som en liten datamaskin med mange flere lag av kompleksitet enn man trodde før. Her sees fargede nerveceller i hippocampus i en menneskehjerne, forstørret 40 ganger.

En lovbestemt verden

Likevel, tross denne kompleksiteten – i bunnen ligger de grunnleggende naturlovene. Emergens er fortsatt emergens, tross nivå over nivå over nivå.

–Jeg tror mye gammel filosofi før informasjonsteknologien bommer ved å lage en grense mellom det fysiske og det åndelige, kommenterer adferdsbiolog Huseby.

Men hvordan vet vi da at bevisstheten er noe mer enn det som oppstår i Game of Life og andre lignende dataprogrammer?

Eller – parallellforskjøvet ett nivå ned: Hvordan vet vi at bevisstheten er noe mer enn det som skjer når de fysiske naturlovene utfolder seg?

– Vitenskapen viser en verden som er lovbestemt, determinert, sier filosof Solli Sal.

– Hvis du tar alle fortidens fakta og anvender naturlovene, så ser det ut til at framtida er forutbestemt, determinert, fortsetter han.

Problematisk forhold

Game of Life og lignende dataprogram er også forutbestemt. At ingen ingeniør kan klare å forutsi kompleksiteten som etter hvert oppstår, betyr ikke at det i prinsippet er umulig. Det er evnene det skorter på. Programmet utfolder seg deterministisk.

Så hvis bevisstheten er et resultat av naturkreftenes forutsigbare spill, hva da med opplevelsen av bevissthet?

– Det er så vidt jeg vet ingen som i dag egentlig kan forklare hvorfor evnen til å oppleve noe har oppstått i evolusjonen, sier hjerneforsker Storm.

– Alt det man ser av adferd og så videre, kunne man tenkt seg ville oppstå i evolusjonen og foregå på samme måte uten opplevelsesaspektet, som i roboter uten bevissthet.

Og med denne usikkerheten rundt bevisstheten – hva med idéen om den frie vilje?

– Det starter jo med vår subjektive opplevelse av å være handlende vesener. Fri vilje og determinisme står i et problematisk forhold, sier filosof Solli Sal.

– Vi ser oss selv som årsakskilder. Hvis jeg velger å løfte dette glasset, så begynner det å skje fordi jeg bestemmer meg for det, fortsetter han.

– Hvis man ser på hjernen som et fysisk system som alle andre – hvor kommer da denne bestemmende faktoren som man tror man er ansvarlig for?

Tilfeldighet gir ikke fri vilje

– Og ikke bare det, kommenterer teologistudent Sjøberg. – Det er også et problem for den frie viljen hvis universet ikke er determinert, men bare kaos.

– Man kunne tro at det finnes en slags løsning i tilfeldighetene, kommenterer Solli Sal.

 – Kvantemekanikken viser at verden ikke er helt forutbestemt, men det hjelper ikke å ta inn elementer av tilfeldighet. Det er heller ikke hva vi mener med fri vilje.

Verken blindt kaos eller blind determinisme har plass for innsikten bak en bevisst, fri vilje.

Det ondes problem – viljens problem

– Det samme problemet tas opp i religiøse tekster, sier teologistudent Sjøberg. – Guds allmektighet kan gjerne sees som en metafor for universets determinisme.

Og hva med ondes problem – hvorfor finnes ondskap når den gode Gud er allmektig? Det kan sees som en metafor for den frie viljens problem.

– Det er en grunn til at religion har innført idéen om sjelen, fortsetter han. – Den er noe adskilt fra det fysiske som tar beslutninger.

– Men det lager jo også et problem. Hvordan kan noe ikke-fysisk påvirke noe fysisk? Hvis det bare er klinkekuler på et bord, hvordan skal det komme en slags hånd og dytte på klinkekulene uten at det er fysisk?

Gjøre som man vil – ville som man vil

– Siden våre hjerner følger naturlovene, så er også våre valg i en viss forstand bestemt av naturlovene, sier hjerneforsker Storm.

– Dette er en viktig sannhet, men det er bare en delsannhet. Vi må se spørsmålet om fri vilje også fra andre vinkler for å få hele bildet, fortsetter han.

