Arbeidslinja har vært en overordnet føring for sosialpolitikken siden starten av 90-årene. Velferdsytelsene skal altså stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp.

Vi har utfordret fire sosialforskere ved HiOA til å kommentere noen problemstillinger knyttet til den norske velferdsdebatten.

– Hvor vellykket har dette vært, og hvordan er inntrykket så langt av den nye regjeringen?

Steinar Stjernø, professor i sosialt arbeid og sosialpolitikk:

– Intensjonen om færre på trygd, flere i jobb, flere som betaler skatt og deltar i finansieringen av velferdsstaten, er i og for seg logisk, og har nok for Arbeiderpartiet vært et alternativ til kutt.

– Det er likevel paradoksalt at denne linja skal stå så sterkt i et land med så høy yrkesdeltakelse, produktivitet og arbeidsmotivasjon som i Norge. Kvinner arbeider mer hos oss, vi har stor andel eldre arbeidstakere, og Norge er blitt spart for massiv ungdomsarbeidsledighet.

- Veksten vi er inne i, er mer enn stor nok til å sikre opprettholdelse av dagens velferdsordninger og de krav som eldrebølgen stiller oss overfor.

Ivar Lødemel, professor ved Institutt for samfunnsfag

– I Norge har arbeidslinja vært sentral også før 1990. Det nye som skjedde da, hos oss og i flere andre land, var at innslaget av pisk ble sterkere. På begge sider av Atlanteren skjedde det først i sosialhjelpen. I USA og i flere europeiske land har dette aktiveringsparadigmet nådd sin logiske slutt.

- Vi kan si at målsømmen har rakna, gulrota råtna og tilbake står pisken.

– At dette skyldes andre forhold enn den økonomiske krisa, illustreres godt med utviklingen i Norge som ligger et tiår bak de andre.

– På tross av et velfungerende arbeidsmarked, med høy deltakelse, har vi fått et hardere velferdsklima, en hardere velferdsretorikk. Etter retorikk kommer politikk, og vi ser en dreining i retning en mer moralistisk politikk, med fokus på enkeltindividet og hvordan den enkelte forholder seg til arbeid, mer enn på strukturelle forhold.

– Den nye regjeringen Solberg er i stor grad tilbake til 1993-retorikk, der arbeidsplikt for sosialhjelpsmottakere er det dominerende budskap. 

– NAV-reformen har preget nyhetsbildet i Norge helt siden opprettelsen i 2006. Alt skulle bli enklere og bedre for brukerne, i stedet går mange historier ut på det motsatte. Hva har gått galt?

Tone Alm Andreassen, sosiolog og professor:

– En del av kritikken av NAV handler om det politisk bestemte regelverket NAV forvalter. Men noe kan også ha sammenheng med organiseringen. Analysene fra evalueringen tyder på at både omstillingen og resultatene ble bedre i små kontor i små kommuner enn i store kontor i store kommuner.

– Det ser ut til at de store kontorene strevde mer med integrasjonen, med å ha oversikt over brukermengden, mens små kontor kunne ha fordel av lokalkunnskap og kjennskap til arbeidsplassene.

– Men små kontor har små fagmiljøer og er derfor sårbare, og størrelse er ikke det eneste som har betydning. NAV bruker mye tid på dokumentasjon, rapportering og dobbeltkontroller.

- Ønske om styring og kontroll er med på å skape et byråkrati som tar ressurser bort fra det kvalitative arbeidet overfor dem som trenger hjelp.

– Dagens velferdstjenester hviler på flere store reformer. Den politiske debatten gir likevel stadig inntrykk av et ønske om omkamper?

Steinar Stjernø:

– Bak de store reformene har det alltid stått store og brede kompromisser, som pensjonsreformen, skattereformene, NAV-reformen. Slik vil det trolig fortsette.

– I stedet blir det strid om de mer avgrensede spørsmålene, som familiepolitikken, likestilling versus valgfrihet, privatisering, homofiles rettigheter osv. 

– Det nye er at vi nå synes å stå overfor en ideologisk kampanje for reduserte ytelser, med ytelser i større grad avhengig av inntekt og antall år i arbeidslivet.

- Det vil gi mindre omfordeling og skape større ulikheter. Det er greit for professorer å jobbe lenge, men kanskje verre for folk i mer fysiske yrker.

Espen Dahl, professor i helse, omsorg og velferd

– Et annet viktig perspektiv som ofte går tapt, er vissheten om at alle problemer velferdstjenestene er ment å skulle håndtere, har en sosial dimensjon. Skal du få gjort noe med ulikhetene i helse, hvor lenge i jobb, forventet levealder, og så videre, må du få tak i dem med lavere sosial status. 

– Gode intensjoner fins, men det følges ikke opp i praktisk politikk. Samhandlingsreformen, den nye IA-avtalen, Raskere tilbake-programmet. Ingen av disse er verken planlagt, utarbeidet eller gjennomført med mekanismer som kan virke utjevnende.