Beboer ved Laugsand helse- og velferdsenter, Skjoldvor Måsøval, får forskerhjelp til å justere beltet som skal sende ut en alarm dersom hun er uheldig og faller. (Kjersti Fikse Ness, Adresseavisen)
Hoftebelte føler fall
Om forskere får det som de vil, kan vi snart måle akselerasjonen til bestemor. Dersom hun faller, vel å merke.
Om prosjektet
Utviklingen av den nye trygghetsalarmen er en del av EU-prosjektet Farseeing.
I prosjektet testes flere teknologiske løsninger som skal bidra til økt trygghet og mer uavhengighet for eldre. Hensikten er å innføre løsningene for både hjemmeboende og personer i omsorgsbolig og institusjon.
Forskere ved Sintef, Universitetet i Bologna, Bevegelsessenteret ved NTNU og flere andre internasjonale forsoningsaktører bidrar.
Trondheim kommune er ikke formell partner, men deltar med testing av løsningene som en del i sin satsing på velferdsteknologi.
Løsningen som er blitt til i laboratoriene til Sintef og NTNU skal gjøre hverdagen tryggere for eldre og såkalt fallutsatte personer.
Og testutgaven er enkel: En mobiltelefon som kan programmeres til å registrere fall, festes i et hoftebelte. Hoftebeltet festes til personen som trenger alarmen – og vips – alarmen går om bestemor er uheldig og faller i trappen.
Nå testes den ut i praksis ved to ulike helse- og velferdssentere i Trondheim kommune.
Samler data
– Det høres enkelt ut, men den virkelige løsningen vil bli litt mer komplisert, sier Yngve Dahl, interaksjonsdesigner og IKT-forsker ved Sintef.
Han har spesialisert seg i relasjonen mellom menneske og maskin, og det kommer godt med i dette prosjektet.
Målet er å utvikle en dings som er litt mer praktisk og funksjonell enn en mobiltelefon som er sydd inn i et belte. Kanskje får sensorpakken plass i en løsning som kan fungere som et plaster, og som kan kommunisere med personens mobiltelefon.
Beltet som nå testes ut, har imidlertid en viktig funksjon i utviklingsarbeidet:
– Nå får vi testet hvordan våre fallberegninger passer med virkeligheten. Dataene som benyttes i dag er nemlig basert på simuleringer av fall.
– En sentral del av denne testen er derfor å samle realistiske data for hva som skjer når eldre faller i virkeligheten, forklarer Dahl.
Bevegelse og fart
De nye dataene skal brukes til å finjustere dataprogrammet som beregner fallene, et program som for øvrig måler både bevegelser og fartsendringer.
– Til sammen gjør dette at vi får en klar indikasjon på at noe ikke er som det skal med en pasient gjennom at det går en alarm automatisk, sier Dahl.
Med dagens trygghetsalarmer er det personen selv som aktiverer knappen. Det forutsetter at personen er i stand til å trykke, og ikke minst har på seg alarmen når uhellet er ute.
– Samtidig er automatiseringen en utfordring: Det er svært viktig for oss at løsningen ikke bidrar som støy i en allerede travel hverdag for de som jobber på sykehjemmene.
– Vi må sikre oss at det ikke ropes «ulv», når det ikke er noen ulv i sikte, sier forskeren. – Derfor er testene som pågår nå svært viktige for oss.
Forskerne skal også samle inn erfaringer med beltet gjennom intervjuer av både forsøkspersoner og pleiepersonell i etterkant av forsøksperioden.
Hva med en innebygget støtdemper?
Dahl ser for seg at det kan knyttes flere løsninger inn i beltet. En mulighet er å benytte GPS, slik at den også virker utendørs. Det vil gjøre det tryggere for mange å ferdes utendørs på egen hånd.
– Vi jobber også med utviklingen av en hoftebeskytter som skal hindre hofte- og lårbensbrudd. Det er fullt mulig å se for seg at disse to løsningene kan integreres i hverandre, sier Dahl.
– Det viktigste er at vi klarer å utvikle løsninger som ikke bare fungerer rent teknisk, men som de eldre selv er villige til å bruke i praksis. Så langt har vi bare fått positive tilbakemeldinger fra både brukere og pleiepersonell, tilføyer forskeren.
