Dinosauren: Dragemonster eller bakgårdsfugl?

Det er status å tegne den fineste dinosauren. Men finest er ikke nødvendigvis mest korrekt, sier dinoillustratørene selv.

Published
Dinotegnerne kan virkelig bringe fortidens kjemper tilbake til live i sine illustrasjoner. Men har de plikt til å formidle et riktig bilde, i tillegg til et som er estetisk sett bra? (Foto: (Illustrasjon: Mark Witton/Flickr Creative Commons))
Dinotegnerne kan virkelig bringe fortidens kjemper tilbake til live i sine illustrasjoner. Men har de plikt til å formidle et riktig bilde, i tillegg til et som er estetisk sett bra? (Foto: (Illustrasjon: Mark Witton/Flickr Creative Commons))

Rekk opp hånda, de som får Jurassic Park-bilder i hodet om dinosaurene Tyrannosaurus rex eller Velociraptor nevnes.

I og med at ingen mennesker har sett en levende dinosaur, får de som tegner dem automatisk stor makt over hvordan vi ser for oss de forhistoriske dyra.

Det finnes en haug av kunstnere som har spesialisert seg på rekonstruksjoner av dinosaurer.

De kaller seg paleoartister, og med mindre dinoen har en rolle i en større Hollywood-film eller TV-produksjon, er det sannsynligvis dem du har å takke for inntrykket du har av den forhistoriske skapningen.

Noen av tegningene deres er så detaljerte, nøyaktige og innholdsrike at de er som å kikke inn i en tidsmaskin. Andre kunstnere har et langt mer omtrentlig forhold til paleontologiske fakta.

Hvor viktig er det å lage en korrekt tegning av noe det er vanskelig å vite om virkelig er korrekt?

Den første tegningen setter standarden

De fleste vitenskapelige studier av nye dinosaurarter publiseres uten en illustrasjon av hvordan dyret ville sett ut i live. I studiene er det som regel bilder av fossilet, kanskje av funnstedet, og noen ganger tekniske tegninger av viktige deler.

Dersom funnet er spektakulært, hender det likevel at universitetet lager illustrasjoner som de og pressen kan bruke i forbindelse med publiseringen av studien. 

Noen av dem kan være ekstremt forseggjorte. For eksempel så det slik ut da verdens første rugekasse ble presentert i fjor:

Slik kan det ha sett ut i rugekassa til massospondylus-dinosaurene, som levde for 190 millioner år siden.  (Illustrasjon: Julius Csotonyi)
Slik kan det ha sett ut i rugekassa til massospondylus-dinosaurene, som levde for 190 millioner år siden. (Illustrasjon: Julius Csotonyi)

I noen tilfeller følger det imidlertid ikke med noen bilder i det hele tatt. Og det er da kampen blant paleoartistene begynner:

– Det er prestisje i å være først, for det er gjerne den første tegningen som blir brukt i lang tid etterpå om noen skal skrive om dinosauren. Da kan det gå litt over stokk og stein, sier paleontolog Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Hvorfor ikke hoppende Predator X?

Da Hurum skulle publisere nyheten om funnet av Predator X, den svære pliosaurusen som ble funnet på Svalbard i 2006, allierte han seg med en illustratør fra Bergens Tidende.

BT ønsket å lage et større oppslag om funnet, og dermed jobbet Hurum og Tor Sponga fra avisen sammen for å lage en naturtro, men også engasjerende tegning:

– Når du jobber med gode illustratører, pusher det deg til å tenke mer over biologien. Tror du dyrene kan gjøre slik og slik? Det var for eksempel Sponga som hadde ideen om at Predator X skulle komme hoppende opp av vannet, forteller Hurum.

Jørn Hurum og Tor Sponga ville ikke bare lage et kjedelig profilbilde av Predator X da arten skulle presenteres. Resultatet ble en livat forhistorisk jaktscene. (Bilde: Tor Sponga/BT)
Jørn Hurum og Tor Sponga ville ikke bare lage et kjedelig profilbilde av Predator X da arten skulle presenteres. Resultatet ble en livat forhistorisk jaktscene. (Bilde: Tor Sponga/BT)

Kroppsformen til pliosauren var godt kjent fra andre funn, selv om fossilet av Predator X (nå kalt Pliosaurus funkei) ikke var komplett. Australske fossiler ble derfor brukt som utgangspunkt, og Hurum og kollegene beregnet en omtrentlig lengde på rundt 15 meter.

– Predator X var det største rovdyret på Svalbard, og det var sannsynlig at den spiste svane- og fiskeøgler. Sponga mente vi ikke bare kunne tegne enda en dinosaur under vann, så han ville at den skulle hoppe, sier Hurum.

– Jeg hadde ikke noe imot det, hvorfor skulle den ikke kunne hoppe? En hval klarer det med bare to finner, og pliosaurusen hadde fire luffer å bevege på. Bildet endte jo opp med å bli ganske ikonisk, sier Hurum.

