Førsteamanuensis og fastlege Edvin Schei mener man må bort fra å praktisere og undervise i medisin som om kropp, sinn og miljø er atskilte fenomener. 

Betydning for sykdomsutvikling

I boken “Hva er medisin?” viser Schei hvordan medisinen som naturvitenskapelig fag former leger som i overdreven grad søker etter biologiske årsakssammenhenger.

Medisinen baserer seg på et objektiverende menneskesyn, i samsvar med en moderne virkelighetsforståelse hvor mennesker er atskilte og autonome individer.

- Språket og blikket en blir fortrolig med gjennom legestudiet kan lett føre til at legen mister mennesket og det levde liv av syne, sier Schei.

Han er opptatt av hvordan relasjoner, erfaringer og fortolkninger skriver seg inn i kroppen og gir utslag i sykdom. Livssituasjonen og den følelsesmessige tilstanden har stor betydning for pasienters tilstand og sykdomsutvikling.

Han viser for eksempel til forskning som sier at når en ektefelle dør, mangedobles sannsynligheten for at den gjenlevende også omkommer det påfølgende året.

På samme vis er infeksjoner og hjertesykdom ofte forbundet med depresjon eller store livskriser.

Stiller krav

- Samtidig kan latent sykdom gjerne gjøre seg gjeldende i emosjonelt belastende tider, sier Schei.

- Dersom en pasient har fått en serie infeksjoner og legen tar seg tid til å spørre om det er noe som tar krefter fra vedkommende, kommer det gjerne fram ting i hverdagen som tærer på.

Han mener dette også stiller krav til legens faglige perspektiv.

Legen må være åpen for å lære av den enkelte pasient, vite noe om hva som kan utgjøre livets ressurser og påkjenninger for ulike typer mennesker og hva som kan bryte sammen når en blir syk.

Viktig å lære av historiske feiltrinn

Legevitenskapens framskritt har gitt medisinen stor makt, og i perioder har makten blitt misbrukt, ifølge Schei.

Han viser til hvordan medisinens overdrevne tro på sine kategoriseringer har ført til at avvikende mennesker reduseres til en diagnose og defineres gjennom biologiske mangler. I fagets historie finnes det flere grove eksempler på det.

Charles Darwins bok om artenes opprinnelse presenterte ideer om hvordan tilpasningsdyktige arveegenskaper og den sterkestes rett fremmet evolusjon og utvikling.

Tankene ble overført på menneskelige forhold og tilpasset tidens verdensbilde.

Det gjorde det mulig å kategorisere fargede, fattige, kriminelle, gale og utviklingshemmede som “minusvarianter” i motsetning til “plussvariantene” i de høyere samfunnslag.

Fare for misbruk

Senere tok noen også til orde for at man burde hjelpe naturens evolusjonsmekanismer ved å sørge for at menneskeartens forplantning i størst mulig grad skjedde blant plussvariantene.

Adolf Hitler brukte tilsvarende argumenter i Tyskland.

- Tyske leger var på slutten av 1930-tallet yrkesgruppen med høyest prosentvis medlemstall i nazipartiet, omtrent 80 prosent av legene var medlemmer.

Filosofen Åge Wifstad mener legenes faglige entusiasme for dette programmet, deres distanserte betraktninger av “livsuverdige liv”, kan forstås som etableringen av, og legitimeringen av, visse språkregler, som gjorde at de glemte at det var mennesker de hadde med å gjøre.

I boken viser Schei at denne glemselen også gjorde seg gjeldende i den såkalte Tuskegeeskandalen som rammet USA i 1972.

Da ble det avslørt at svarte menn i 1932 hadde blitt tatt inn i et regjeringsfinansiert forskningsprosjekt om syfilis og ble holdt uvitende om sin diagnose.

Selv om penicillin effektivt kunne drepe syfilisbakterien, ble mennene ikke tilbudt behandling, for ikke å forstyrre sykdommens “naturlige forløp”.

- Tilliten til legevitenskapen innebærer alltid en fare for misbruk. Sykdom er et utrolig generelt begrep og å kalle noe for sykdom gir muligheter både for å hjelpe og skade.

God placeboeffekt

Schei mener medisinens styrke - som er vitenskapelig reduksjonisme - også er dens svakhet. Både leger og pasienter kan for lett stirre seg blind på små sannheter som gjøres absolutte.

- Når pasienten får en forklaring som kan lokaliseres i den biologiske kroppen, gir det en følelse av sammenheng. Slik kan også en diagnose gi verdighet.

I seg selv utløser det positive og helbredende ressurser, men det kan også bli en sovepute som forklarer alt. Det er fare for at man tar vekk fokuset fra den sosiale virkeligheten og de kulturelle forholdene som avviket finner sted i, mener Schei.

Han peker på at meningsrespons er virksom i alle former for terapi. I medisin gir det for eksempel utslag i den berømmelige placeboeffekten, som gjør at sukkerpiller kan være sterkt smertedempende.

Tillit i til medisinens lovnad om behandling kan dempe stress og sette i gang smertelindrende prosesser.

- Det er jo det som skjer hos friske mennesker som har det godt. Å leve i en positiv livssituasjon gjenspeiles i kroppen.

- Som lege må man derfor forsøke å skape tilsvarende positive fortolkninger og forventninger i en terapeutisk setting, sier Schei og viser til at kunst er et språk som også er helsebringende.

Mennesket uttrykker seg gjennom kunst, og det uttrykker også noe om det hele mennesket.

Han mener likevel man skal vokte seg for å gjøre kunst instrumentell - som en “behandling”.

- Jeg synge for eksempel ikke i kor for å få lavere kolesterol, smiler han.

Ingen helseoppskrift

Schei hevder det er naivt når leger i velmenende hjelpsomhet pådytter folk verdier og atferd som legen synes de burde ha, fordi det statistisk sett er fornuftig.

Legen kan ha et ønske om at en pasient endrer livsstil, men man kan ikke lage oppskrifter på et helsebringende liv for et bestemt annet menneske, mener han. Det som er sant for en statistisk gruppe, er usikkert for et individ.

- Jeg har mål om å opprettholde tilstrekkelig usikkerhet hele tiden, etter hvert som jeg blir mer rutinert og sikker i mine faglige vurderinger. Det er viktig å alltid stille spørsmål om hva mer som kan være sant - i tillegg til det man allerede vet.