Uenighet om ansvaret for reduksjon av klimagassutslipp er en av hovedårsakene til at klimaforhandlinger har kjørt seg fast gang på gang.

Derfor er det så viktig at de som setter seg ved forhandlingsbordet i Paris i desember, kommer fram til en løsning som oppfattes som rettferdig av de ulike landene.

En ny metode gir håp om å få et nøyaktig regnskap over hvem som slipper ut hva. Den skal motivere til å kutte og dele ansvaret mer rettferdig.

Metoden blir foreslått av en gruppe forskere fra NTNU, Universitetet i Lund i Sverige og University of New South Wales i Australia. Forslaget ble nylig publisert i Nature Climate Change. 

Uenige om ansvaret for utslippene

Det er svært vanskelig å finne ut hvor stor andel av klodens karbonutslipp de enkelte land står bak, men det er også en av de store utfordringene menneskeheten står overfor.

Politikerne kan bestemme seg for at ansvaret ligger hos landet som produserte det forurensende elementet, og som derfor må ta ansvar for klimagassutslippene.

Da er for eksempel klimagassutslipp knyttet til det å produsere en iPhone i Kina, tildelt Kina, selv om du både kjøpte den og bruker den i Norge. Dette kalles et produksjonsbasert regnskapssystem.

Det har vært vanlig å bruke dette systemet, blant annet for å sjekke hvordan utslippene har endret seg siden Kyoto-avtalen fra 1997. Ikke overraskende synes noen land at dette systemet er urettferdig.

En annen tilnærming er karbonfotavtrykk. Det sier at landet som bruker produktet som gir utslipp av klimagasser skal være ansvarlig for disse utslippene. På mange måter kan dette anses som et mer rettferdig system enn det første. Det kan også bidra til å unngå at man flytter produksjon med mye utslipp til land med svak klimapolitikk.

Men heller ikke dette systemet er perfekt. Grunnen til det er at det ikke gir landene noen grunn til å rydde opp i sin eksport. Kina kan bruke skitten kullbasert elektrisitet for å produsere en iPhone som selges i Norge. Norge har dermed ansvaret for utslippet, men har liten mulighet for å påvirke Kinas produksjonsmetoder.

Et nytt system

En gruppe forskere ledet av Astrid Kander fra Universitetet i Lund og Daniel Moran fra NTNU, innså at et nytt system måtte til.

– Skal vi nå målet, må vi lage et regnskapssystem for karbonutslipp som gjør at land belønnes for å gjøre det rette og straffes for ikke å gjøre det. Målet er å kutte utslippene, forklarer Moran.

Forskerne foreslår endringer i regnskapssystemet for karbonutslipp for å nå akkurat dette målet.

Kander forteller at de ville gi beslutningstakere informasjon som kan tas i bruk av land for å sette nasjonale mål og evaluere sine klimapolitikk.

Landene bør samtidig forhindres fra å gjøre noe som gavner dem selv, men som skader globalt.

Belønner ren produksjon

Forskerne kaller sin tilnærming for teknologijustert karbonfotavtrykk.

De beregnet karbonregnskapet for 40 land som til sammen representerer 97 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt, det vil si landene som har størst innflytelse på de totale utslippene.

Resultatet for enkelte europeiske land ble at deres nye karbonutslipp var lavere enn deres standard karbonfotavtrykk. Et eksempel er Sverige, som produserer stål, men med ren vannkraft som sin energikilde.

– Med de to konvensjonelle regnskapssystemene får ikke landene nødvendigvis noe igjen for å produsere varer på en ren måte, forklarer Moran.

Det betyr at dersom Sverige produserer og eksporterer stål, får de ingenting igjen for å forsyne de globale markedene med stål som er produsert med renere metoder.

– I dag er det slik at kinesisk stål, hovedsakelig produsert med høye CO2-utslipp fra kull, og svensk stål, produsert med lave karbonutslipp fra vannkraft, vurderes likt med de gamle regnskapssystemene, sier Moran.

Men med det nye systemet vil land belønnes for å lage eksportvarer med renere metoder.

De store økonomiene

USA, Storbritannia og Australia bidrar mer til verdens totale utslipp enn de innenlandske utslippene tilsier.

Forskerne mener at disse landene ikke har karboneffektive produksjonsmetoder, men at outsourcing av skitten produksjon i andre land også bidrar mye til de totale utslippene.

Kina er som et produksjonsverksted for hele verden. De eksporterer varer til industrialiserte land med stort forbruk.

Utnytte handel i det godes tjeneste

Det nye forslaget kan hjelpe til med å peke ut de reneste landene for å produsere varer som potensielt har de største klimagassutslippene.

– Det kan for eksempel bety at Skandinavia, med sine gode vannkraftkilder, burde fokusere på å produsere ting som stål, silisium eller aluminium, i stedet for varer og tjenester som har et mindre karbonfotavtrykk og kan lages hvor som helst, sier Moran.

– Vi bør sørge for at hvert land gis grunner til å produsere ting som de har de reneste produksjonsmulighetene for, legger han til.

Referanse:

Kander mfl: National greenhouse-gas accounting for effective climate policy on international trade, Nature Climate Change, mars 2015, doi:10.1038/nclimate2555. Sammendrag