Skallet ibis er en stor og svart fugl.

Med et vingespenn på 120-135 centimeter hekket det tidligere skallede ibiser over mye av Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Nå er fuglen nesten utryddet.

For godt over 300 år tilbake døde den siste skallede ibisen i Europa. Jakt kan ha ødelagt mye av bestanden.

I dag finnes noen få ville eksemplarer igjen langs en elv i Marokko. I Tyrkia er det også et par gjenværende eksemplarer, som holdes i fangenskap om vinteren for at de skal klare seg.

Forskere fra Tyskland, Østerrike og Italia samarbeider nå om EU-forskningsprosjektet Reason for Hope, der de har lyktes med å avle fram tre små flokker av disse ibisene i Tyskland og Østerrike.

Fløy foran i mikrofly

Nå gjennomfører forskerne en unik studie der de ville finne ut om det er mulig å få trekkfugler som er vokst opp hos mennesker, til igjen å begynne å trekke sørover om høsten og komme tilbake om våren. Lykkes forskerne å lære disse ibisene til igjen å bli trekkfugler, kan de kanskje berge også andre nesten utryddede fuglearter.

Den aller første turen sørover for en trekkfugl er spesielt risikabel. Mister en ung ibis flokken sin, går den en sikker død i møte.

Det samme ville med stor sannsynlighet skje om en flokk unge ibiser oppvokst hos mennesker, alene legger av gårde som trekkfugler.

Derfor besluttet forskerne å fly foran de tamme ibisene sine i et ultralett mikrofly.

Slik håpet forskerne at de skulle klare å vise fuglene veien til et naturreservat sør i Toscana i Italia, hvor de kunne være om vinteren.

Energisparing ekstremt viktig for fuglene

I en egen studie som ble utført med ibisene mens de fløy sørover, gransket forskerne hvordan fugler egentlig samarbeider når de danner den karakteristiske V-formen du kan se på himmelen om høsten og våren.

Tidligere har forskere bare fått kunnskap om dette gjennom å foreta matematiske beregninger.

Med hjelp fra de skallede ibisene og noen små og lette GPS-loggere som fuglene fløy med oppå ryggen, vet forskerne nå mer om hva som skjer når fugler flyr i flokk.

– Energisparing er en ekstremt viktig faktor for trekkfuglers overlevelse, sier den østerrikske biologen Johannes Fritz i en pressemelding.

Han ledet forskergruppen som hver dag, da de delvis tamme fuglene landet for å hvile seg, hentet ut data fra GPS-loggerne dyrene brakte med seg.

Sparte 15-30 prosent energi

En fugl som flyr i V-form sammen med andre, sparer bare energi om den flyr i en viss avstand fra fuglen foran og om den synkroniserer vingeslagene med fuglen foran.

Dette kunne Fritz og kollegene følge med på, takket være bevegelsessensorer i dataloggerne. Måling av hjertefrekvens ga forskerne informasjon om hvor mye energi hver enkelt fugl brukte eller sparte.

– Vi antar at fuglene reduserte energiforbruket sitt med mellom 15 og 30 prosent når de fløy i flokk. Dette er en betydelig energisparing, spesielt for unge fugler med lavere yteevne enn voksne dyr, sier Fritz.

Arv eller miljø?

Et åpent spørsmål er om evnen fugler har til å samarbeide om å fly i V-form, er noe disse dyrene har i genene sine – eller om det er noe de lærer seg gjennom erfaring de høster når de setter i gang å fly sammen med andre?

– Under de første treningsturene så vi at ibisene var en nokså broket gjeng, sier Fritz.

– Men da migrasjonsånden meldte seg hos dem, virket det som at de forsto alvoret i oppgaven.

Da begynte de store blåglinsende fuglene å fly i formasjon under treningsturer som forskerne arrangerte.

Og da det virkelig ble alvor og fuglene la ut på trekket sørover, så forskerne at for hver dagsetappe så ble samarbeidet fuglene imellom stadig bedre. Det rapporterer den østerrikske biologen fra dette fascinerende eksperimentet der forskerne altså tok på seg oppgaven med å lede fugleflokken helt fram til en trygg vinterboplass i Toscana i Italia.