Amatør-kunstner fyller Wikipedia

For dinosaurfantaster som bruker tid på Wikipedia, vil Nobu Tamura være et kjent navn. Tamura har laget utallige illustrasjoner som er lagt ut til fri bruk under en Creative Commons-lisens på nettstedet.

Nobu Tamura (Foto: privat)
Nobu Tamura (Foto: privat)

Tamura jobber til daglig som fysiker i California. Fritiden sin bruker han til å lese forskningsartikler og annen paleontologisk litteratur, for så å bringe dinosaurene til live.

Han har ingen bakgrunn eller utdanning fra paleontologien, og er selvlært i både dinoanatomi og tegning.

– Jeg sjekker den vitenskapelige litteraturen for all relevant informasjon og alle artikler jeg kan finne om dyret. Hva er vet vi om dyret, hva antar vi, hva er grunntrekkene, og så videre, forteller han.

– Det er viktig å følge paleontologilitteraturen, for å holde rekonstruksjonene oppdaterte. Det har hendt at jeg har tegnet det samme dyret om og om igjen etter hvert som nye studier kommer med ny forståelse. 

Tamura har lite til overs for de mer mytiske fremstillingene av dinosaurer.

– Jeg tror dinosaurer lignet mye mer på moderne dyr enn vi kan forestille oss. De lever tross alt i omtrent de samme økologiske nisjene som dagens pattedyr og fugler, så jeg hadde ikke blitt overrasket om formen, fargen og atferden deres også var mye av det samme, sier han.

Tamura har laget flere varianter av Tyrannosaurus rex, men forteller at publikum synes å like den til høyre best. Den er den minst korrekte, vitenskapelig sett. (Foto: (Illustrasjoner: Nobu Tamura))
Tamura har laget flere varianter av Tyrannosaurus rex, men forteller at publikum synes å like den til høyre best. Den er den minst korrekte, vitenskapelig sett. (Foto: (Illustrasjoner: Nobu Tamura))

Hva med bakgrunnen?

Fagfolk bruker gjerne flere år på å studere et fossil før de publiserer en artikkel og kaller det en ny art. Det er ofte bare deler av dyret som er bevart som fossil, og dermed må de tenke seg nøye om før de konkluderer med noe som helst.

Så, bare noen dager etter at studien er publisert, har noen tegnet actionfigur-versjonen av dinosauren, i fullt firsprang etter et sannsynlig bytte.

I et nylig innlegg på sin egen blogg tok paleontolog og paleokunstner Mark Witton fra University of Portsmouth i England et oppgjør med de vanligste feilene i dinoillustrasjoner. Denne gangen var det ikke bare selve dinosaurene han irriterte seg over, men også alt som skjer rundt dem.

Ta for eksempel standardsettingen i en dinosaurtegning: Enten står dinosaurene på en svær og åpen slette, eller så er de midt i det som ser ut som alle skogers mor.

– Helt flate landskap og superskoger er ekstreme miljøer som riktignok finnes, men som utgjør en langt mindre del av jorda enn det paleokunst antyder, skriver Witton i blogginnlegget.

Dinosaurer vises gjerne enten i ødeslettelandskaper, eller i enormt tette og frodige skoger. De fleste dinoer levde imidlertid sannsynligvis i langt mer hverdagslige omgivelser. (Foto: (Bilde: Dmitry Bogdanov/Wikimedia Commons/Istockphoto))
Dinosaurer vises gjerne enten i ødeslettelandskaper, eller i enormt tette og frodige skoger. De fleste dinoer levde imidlertid sannsynligvis i langt mer hverdagslige omgivelser. (Foto: (Bilde: Dmitry Bogdanov/Wikimedia Commons/Istockphoto))

– Det er ingen grunn til å tro at planeten har hatt vesentlig forskjellige landskap i løpet av dens nyere historie, og jeg synes vi skal forsøke å vise det i illustrasjonene våre.

Freddy Krüger-posering og Tyrannosaurus-øyne

Dessuten: Hvorfor skal dinosaurene på død og liv hoppe ut mot oss i samme positur som morderen i en skrekkfilm?

– Hvor mange bilder finnes det ikke av en dinosaur med fjes og armer veivende mot tilskueren, vanligvis mens den løper, hopper eller gjør noe annet dramatisk? spør Witton retorisk i blogginnlegget.

– Slik posering viser ikke anatomien veldig godt, den gir et feil bilde av atferden og viser dessuten dyret fra vinkler vi ikke er vant til å se moderne dyr i, utdyper han til forskning.no.

Fremstiller du dinosaurer mer rolig, uten all hoppingen, brølingen og poseringen, mener Witton det er mer sannsynlig at publikum ser bildet og tenker, ”hei, dette er noe jeg kunne snublet over på en tur i skogen”.

