– I dag har Norges Bank stor uavhengighet, men vi har sett at det kan gå veldig dårlig hvis ikke en sentralbank kan operere selvstendig, sier Jan Tore Klovland, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH).

I 2016 fyller Norges Bank 200 år. Jubileet skal markeres med en fagbok av og for økonomer.

Klovland skriver verket om pengehistorien og Norges Bank sammen med forsker Lars Fredrik Øksendal og direktør Øyvind Eitrheim, begge fra Norges Bank.

I den kronologiske 200-årslinjen de presenterer vil finansielle kriser få oppmerksomhet. Når den økonomiske stabiliteten vakler, kommer nemlig den økonomiske politikken og sentralbankens manøvreringsevne tydelig fram.

Avgjørende øyeblikk

– Kriser utløser tiltak og driver sentralbankutviklingen videre. Og diskusjonen om arbeidsdelingen mellom sentralbank og myndigheter er fundamental, spesielt i krisetider, sier Øksendal.

Et ekstremt eksempel på politisk innblanding, mener Klovland, er fra første verdenskrig da sentralbanken mer eller mindre ble tvunget til å cashe ut for regjeringen. Banken sprøytet masse penger inn i økonomien, noe som førte til en kraftig oppblåst økonomi, som til slutt sprakk.

– To store feil ble begått. Altfor mye penger ble sprøytet inn i økonomien fra første verdenskrig og til 1920. Så kom sentralbanksjef Nicolai Rygg inn med deflasjonspolitikk, forteller Klovland.

Rygg håpet dermed helt eller delvis å gjenopprette den gamle pengeverdien.

Dobbeltfeil

Dette er et handlingsmønster Klovland har sett flere ganger inntreffe i historien. Han sammenlikner det med feil som begås av en tennisspiller.

– Tennisspilleren kan gjøre en dobbeltfeil. Han har to server. Den første serven blir altfor løs og treffer nettet. Det er den ekspansive fasen med pengeinnsprøytning.

– Den andre serven blir for hard. Det var Ryggs deflasjonspolitikk. Det skjedde også i Norge på 1980-tallet, men i mindre skala. Først slapp en veldig mye opp, så strammet en kanskje vel mye inn.

Bankkrisen på 1920-tallet får naturlig nok mye plass i boka. Det gjør også finanskrisene i 1848 og 1857.

– Det kan belyse viktige forhold i tiden og hvordan banken agerte, sier Klovland.

– Kriser fungerer som en test for sentralbanken og det finansielle systemet, og ofte vil krise føre til endring. Derfor er kriser en veldig viktig inngangsport når vi studerer sentralbankens utvikling, kommenterer Øksendal.

Første sparebank i 1822

Forfatterne går bredere ut enn å beskrive Norges Banks utvikling.

– Vi studerer pengemengden og de institusjonene og faktorene som bidrar til monetær utvikling, over tid, sier Øksendal.

Etter at Norges Bank ble stiftet i 1816, var de første årene preget av oppbygging av en ny stat, en ny nasjonalbank og en ny pengeenhet.

I 1822 ble landets første sparebank stiftet: Christiania Sparebank. Etter at hovedstaden fikk sparebank, dukket det opp små banker i nesten alle norske kommuner, og gjennom hele 1800-tallet er publikum den store bulken av låntakere.

– På 1800-tallet var sparebankene svært ulike. I byene ble idealet om å få de lavere klasser til å spare relativt raskt forlatt til fordel for allmenn bankvirksomhet. På bygdene kunne de være nærmest en sparering som møtte annenhver lørdag for å ta imot innskudd eller gi lån, sier Øksendal.

Forretningsbanker i Oslo og Bergen

Den første forretningsbanken kom ikke før Christiania Bank og Kredittkasse  ble etablert i 1848. Noen år senere ble Bergens Privatbank stiftet, i 1855. 

Det er først fra rundt 1899 og fram til første verdenskrig at bankene ble store låntakere i Norges Bank. Da var sparebankene godt etablert, og på bygdene utførte de sine normale banktransaksjoner.

– Ute i distriktene var sparebankene veldig lokalt baserte. En del av dem sprang ut fra gamle kommunale kornmagasiner, som gradvis ble avviklet. Denne utviklingen skjøt fart særlig fra 1840-tallet.

– Tidligere hadde mange kommuner kjøpt opp kornlagre i frykt for ikke å ha noe i reserve dersom landet mistet tilgang til korn, slik Ibsen beskriver det i Terje Vigen, da landet var utsatt for kornblokade, sier Øksendal.

