Nansen er kanskje den mest kjente nordmann gjennom tidene. Han var polfarer, oppdager, vitenskapsmann, nasjonsbygger og diplomat. De siste ti årene av livet sitt brukte han til å bygge opp de virkelig store internasjonale institusjonene for internasjonalt samarbeid og humanitært arbeid.

Han reiste ut i 1905 og ble gang på gang hanket inn for å løse nye oppgaver for Norge og senere for det internasjonale samfunnet.

– Nansen er den mest innflytelsesrike diplomaten Norge noen gang har hatt, sier Iver B. Neumann.

Han er direktør ved Fridtjof Nansens Institutt og forsker på diplomatiets historie. Han argumenterer for at begrunnelsen for å gi Nansen Nobels fredspris står like støtt i dag som for hundre år siden.

Diplomatisk helt

– Det er lettere å bli en diplomatisk helt i en periode når mye står på spill enn når tidene er rolige, forklarer han og peker på Volodymyr Zelenskyj i Ukraina.

Neumann peker på at Fridtjof Nansen som diplomat var med på å skape og sikre to svært betydningsfulle nyvinninger hjemme og ute: kongeriket Norge og Nansen-passet, som gav flyktninger fritt leide og mulighet til å komme seg i trygghet.

Like etter århundreskiftet var Nansen svært opptatt av Norge og nasjonsbygging.

– Han var svært snedig i hvordan han tilrettela for det han mente var til beste for Norge, sier Neumann.

Ville få ting gjort

– Nansen var en uvøren diplomat som gikk sine egne veier. Han var utålmodig og hadde ikke sans for de byråkratiske prosedyrene som hadde vokst fram de siste hundre årene før han selv begynte å virke som kongens sendebud, forklarer Neumann.

Han mener Nansen var en type som ville vært helt i tråd med 1700- og 1800-tallets diplomater: en aristokrat med armslag.

– Så tidlig var det vanlig at kongen valgte den han så på som den dyktigste personen til å være sitt sendebud og så overlot han ansvaret til å forhandle og inngå avtaler på vegne av landet til ham. Men rundt år 1900 var diplomaten i større grad blitt statens forlengede arm, som utførte et oppdrag for landet sitt. Sånn opererte ikke Nansen – han var sin egen mann.

Det norske diplomatvesenet slik vi kjenner det i dag, var i sin spede barndom på Nansens tid, og diplomati var i Norge ennå ikke et eget fag.

– De fleste nye norske sendemennene var ikke proffe på diplomati. Tvert imot var de gjerne professorer fra andre fag – det være seg juss eller biologi. Også Nansen var deltidsdiplomat, sier Neumann.

– Nansen var en gammeldags diplomat i sin tid. Verden hadde gått videre, men han hang igjen i en adelsverden fra hundre år tidligere. Likevel lyktes han i mye av det han satte i gang av initiativer, så tiden for helter var ikke helt over, heller ikke i den diplomatiske verden.

Nasjonsbygging og -sikring

For Norge var tiden rundt forrige århundreskifte preget av nasjonsbygging og et sterkt driv for å sikre støtte for at vi skulle få bli et eget land.

– Da Norge løsrev seg fra Sverige i 1905, var det viktig å tenke nøye gjennom hvordan vi best kunne sikre oss at Norge forble et uavhengig land. Nansen var selv republikaner, men var blant dem som skjønte at det kunne være lurt å etablere et kongehus. Han reiste selv av gårde for å snakke med den danske prins Carl og hans kone prinsesse Maud, sier Neumann.

Maud var en britisk prinsesse og for Nansen og hans allierte var det et viktig poeng å knytte seg nærmere den britiske kronen – verdens sterkeste maktsentrum på den tiden.

Det var viktig å sikre britisk støtte til norsk løsrivelse fra Sverige og å få en varig garanti om sikkerhetspolitisk beskyttelse fra Storbritannia.

Arne Garborg skrev om dette at Maud skulle «vera den Tampen som bind vaar vesle Baat fast til den store engelske Skjoldebaaten».

Nansen hadde adelig bakgrunn og var en feiret oppdager. Han hadde derfor nettverket som skulle til, for å lykkes da han ble sendt av gårde av den norske statsministeren.

Med ansiktet mot verden

Da Norge rev seg løs fra Sverige, sa nesten alle norske diplomater som jobbet for Stockholm, opp. Bare én ble.

Nansen ble selv den aller første norske sendemannen til Storbritannia, og London er en av Norges eldste utenriksstasjoner. Da han først reiste ut som kongens sendebud i 1905, var han mest opptatt av Norge og norske interesser.

Men etter hvert som han ble kjent med den internasjonale verdensorden, ble han en svoren idealist, på linje med den amerikanske presidenten Woodrow Wilson.

Han ble mer og mer opptatt av å bygge systemer for internasjonalt samarbeid for å sikre fred og samspill på tvers av landegrenser.

