Annonse

Sjøørreten spises opp av lakselus

Hvis vi ikke gjør noe med lakselusa nå, vil det ikke være fiskbar bestand av sjøørret i Norge om ti år, advarer forsker.  

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

- Det har aldri vært så mye lakselus på sjøørreten som i år. Verst var det i ytre del av Namsenfjorden, der vi i juli fant sjøørret som i snitt hadde over to hundre lus. Selv om jeg har jobbet med dette i over tjue år er jeg sjokkert over hvor ille det er.

Denne sterke beskrivelsen om situasjonen for sjøørreten kommer fra forsker Bengt Finstad ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Funnene er publisert i en fersk rapport. Nylig publiserte også Finstad – sammen med en rekke andre forskere – en studie som viser at fiskeoppdrett øker forekomsten av lakselus i fjordene. Dette har hatt en klar negativ effekt på sjøørreten, både i Norge og Irland.

- Nå er det svært viktig at forvaltningen og oppdrettsnæringen går sammen om å kartlegge problemet. Det er fare for at sjøørreten enkelte steder kan bli utryddet – i noen områder har dette antagelig allerede skjedd, sier Finstad. 

Oppspist av lus

Forskere har de siste årene kjørt såkalte tålegrenseforsøk, for å finne ut hvor mye lakselus en sjøørret tåler.

Disse forsøkene viste at en sjøørret på 40 gram opplever ubehag allerede når den bare har fire lus. I Romsdalsfjorden talte forskerne seg frem til at en sjøørret på den størrelsen i snitt hadde hele 75 lus. Dette var i sommer.

Lusene spiser av fiskens skinn og blod. Siden det er ulik saltkonsentrasjon i og utenfor fisken, trekkes vannet da ut av fisken – mens salt strømmer inn, forklarer fiskeforskeren. 

Finstad forteller at han så fisk der både rygg og halefinnen var nesten oppspist av lus. Siden lakselusa ikke tåler ferskvann trekker sjøørreten opp i ferskvann for å avluse seg. Det tar gjerne en uke eller to før de er helt kvitt parasittene.

Dette gjør at sjøørreten vokser dårligere, fordi den ikke får vært i sjøen og feita seg opp. I tillegg kan fisken dø, som følge av soppinfeksjoner i sårene.

Forskeren utdyper at dette på sikt kan føre til at sjøørreten i små vassdrag blir utryddet, eller at sjøørret i større vassdrag blir værende i ferskvann.

Mer oppdrettsfisk gir mer lus

Lakselusa er i utgangspunktet en naturlig parasitt, som til alle tider har vært å finne på vill laksefisk – som sjøørret, laks og sjørøye. Mot slutten av 80-tallet dukket det imidlertid opp fisk med unormalt mye lus, noe som har sammenheng med fremveksten av oppdrettsnæringen.     

På begynnelsen av 90-tallet ble det produsert i overkant av hundre tusen tonn oppdrettsfisk. Frem til i dag har denne produksjonen økt til i over 1,3 millioner tonn. Denne utviklingen har ifølge Finstad utvilsomt forsterket lakseluspresset på sjøørreten.

- Problemet er at det i noen fjorder er for mye oppdrettslaks. For hver villfisk har vi i Norge omkring fire hundre oppdrettsfisk, som hele tiden produserer lakseluslarver som spres i fjordene.

Forvaltningen må ta grep

Finstad mener sjøørreten ble glemt da det for noen år siden ble iverksatt felles avlusing i anleggene om våren. Målet var da å minske tallet på lus, når laksesmolten vandret fra elvene ut i havet.

- Problemet er at sjøørreten oppholder seg i fjorden hele sommersesongen. Hvis den skal beskyttes er det nødvendig med tiltak mot lakselus helt frem til høsten.

Liten oversikt

Forskerne overvåker lakselus på villfisk i opptil åtte fjorder i Norge. De viktigste forskningsfjordene er Altafjorden, Namsenfjorden, Romsdalsfjorden og Hardangerfjorden.

Han legger vekt på at vi likevel har for lite kunnskap om situasjonen for de norske sjøørretbestandene. Dette gjelder både i forskningsfjordene og ellers langs norskekysten.

- Ut fra de høye lusetallene vi har sett i forskningsfjordene i år, er det likevel liten tvil om at problemet er mye mer omfattende enn det vi har oversikt over i dag, sier han.

Referanser:

NINA report 1044: Effects of salmon lice on sea trout.

Framdriftsrapport til Mattilsynet over lakselusinfeksjonen på vill laksefisk sommeren 2014, et samarbeid mellom NINA, Havforskningsinstituttet og Uni Research Miljø.

Powered by Labrador CMS