Ennå ikke bankenes bank

Ansvaret for sparebankene lå til Finansdepartementet. Norges Bank skulle sørge for at sedlene var innløselige i edelt metall, ikke for at sparebankene hadde likviditet.

Rundt 1890 fikk Norges Bank et bredere ansvar. Ni år senere ble Kristiania hardt rammet av en økonomisk krise. Med det såkalte Kristianiakrakket ble Norges Banks ansvar testet i praksis.

– Da ga Norges Bank for første gang likviditetsstøtte til banker i trøbbel. Målet var imidlertid ikke å redde banker, men å unngå et alvorlig sammenbrudd i pengevesenet.

Etter flere år med tilflytting, ekspansiv boligbygging og rundhåndete lån, sprakk boblen i hovedstaden. Mange næringsdrivende gikk konkurs, og arbeidsledigheten økte kraftig.  Norges Bank måtte gripe inn for å tilføre likviditet til kriserammede banker.

– Det var første gang Norges Bank massivt lånte ut til banker i krise. Det er mulig at redningspakkene til bankene i hovedstaden kan ses i sammenheng med at hovedkontoret til Norges Bank hadde blitt flyttet fra Trondheim til Kristiania to år tidligere, mener Øksendal.

Fra Trondheim til Kristiania

At Norges Bank fra starten ble plassert i trønderhovedstaden skyldes mer politisk hestehandel og regionpolitisk spill enn høyverdige overveielser, slik vi liker å tro, mener forskerne.

– Teorien om avstand til statsmakten er en vakker teori, og den stemmer overens med hvordan vi mener det burde ha vært, men vi har ikke så mye empiri for at det faktisk var slik. Det er nok en mer stilisert forståelse av historien, selv om Norge hadde erfart at kongen ikke hadde hatt god styr på pengene, sier Øksendal.

Landets første sentralbanksjef, farmasøyt og kjemiker Karl Gether Bomhoff, ble ansatt i 1893 og var med på flytting til hovedstaden, der nedgangstidene sto og ventet. Før den tid hadde bankens forretninger blitt styrt av deltidsdirektører, embetsmenn og næringsdrivende som utførte pliktene ved siden av sin vanlige jobb.

Seddeltrykking og håndverk

Arbeidet i Norges Bank var stort sett preget av praktiske vurderinger og rutiner knyttet til seddelhåndtering.

– Det bildet vi vi har av en sentralbank som en sterk kunnskapsorganisasjon med mange økonomer, begynner forsiktig på 1960-tallet, sier Øksendal.

– Finansdepartementet hadde et veldig sterkt grep på Norges Bank på 1950 -og 1960-tallet. På denne tiden mente en rekke økonomer at man kunne legge ned sentralbanken og la den blir et ekspedisjonskontor i departementet. De var jo planøkonomer, og de mente at realøkonomien var det viktige, ikke pengevesenet, sier Klovland

– Dette var en tid der en tenkte i realressurstilgang som murstein, spiker og arbeidskraft, og når man planlegger med realressurser, er penger bare bokføring, skyter Øksendal inn.

– Økonomene i Finansdepartementet skulle bestemme og legger føringer, det var ikke opp til Norges Bank, kommenterer Klovland.

– Var den en maktkamp?

– Nei, fordi departementet hadde makten. Det gikk sammen med planøkonomsynet med sentralstyring.

Farlig politikk

Først i 1986 fikk Norges Bank kontroll over rentevåpenet, som styringsrenten er. Da fikk de mandat for hva de skulle bruke renten til.

– Du kan sammenlikne det med en militæravdeling som er fratatt våpen. De styrte valutareguleringen, men kunne ikke sette styringsrente uten godkjenning av regjeringen. Det er en veldig farlig politikk. Politikere vil alltid ha renten lavere enn den burde være, sier Klovland.

Ny teknologi gjorde både regionale nettverk og egen produksjon av sedler overflødig og fordyrende. De siste filialene ble lagt ned på åttitallet. Tidligere lå seddelproduksjonen i kjelleren i banken. Da var banken nærmest en industribedrift.

– Var du ansatt i Norges Bank i 1850, var du en seddelskriver, en som undertegner sedler. Hopper du 100 år fram i tid er du en seddeltrykker, og i dag ville du vært en samfunnsøkonom, for å sette det på spissen, sier Øksendal.