Etter at hadde vært med på å sikre norsk selvstendighet og fred, vendte han seg stadig mer mot internasjonal politikk og humanitært arbeid.

Enmannsdiplomaten

– Etter første verdenskrig var det mange som ikke hadde tillit til diplomater, og Nansen var blant skeptikerne, forklarer Neumann.

– Diplomatene ble sett på som medskyldige for utbruddet av krigen.

Nansen var med på å bygge opp forløperen til FN, Folkeforbundet. Her var han opptatt av at forbundet skulle ledes av folkets representanter og ikke av yrkesdiplomater og embetsmenn.

– Nansen foraktet diplomatiet som institusjon, sier Iver B. Neumann.

– Selv var han notorisk vanskelig å samarbeide med. Det er et stort paradoks at han som ble så opptatt av internasjonalt samarbeid, selv var så egenrådig og stri.

Revolusjonerende ideer i Folkeretten

– Nansen fikk til utrolig mye på 1920-tallet. Dette var et tiår med mye geopolitisk spenning, men det virker som han ikke lot seg affisere av hvordan verden så ut.

Det sier Cecilie Hellestveit ved Folkerettsinstituttet.

– I et krevende klima greide han å oppnå nær sagt fantastiske resultater innenfor det som skulle bli internasjonalt bindende regler. Det ser ut til at han hadde en selvtillit, pondus og horisont som gjorde at han klarte å bryte ut av de rammene som jurister og diplomater anså for å være mulig.

I 1922 kom Nansen-passet. Det var et pass som ble delt ut til dem som hadde flyktet fra Russland eller var fratatt statsborgerskapet sitt, og som gav dem rettigheter. Passet ble raskt akseptert av femti land.

– Dette var verdenshistoriens første internasjonalt anerkjente dokument til beskyttelse av flyktninger, sier Hellestveit.

– Men enda viktigere: I 1928 forhandlet Nansen fram en utvidet beskyttelse av flyktninger. Denne gangen gjaldt det armenske, tyrkiske og assyriske flyktninger. Her gis flyktningene for første gang individuelle rettigheter i en avtale mellom stater. At individer har rettigheter i folkeretten, var også helt nytt og revolusjonerende. Her ligger nøkkelkomponentene til det som senere skal bli den internasjonale flyktningretten, forklarer Hellestveit.

Nansen klarte elegant i 1928 å sørge for bedre rettslig beskyttelse av kurdere i Syria enn det vi har klart etter 2011, fastslår hun.

Hvorfor fikk Nansen fredsprisen?

Fridtjof Nansen er feiret for sin enorme innsats for flyktninger. Det er også for denne innsatsen han i 1922 mottok Nobels fredspris.

Carl Emil Vogt har skrevet doktorgrad om Nansens flyktningarbeid. Han sier at selv om festtalene kunne bli vel høylytte og innsatsen sagnomsust, gjorde Nansen et humanitært arbeid av første klasse, vel verdt en nobelpris.

I 1920 ble Nansen spurt om å bli Folkeforbundets aller første høykommissær for flyktninger, en post han beholdt fram til 1927.

– Verden var inne i en periode der den ene katastrofale flyktningkrisen fulgte tett på den neste, forklarer Neumann.

I 1920 var Nansen allerede i gang med et stort arbeid for å begrense sultkatastrofen i Sovjet-Russland. Nå fulgte et omfattende arbeid med å få på plass et system for utveksling av krigsfanger etter første verdenskrig. To år etter at det var blitt fred, var fremdeles svært mange krigsfanger internert i landet de hadde kriget mot.

– Nansen bidro til at flere hundre tusen krigsfanger fikk reise hjem, sier Neumann.

Som om ikke dette var nok, satte Tyrkia i gang med sitt grufulle folkemord på en million armenere som levde på tyrkisk territorium og gikk så til angrep på Hellas fordi tyrkerne var misfornøyde med måten fredsavtalen fra Paris-konferansen stykket opp det tidligere imperiet Det ottomanske rike.

– Fremdeles kommer det årlig armenere på besøk til Nansens grav på Polhøgda, hvor de legger ned kranser, sier Neumann.

– Jeg hadde ikke levd om det ikke var for Nansen, har flere av dem sagt.

Referanse:

Iver Neumann: Diplomaten som helt: Fridtjof Nansen. Internasjonal Politikk, 2022.

Artikkelen er produsert og finansiert av Fridtjof Nansens Institutt

Fridtjof Nansens Institutt er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Fridtjof Nansens Institutt

• 

  Valg i Russland: Putin strammer grepet

• 

  Blir det krig i Arktis? Forskere avliver tre myter om Nordområdene

• 

  Fiksjon og virkelighet i russisk politikk

• 

  Storm og stille rundt vindkraftutbygging i Norden

• 

  Norge overtar lederskapet i Arktisk råd etter Russland

• 

  Nye gnisninger mellom Russland og Norge

Se flere saker fra Fridtjof Nansens Institutt her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER