Dette finnes det flere strategier for, men den kanskje mest fascinerende finner du hos de dyrene som rett og slett satser på å bli gjennomsiktige. Det betyr altså at lyset som går gjennom organismen, i minst mulig grad blir absorbert eller spredd.

- Det er en krevende strategi, og ingen klarer å bli helt gjennomsiktige. Et av hovedproblemene, er at dette er en strategi som omfatter hele anatomien, ikke bare overflaten på dyret, forklarer Hosia.

Sjødyr som bruker andre strategier, kan nemlig begrense seg til overflaten. Enkelte har for eksempel hvit buk og mørk rygg - slik at de skal være lyse sett fra undersiden, opp mot solen, og mørke sett ovenfra - ned mot dypet.

Best å ikke synes

- Countershading, kalles det. Problemet er at det gir en lysskygge sett nedenfra. Enkelte arter har derfor i tillegg lysorganer på undersiden, som sender ut lys med samme bølgelengde og intensitet som lyset fra overflaten, forklarer Hosia.

Andre måter å gjøre seg mindre synlig midt i vannmassene, er å sørge for å ha så liten profil som mulig. En helt flat fisk sett ovenfra, vil for eksempel kaste en liten skygge. Andre igjen, har speilblanke skjell, som reflekterer lys og omgivelser - og forvirrer rovdyrene.

Usynlighet er imidlertid potensielt den mest effektive strategien - men det er også en som krever mye energi.

Krill som er infisert med parasitter er for eksempel mye mer synlige enn parasittfrie krill - dersom de bruker energi på immunforsvaret sitt, går det altså på bekostning av usynligheten.

Men det er andre utfordringer også: Selv transparente dyr kan ha en overflate som reflekterer litt lys. I tillegg kan stoffene de er bygget opp av ha en annerledes brytningsindeks enn omgivelsene.

Det gjennomsiktige øyet

Brytningsindeksen sier noe om hvordan lyset bryter når det passerer gjennom stoffet. Ulik brytningsindeks i luft og vann er grunnen til at beina dine ser ut som om de er krympet, når du står i vann til hoftene.

Dette er imidlertid mulig å kompensere for. Blant annet gjør du det selv akkurat nå: Cellene i deler av øyet er relativt transparente - den regelmessige måten de er ordnet på, er grunnen til at lyset passerer relativt uhindret gjennom dem så du får en viss idé om hvordan verden rundt deg ser ut.

- Men øyet er bare ett organ. Hvordan hele organismer klarer å bli transparente, er det rett og slett ikke forsket veldig mye på, forklarer Hosia.

Hun disputerte for PhD-graden onsdag 16. mai, om manetmangfoldet i norske fjorder. I prøveforelesningen, hadde hun imidlertid gjennomsiktighet hos marine organismer som tema.

Det er mange flere dyr enn maneter som er gjennomsiktige: Både blekkspruter, krill, tunikater og fisk bruker strategien. Men maneter er den gruppen der strategien er mest utbredt - og blant dem som bruker den med størst hell.

De bruker et par andre strategier for å minimalisere brytningsindeksen: De inneholder store mengder vann - og der de ikke kan unngå å ha synlige organer, gjør de dem så små som mulig.

Størst gevinst i dypet

- Andre dyr igjen, som leptocephalus, ål på larvestadiet, gjør den delvis transparente kroppen så tynn som mulig. Da blir avstanden lyset må passere så kort som mulig, noe som igjen gjør den vanskelig å se, forklarer Hosia.

Det er nemlig gevinster også ved å være bare delvis gjennomsiktig. Jo lenger ned i dypet du kommer, jo mørkere blir det, og kortere sikt.

Holder dyret til på dypet, kan de derfor komme langt bare ved å være delvis gjennomsiktig - rovdyrene må komme på nært hold hvis de skal se noe.

Enda lenger nede kan det faktisk være en fordel å være sort eller rød på farge, og absorbere mest mulig lys - da reflekterer du i alle fall ikke noe.

Pigmenter i øynene er et tilbakevendende problem, men det kan løses: Enkelte fisk gror rett og slett antenner som ligger langt unna resten av kroppen. Dersom et rovdyr glefser etter øyet, får det derfor ikke med seg mer av kroppen.

Tarmen er også en utfordring - spiser du dyr som ikke er gjennomsiktige, kan du ikke regne med at fordøyelsesapparatet ditt er det heller.

Av og til greit å synes også

- Noen kombinerer også usynlighet med andre kamuflasjestrategier - med countershading, eller med lysorganer på undersiden, forklarer Hosia.

Lysorganer kan også brukes på en annen finurlig måte - enkelte rovdyr bruker usynlighetsstrategier kombinert med synlige lysorganer, som agn.

Andre igjen, bruker dem som avledningsmanøver: De slipper selvlysende tentakler for å distrahere rovdyret, mens de svømmer av gårde. Men lysorganene har en siste, viktig funksjon for enkelte gjennomsiktige dyr:

- Krillen, for eksempel, bruker lysorganene for å finne partnere, sier Hosia. Noen ganger kan det være godt å være synlig.