Rent anatomisk er det også nok å ta tak i, mener både Witton og Tamura. Du husker kanskje den allerede nevnte Tyrannosaurusen fra Jurassic Park? Ta en titt på hodet dens på dette bildet:

Tyrannosaurusen i Jurassic Park fikk seg på en ekstra øyebue. Det gjør at den ser morskere ut, men vitenskapelig sett er det helt på trynet. (Foto: (Bilde: UIP))
Tyrannosaurusen i Jurassic Park fikk seg på en ekstra øyebue. Det gjør at den ser morskere ut, men vitenskapelig sett er det helt på trynet. (Foto: (Bilde: UIP))

Buen over øyet på beistet, som får den til å se  hissig og blodtørstig ut, er bare ett eksempel på et anatomisk trekk som aldri har eksistert på noen T-rex fra denne planeten.

Vanskelig å endre etablert dinobilde

Tamura forteller at føtter er en av hans store irritasjonsmomenter. Triceratops hadde for eksempel ikke elefantaktige, trestammeformede bein. Både han og Witton nevner dessuten maniraptorene – tobeinte jegerdinosaurer med armer, slik som Velociraptor:

– Folk har virkelig problemer med å godta at disse dinosaurene faktisk var fjærkledte og og lignet mye mer på fugler enn på reptiler, sier Tamura.

– Det er helt nødvendig å endre inntrykket folk har av dyr som Velociraptor, istemmer Witton.

– En Velociraptor uten fjær er som en tynn, asiatisk kong Henrik den åttende: fullstendig og grunnleggende feil. Folk må huske at dinosaurer først og fremst er vitenskapelige studieobjekter, før de ble popkultur, sier han – før han medgir at den beste måten å få fjærkledte dinosaurer inn i den kollektive bevisstheten på nok er en ny storfilm.

Velociraptor og de andre maniraptorene var langt mer fugleaktige enn det populærkulturen vil ha det til. (Foto: (Bilde: Matt Martinyuk))
Velociraptor og de andre maniraptorene var langt mer fugleaktige enn det populærkulturen vil ha det til. (Foto: (Bilde: Matt Martinyuk))

”Er’e så viktig, a?”

Selv om han ikke har noen formell dinoutdannelse, jobber Tamura stort sett uten å samarbeide med eller søke hjelp fra forskerne som har beskrevet dinosauren han tegner.

– Ved noen anledninger har jeg naivt sendt ut spørsmål til forskerne, men de har stort sett forblitt ubesvarte. Jeg både var og er mer eller mindre fullstendig ukjent i paleontologiverdenen, så det ville egentlig vært overraskende om e-postene mine hadde blitt sett på som noe annet enn søppelpost fra enda en dinofan, sier han.

Gjennom bidragene til Wikipedia er det likevel sannsynligvis flere som har sett Tamuras dinosaurversjoner enn variantene til de mer profesjonelle kunstnerne og forskerne der ute.

Tegner han en ny dino med fjær og legger den ut på Wikipedia, er det ikke usannsynlig at akkurat den tegningen blir det rådende bildet av arten.

– Det er et ansvar jeg gjerne tar, men det føles iblant ut som at jeg kjemper en tapt sak. Kanskje er jeg en Don Quijote som kjemper en umulig kamp for faglig nøyaktighet når det ikke er det publikum vil ha, funderer Tamura.

– Et drageaktig og helt usannsynlig monsterdyr er langt mer tiltalende enn en naturlig, fugleaktig skapning som ikke hadde overrasket deg om du hadde funnet den i hagen. Antagelig har jeg ikke så mye påvirkningskraft på folks oppfatning av dinosaurer som jeg skulle ønske, sier han.

– Gi rom til paleofantasi

Jørn Hurum (Foto: Andreas R. Graven)
Jørn Hurum (Foto: Andreas R. Graven)

Hurum kan irritere seg over de virkelig dårlige dinoillustrasjonene, men han er likevel ikke så så skeptisk til mer fantasifulle varianter av paleokunst.

– De som tegner dinosaurer mer enn bare sporadisk er som regel akkurat som oss som ble forskere, de har hatt en brennende lidenskap for dette siden de var små. De kan alle latinske navn, vet alle tidsperioder, alt det er på plass, sier han.

Det er dessuten ikke bare paleokunstnere som bruker fantasien, sier Hurum. Det er mye gjetninger i paleontologenes rekonstruksjoner også.

– Vi vet ofte ikke hvilken farge fjærene hadde, hvordan de satt, og det vi tror vi vet endrer seg hele tiden. Jeg tror det er viktigere at folk er nysgjerrige. Om de forstår grunnformen på dyret, de vet at de løp på bakbeina, så er det ikke så viktig om det er litt fantasi i ett trekk på utsiden, sier han.

– Så lenge du kan telle riktig antall fingre og tær, så lenge tennene er noe som hadde kunnet sitte i hodet på en dinosaur, så er det greit. Det er masse rom for paleofantasi og for undring.