Storm forteller om en uhøytidelig spørreundersøkelse han gjorde blant studentene sine. Hvor mange av dem mente at fri vilje betyr å gjøre som man vil, og hvor mange mente at fri vilje betyr å ville det man vil?

Eller – sagt på en annen måte: Er det nok å vite at hvis du vil spise en kake, så kan du gjøre det? Eller trenger du også å vite noe sikkert om selve viljen – at det faktisk er du som i full frihet vil det du vil – å spise kaken?

Ville ville det jeg vil

­­– De fleste svarte at fri vilje betyr å kunne gjøre det man vil, selvsagt innenfor fysiske begrensninger, sier han.

Det andre ytterpunktet – å ønske at vår vilje på mystisk vis skal komme innenfra oss selv, frikoblet fra naturlovene som styrer hvert atom i oss og resten av universet, skaper problemer.

– Det er et merkelig ønske, langt utenfor hva det er rimelig å forvente.  Det er begynnelsen på en uendelig regresjon – en påstand som speiler seg i seg selv.

– Kan jeg ville som jeg vil? Kan jeg ville ville det jeg vil? Det blir absurd til slutt, sier Storm.


Tverrologene, fra venstre: Hjerneforsker Johan Storm, masterstudent i religion og samfunn ved teologisk fakultet Kjell Sjøberg, filosof Anders Solli Sal, adferdsbiolog Jens Andreas Huseby og møteleder og biologistudent Åsta Dale.

Umulig i utgangspunktet

– Jeg mener at tap av denne typen frie vilje ikke er noe stort tap, for den er umulig i utgangspunktet, fortsetter han.

Det som betyr noe, er altså at du – som menneske – opplever friheten til å gjøre noe.

– At noen – et menneske – påvirker deg, kan oppleves som å miste noe av den frie viljen. At universet påvirker deg virker helt naturlig for folk, kommenterer teologistudent Sjøberg.

Travel kaptein

– Det er jo opplagt at vi lar oss påvirke av veldig mye, både bevisst og ubevisst, sier hjerneforsker Storm.

– Hvis du begynner å undersøke hva som ligger til grunn for dine valg i det daglige, så kommer du også fram til at du er langt fra frihet, sier Sjøberg.

– Språket du har fått fra foreldrene dine, kulturen du er i, hva du synes er vakkert, hvilke handlinger som er sosialt godtatte, hva som er morsomt, alt dette er på en måte programmert inn i deg. Dette begrenser dine personlige valg og ditt personlige uttrykk.

– Jeg har sett for meg bevisstheten som en veldig travel kaptein på et skip, fortsetter Sjøberg. Kapteinen får ilbeskjeder fra andre deler av hjernen hele tiden. De fleste beskjedene når aldri fram. Underordnede tar seg av dem.

Truffet av Cupido

Så – hvilke beskjeder kommer fram? Hvilke valg gjør vi bevisst? Igjen kom publikummeren med et spennende innspill. Kanskje er det ikke de viktigste valgene vi velger mest fritt?

– Når jeg for eksempel velger mellom å spise italiensk eller meksikansk mat, så er ikke det viktig for meg, sier han.

– Men når det kommer til viktige valg, som å forelske seg eller tro på Gud, da føler vi at det burde være et fritt valg.

– På den andre siden – straks du er forelsket, ville du ikke si: Vel, jeg kunne valgt henne, men jeg kunne også valgt annerledes. Det er et fritt valg, men etterpå føler vi at det er forhåndsbestemt.

– Derfor har vi metaforen Cupido med pilen, kommenterer teologistudent Sjøberg. – Vi blir truffet av kjærligheten.

Ansvar er tøft

– Det er interessant at det som virkelig betyr noe, ikke oppfattes som frie valg, sier adferdsbiolog Huseby.

– Vi elsker ansvarsfraskrivelsen, å gi fra oss frihet, å slippe å tenke over om valget var riktig etterpå, kommenterer filosof Solli Sal.

– Flere valg er altså ikke nødvendigvis bedre? spør publikummeren.

– Ansvar, å være et handlende menneske, er tøft, svarer Solli Sal.

Må leve som om

Likevel mener altså et samlet panel av tverrologer at frie valg og moralsk ansvar er et ideal.

– Historien om Job er et godt eksempel, sier teologistudent Sjøberg.


