En eldre pasient skrives ut fra sykehus, og oppfølgingen skal skje hos andre leger. Men hvilken oppfølging? Og hvilke leger?

En undersøkelse av utskrivingsbrev fra St. Olavs Hospital i Trondheim viser at dette slett ikke er så tydelig.

Bare halvparten av brevene hadde tilstrekkelig bakgrunnsinformasjon om pasientene for oppfølging. En av fire legeutskrivinger hadde heller ikke definert hvem som skulle være ansvarlig for oppfølgingen.

- Konsekvensene av dårlig samhandling er både dårlige og dyrere behandling, med flere gjeninnleggelser og fare for feilbehandling, sier professor Roar Johnsen ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU.

Krever god kommunikasjon

Pasienter må noen ganger forholde seg til både sin egen primærlege og til leger på lokalsykehus og sentralsykehus dersom behandlingen krever det. Flere leger deler dermed ansvaret for pasienten.

Dette stiller store krav til god kommunikasjon mellom de ulike legenivåene for en rask og god behandling, og norske helsemyndigheter ønsker å forbedre samhandlingen mellom de ulike legenivåene i det nasjonale helsesystemet.

Samarbeidet mellom leger om en pasient baserer seg i hovedsak på innleggelsesskriv og utskrivingsbrev. Innleggelsesskrivet blir laget av primærlegen, og er en slags bestilling til sykehuset på vegne av pasienten.

Utskrivingsbrevet - eller epikrisen - er sykehuslegens sluttrapport for sykehusets behandling av pasienten.

Det var slike skriv, tilhørende 100 pasienter over 75 år, som ble undersøkt av professor Roar Johnsen i samarbeid med universitetslektor Helge Garåsen ved NTNUs medisinske fakultet.

Pasientene var innlagt på ortopedisk avdeling, lungeavdelingen og hjerteavdelingen ved St. Olavs Hospital.

Ekspertpanel

Den skriftlige, offisielle kommunikasjonen er spesielt viktig med tanke på eldre pasienter, som oftere har større vanskeligheter med å gi tilbakemeldinger og aktivt delta i et behandlingsopplegg, mener de to forskerne.

Den skriftlige kommunikasjonen ble vurdert etter Delphi-metoden. To ekspertpaneler - hver med en sykehuslege, en allmennpraktiker og en sykepleier - vurderte legebrevene etter et standardisert evalueringsskjema.

De så etter opplysninger om pasientens medisinske tilstand, den medisinske historikken, symptomer og medisinering.

I tillegg så de på informasjon om aktivitetsmønster, pasientens sosiale nettverk, behovet for hjemmehjelp og sykehusinnleggelse.

Metoden involverer at ekspertene først vurderte informasjonen selv, deretter i plenum. Panelene sammenfatter konklusjoner, som blir vurdert og analysert av forskerne.

Like ille overalt?

Etter Johnsens oppfatning er det ingen grunn til å tro at dagens helseforetak som organisasjonsform er årsaken til den mangelfulle kvaliteten på samhandlingen.

Heller ikke tror han at situasjonen for legesamhandling er verre i Trondheim enn andre steder:

- Hvis St. Olav skiller seg fra andre sentralsykehus, er det ved at det er veldig opptatt av forsøksvirksomhet og fleksibilitet, sier han.

- Jeg tror ikke man kan forvente bedre resultater andre steder i landet.

- Får det vi fortjener

Lederen i Allmennlegeforeningen, Jan Emil Kristoffersen, bekrefter at problemet er velkjent:

- Legeforeningen har vært bekymret for dette i mange år. En god skriftlig kommunikasjon er essensiell for god behandling, sier han.

- Og jeg er enig i undersøkelsens påstand om at manglene kan medføre helserisiko. Samhandling er et felt som er underfinansiert og underprioritert i helsevesenet. Vi får til en viss grad det vi fortjener.

En av årsakene, mener Kristoffersen, er en meget hektisk arbeidssituasjon for sykehuslegene:

- Nedtegnelsene blir ofte til i vaktsituasjoner på sykehuset hvor akuttinnleggelser er det vi som regel snakker om.

Eldre-eksplosjon i vente

En tidligere kvalitativ undersøkelse avslørte at leger på forskjellige nivåer i helse-Norge har svært ulike oppfatninger av samhandling i systemet.

Primærlegene fokuserte på det relasjonelle som viktig, legene ved lokalsykehus pekte på kapasitet, mens sentrallegene etterlyste struktur og kapasitet.

- Resultatene var overraskende. Jeg trodde at primærlegen “eide” pasienten, men slik er ikke alle legers oppfatning, sier Roar Johnsen.

Uklarhet om hvem som har det overordnede ansvaret for en pasient, kan ha store konsekvenser for helsekvaliteten, økonomisk og medisinsk - og ikke minst for pasienten selv.

- Jeg sier ikke at samhandling er lett, men med den eldre-eksplosjonen vi har i vente, må vi lære å tenke nytt, sier samfunnsmedisineren.