Når nettene blir lange og kulda setter inn, hender det nok at noen av ungene i gata pisser i nikkersen for å holde varmen. Frosker som lever i vinterkulden i Alaska kjører derimot stikk motsatt taktikk.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Skogfrosken Rana sylvatica kniper igjen. Bokstavelig talt. I løpet av de lange kalde vintermånedene slipper skapningen knapt fra seg en dråpe tiss, og innholdet av urinstoffer på innsida av kroppen stiger mot stjernene.
Til slutt er nivåene av stoffet urea 50 ganger høyere enn om sommeren. Nå mener forskere fra Miami University at frosken rett og slett bruker sitt eget tiss for å unngå frysing, uttørking og sult.
Et skittent triks
Frosker er vekselvarme dyr. Det betyr at de ikke lager sin egen kroppsvarme, men holder samme temperatur som omgivelsene de bor i. I vintermånedene i Alaska er ikke den mye å skryte av.
Så hva skjer med frosken i kong vinters stivfrosne grep?
Den går i dvale, og lar over halvparten av vannet i kroppen fryse til is. Og det er altså her urinen kommer inn. Urea i skikkelig høye konsentrasjoner kan nemlig beskytte cellene fra å bli frostskadet, skriver Nature.
Dette oppdaget Jon Costanzo og Richard Lee fra Miami University etter et forsøk med både kjøtt og blod fra den hardføre frosken. Prøvene ble lagt i en passelig urealøsning, og utsatt for både frost og tining.
Da viste det seg altså at urinstoffet fungerte som ei slags frostvæske, som hindret at frosten ødela cellene. Urea virket faktisk like bra som glukose, det eneste andre kjente stoffet som frosker bruker til samme formål.
Sparer energi
Forskerne er ikke helt sikre på hva den høye konsentrasjonen av urea faktisk gjør inni frosken, men tidligere forskning tyder på at stoffet kan hjelpe tørkerammede ørkenfrosk med å holde på vannet. Kanskje stoffet også beskytter skogfrosken mot uttørking i snø og is, spekulerer Constanzo.
Det er også mulig at urea hjelper til med å senke forbrenningen, slik at froskene kan spare på energien når de ligger i dvale, skriver Nature. Det ser nemlig ut til at stoffet sakker ned aktiviteten i levra og musklene, mens hjertet og nyrene får være i fred.
Det mest fascinerende er kanskje likevel at froskene ikke starter våren med å mige i kryss mens de himler nytelsesfullt med øynene. Så snart siste iskrystall i skrotten er tint, blir det nemlig parring for hele femmeren.
Referanse:
J. P. Costanzo & R. E. Lee, Cryoprotection by urea in a terrestrially hibernating frog, The Journal of Experimental Biology, 208, p 4079 - 4089 (2005).