Hvis Gud er allmektig, hvorfor må han sette Job på prøve? Menneskene blåser fri vilje inn i Job, og bruker fortellingen som inspirasjon for egne frie valg av det gode.

Det gamle testamente forteller om hvordan Guds trofaste tjener Job ble utsatt for de største prøvelser. Han ble syk og mistet all sin rikdom.

– Job er skapt av Gud. Alle prøvelsene er gitt på forhånd, siden Gud har sagt at Job er hans beste tjener uansett hva som gjøres med ham, fortsetter Sjøberg.

– Men denne determinismen er ikke hva som prekes i kirken. Den uttrykkes ikke i de religiøse følelsene til folk. De tar for seg de moralske historiene, der menneskelige valg har noe å si.

Med andre ord: Vi mennesker vil ikke at Job skal være en automat, en robot. Vi blåser fri vilje inn i ham.

– Så vi må leve som om? spør adferdsbiolog Huseby.

– Ja, ikke sant, sier Sjøberg. – Vi må leve som om. Og det tror jeg er viktig både i religion og i hverdagen stort sett.

Frihet har sin evolusjon

Men igjen, på tampen av samtalen, biter tankene seg selv i halen. Fra møteleder Åsta Dale kommer dette forslaget: Hva om vi – bevisst – setter oss i situasjoner som vi vet vil påvirke oss – ubevisst – til å gjøre bestemte valg?

– I den grad vi kan bli oppmerksomme på hva vi blir påvirket av, kan vi bruke det og legge til rette for gode vaner og gode handlinger, svarer hjerneforsker Storm.

– En viktig del av Tononis integrerte informasjonsteori er at et system er bevisst fordi det har høy informasjon om seg selv.

– Filosofen Decartes observasjon – jeg tenker eller observerer eller er bevisst, altså er jeg – det er det helt sentrale utgangspunktet, det første aksiomet i teorien, fortsetter han.

– På lengre sikt kan vi bli mer og mer oppmerksomme på valgene våre, ut fra vår erfaring. På en mye lengre tidsskala, i evolusjonen, har graden av frihet økt dramatisk, slik filosofen Daniel Dennett har påpekt i boken Freedom Evolves, sier Storm.

Lenker:

bevissthetsforum.no. Forum for bevissthetsforskning, tverrfaglig møtepunkt for forskere og andre som er interessert i vitenskapelige tilnærminger til bevissthet. Johan Frederik Storm er ansvarlig redaktør.

darwinist.no, der blant andre Jens Huseby og Anders Solli Sal bidrar.

sosiobiobloggen, drevet av Jens Huseby. 

David Balduzzi, Giulio Tononi: Integrated Information in Discrete Dynamical Systems: Motivation and Theoretical Framework, PLoS Computational Biology, 13. Juni 2008,    DOI: 10.1371/journal.pcbi.1000091.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Dette er tverrologene

Johan Storm, hjerneforsker, professor ved Institutt for medisinske basalfag, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Leder forskergruppen «Hjernens signaler», EU-konsortiet «Conscious Brain», og Forum for bevissthetsforskning. Faglige interesser: Blant annet nevronale signaler og koding, hjernebarken og hippocampus, teorier for bevissthet, elektrofysiologi, hukommelse, synapser, hjernens utvikling og evolusjon.

Kjell Sjøberg, masterstudent ved Teologistudentisk fakultet, Universitetet i Oslo. Skriver oppgave om islamsk stat og islamsk kritikk av det moderne. Har for øvrig en dyp interesse for vitenskapelige mysterier, særlig slike mysterier som også dukker opp andre steder, som i religion og litteratur.

Anders Solli Sal, master i filosofi om fremskritt og hvordan man kan snakke om det på objektive måter. Bachelor i fysikk. Interessert i møtet mellom filosofi og naturvitenskap. Nå naturvitenskapsredaktør i tidsskriftet Argument.

Jens Andreas Huseby, adferdsbiolog, hovedfag i evolusjon og samarbeid hos mennesker ved Universitet i Bergen. Arbeider nå i Avinor med informasjonsteknologi, der det er mye mer faglig overlapping til biologi enn man skulle tro ifølge ham selv, særlig innenfor informasjonsarkitektur og intelligente systemer. Bidrar til bloggene darwinist.no og sosiobiobloggen.

Annonse

Annonse