Samhandlingsreformen startet i 2012. Den skal bidra til at pasienter og brukere får tidlig og god hjelp når de trenger det i hjemkommunen. Folkehelseloven styrker også kommunenes ansvar og plikter for forebygging og helsefremmende arbeid.

Meningen er at dette skal føre til flere tilbud til de som ønsker å legge om levevaner som fører til sykdom – for eksempel å endre kostholdet eller å komme i gang med fysisk aktivitet.

Men hvordan ligger norske kommuner an nå, tre år etter oppstarten?

Bedre oversikt

Det viser seg at kommunene har fått bedre oversikt, men at oppfølgingen bare er i startfasen. Å kartlegge folkehelsen har nå blitt et krav til kommunene.

– Mange flere kommuner har begynt arbeidet med å kartlegge helsetilstanden i sin befolkning etter oppstarten, og dette er det området hvor samhandlingsreformen har hatt en klar effekt. Det sier forsker og professor Arild Schou ved NIBR og Høyskolen i Buskerud og Vestfold, som har ledet prosjektet.

110 av 309 kommuner har kartlagt folkehelsen i befolkningen i 2014, noe som er en økning på 20 prosent siden 2011.

– En slik økning på bare to år er mye, sier Schou.

– Samtidig er det fortsatt tidlig å forvente at arbeidet med å følge opp folkehelseloven skal være gjennomført i et flertall av kommunene, sier forsker Marit Helgesen, medarbeider på prosjektet.

Funnene er basert på undersøkelser NIBR har gjennomført om folkehelse i norske kommuner i 2011 og 2014 – ett år før og to år etter reformoppstarten våren 2012.

Folkehelseloven et vendepunkt

Når det gjelder oversikten over helsetilstanden, har det skjedd det en betydelig endring etter reformstarten i 2012. Selv om norske kommuner jobbet med dette før reformen ble innført, representerer folkehelseloven et vendepunkt.

– Tidligere lovgivning på området har vært for utydelig, og gjennom den nye folkehelseloven stiller myndighetene nå mer konkrete krav til kommunene om å kartlegge helsetilstanden og de positive og negative påvirkningskreftene på helsen til sin befolkning enn før, sier Schou.

Hele 75 prosent av kommunene mener at de har fått mer kompetanse om folkehelsen, og at dette har skjedd som en direkte følge av reformen.

Oversikten over helsen i befolkningen blir brukt i planer og tiltak i kommunene. Dette kan for eksempel være krav til utformingen av boliger og økt utbygging av sykkelvei, turstier og grøntområder. Dette har en kjent helsefremmende effekt.

Men når det gjelder oppfølgingen av oversiktsarbeidet, altså hva kommunene faktisk har gjort med all helseinformasjonen, er kommunene helt i startgropa. Mindre enn en femtedel rapporterer å ha fulgt opp oversikten med politiske og administrative tiltak, som for eksempel endring i prioriteringer innen samferdsel, eller økt fokus på forebygging for spesielt utsatte grupper i samfunnet.

Folkehelsearbeid er blitt viktigere i kommuneapparatet

I mange tilfeller foregår arbeidet med folkehelse nå på tvers av sektorer, altså innen andre etater i kommunen enn bare helseforetakene, som for eksempel innenfor kultur og utdanning. Folkehelse er tydeligere for hele organisasjonen enn det har vært tidligere.

I tillegg har ikke folkehelsekoordinatoren like ofte en helsesjef eller kommunelege som sjef, men jobber nå i større grad under plansjefen. Det betyr at koordinatoren nå sitter høyere opp i systemet, og dermed har fått mer gjennomslagskraft enn før.

– Det faktum at flere kommuner nå har ansatt koordinator, styrker inntrykket av at de er viktigere enn før, konkluderer forskerne.

Innvandrerrike kommuner har fokus på folkehelse

Kommunene med flest innvandrere som er blant dem som har best oversikt over helsen til befolkningen.

Hele 109 kommuner har et spesielt fokus på forebygging og helsefremmende tiltak blant innvandrere.

Prosjektet har hatt et spesielt fokus på kommuner med en stor innvandrerbefolkning, og er en del av en større forskningsbasert evaluering av reformen (Evasam) som gjennomføres i regi av Forskningsrådet. Sluttrapporten kommer til vinteren.

Referanser

Arild Schou, Marit Helgesen og Hege Hofstad (2014): Samhandlingsreformens effekt på kommunen som helsefremmende og sykdomsforebyggende aktør – En nasjonal oversikt over status i kommuner to år etter reformoppstart med et spesielt blikk på innvandrerrike kommuner, NIBR-rapport 2014:21, Norsk institutt for by- og regionforskning, ISBN: 978-82-8309-043-7

Marit K. Helgesen, Hege Hofstad, Lars Risan, Ingun Stang, Grete Eide Rønningen, Cathrine Lorentzen og Ursula Småland Goth (2014): Folkehelse og forebygging. Målgrupper og strategier i kommuner og fylkeskommuner, NIBR-rapport 2014:3, Norsk institutt for by- og regionforskning, ISBN 978-82-8309-013-0

Trond Vedeld og Hege Hofstad (2014): Tilnærminger, modeller og verktøy i oversiktsarbeidet. En kunnskapsoppsummering, NIBR-rapport 2014:23