En langhelg i London handler gjerne om shopping, fotball eller øl. Kanskje alle tre. På hverdagene trekker store konferanser og viktige jobbmøter til seg nordmenn i tusentall.

Men London er også byen som i løpet av 1800-tallet vokste seg til å bli verdens største og sentrum for nesten alt, og vitenskapen var ikke noe unntak. Flere store gjennombrudd fant sted i den britiske hovedstaden – noen var godt planlagt, andre skyldtes en god dose flaks.

Flere titalls nobelpriser er tildelt forskere med base i London, og i dag er to av verdens seks høyest rangerte universiteter å finne her i byen.

Er du en reisende av den nysgjerrige typen? En som tørster etter mer når handleposene er fylt opp i Oxford Street, når dommeren blåser av kampen på Emirates eller Stamford Bridge, når møtet er over og avtalen undertegnet, når applausen har lagt seg etter avslutningsforedraget? En som tørster etter mer enn pinten på neste pub?

Da legger du, i vitenskapens navn, turen innom én av disse:

Rosetta-steinen – en ny dør inn i faraoenes tid

I 1798 dro Napoleon med sin hær på felttog til Egypt. Året etter fant Bonapartes vitenskapsmenn denne steinen i en mur på Fort Julien nær byen Rosetta (som i dag heter Rashid). De skjønte straks at de sto foran noe verdifullt. Det skjønte også engelskmennene, som tok steinen som krigsbytte i 1801, da de kastet franskmennene ut av Egypt.

Den uvurderlige vitenskapelige verdien lå i at her var den samme teksten skrevet med gamle egyptiske hieroglyfer, i egyptisk demiotisk skrift og på gammelgresk. Dermed hadde man nøkkelen til å forstå hieroglyfene, og nye dører kunne åpnes inn til det gamle Egypt.

Franskmennene fikk en liten revansj, det var nemlig Jean-François Champollion som i 1822 presenterte det første gjennombruddet i oversettelsen.

Selv om egyptiske myndigheter har forsøkt å få Rosetta-steinen tilbake, har den stått i British Museum i London siden 1802. Sammen med det største utvalget av mumier utenfor Egypt, og millioner av andre historiske skatter.

(British Museum, Great Russell Street. Åpent hver dag 10–17.30, torsdag til 20.30)

22 millioner skapninger på sprit

Charles Darwin har selv samlet inn noen av de mange små og store dyrene som ligger lagret på sprit i Darwinsenteret i Natural History Museum. Spritsamlingen, som den heter, består av 22 millioner glassbeholdere i alle størrelser og fasonger, og alle er naturlig nok ikke utstilt til enhver tid. Et av høydepunktene er den 8,6 meter lange kjempeblekkspruten Archie, som ble fanget utenfor Falklandsøyene i 2004. 170 000 av skapningene er såkalte typeeksemplarer, det eksemplaret som ble brukt til å beskrive arten da den ble oppdaget.

Ellers inneholder det naturhistoriske museet også den 22 meter lange Diplodocus-dinosauren Dippy. En bit av mineralet jadaritt, som sjokkerte forskere da det ble funnet i 2006 fordi det har nesten samme kjemiske formel som kryptonitt, Supermanns skrekk. Og Broken Hill-hodeskallen, som stammer fra en mannlig Homo heidelbergensis som ble funnet i det som nå er Zambia i 1921, og som sannsynligvis er 200 000–300 000 år gammel.

(Natural History Museum, Cromwell Road. Åpent hver dag 10–17.50)

Vannpumpen som løste koleragåten

I 1854 ble London rammet av en koleraepidemi, og de fleste trodde at smitten kom fra forurensning eller smittet gjennom lufta. «Mot bedre vitende» tok lege og fysiker John Snow heller prøver av vannet i Soho, der koleraen herjet. Han fant partikler i vannet fra en bestemt vannpumpe Broad Street. Da myndighetene satte denne ut av drift, ved å fjerne håndtaket, var det snart slutt på epidemien. I dag står det en håndtaksløs vannpumpe til minne om hendelsen og mannen som regnes som utgangspunktet for moderne epidemiologi, læren om blant annet befolkningshelse og hvordan sykdommer sprer seg.

Gata heter i dag Broadwick Street, og hvis du først er der, kan du jo ta en pint på John Snow Pub. En rosa stein i fortauet utenfor puben viser hvor den omtalte pumpa egentlig sto.

(John Snow Memorial, Broadwick Street. Puben ligger i nummer 39 og er åpen hver dag kl. 12–23, til 22.30 på søndager)

En kalkulator på fem tonn

Matematikeren Charles Babbage lagde allerede på første halvdel av 1800-tallet tegninger som kan kalles forløpere til dagens datamaskiner. Dessverre for Babbage fikk han aldri bygget noen av vidundrene sine. I 1991, 200 år etter pionerens fødsel, bygget Science Museum i London en kopi av hans andre versjon av differansemaskinen. Den 2 x 3,5 meter store innretningen kan både utføre regnestykker og skrive dem ut. Halve hjernen til Babbage står også til skue på museet. Den andre halvdelen finnes på Hunterian Museum i Royal College of Surgeons.

(Science Museum, Exhibition Road. Åpent hver dag 10–18)

Diagrammer i folkehelsas tjeneste

Florence Nightingale er mest kjent som omsorgsfull sykepleier fra Krimkrigen (1853–1856) og for sitt bidrag til moderne sykepleie. Men hun var også en foregangskvinne innen anvendt statistikk. Hun fant ikke opp kakediagrammet, men hun utviklet det videre til det som kalles rosediagram (polar area diagram). Med «Diagram of the Causes of Mortality of the Army in the East» viste hun tydelig hvor mange flere soldater som døde på grunn av dårlige sanitærforhold og feilernæring, enn antallet som falt i kamp. Diagrammet fra 1858 er utstilt i British Library og i Florence Nightingale Museum. Sistnevnte ligger på samme sted som Nightingale i 1860 fikk opprettet verdens første sykepleierskole. Der finnes også hennes trofaste følgesvenn: Den utstoppede ugla Athena.

(Florence Nightingale Museum, Lambeth Palace Road 2. Åpent hver dag 10–17)

Verdens første dynamo

I 1820 oppdaget den danske fysikeren Hans Christian Ørsted at elektrisk strøm skaper magnetisme. I laboratoriet sitt på Royal Institution beviste Michael Faraday 11 år senere det motsatte: At et magnetfelt kan skape elektrisk strøm i ledninger. Og vips, sto han der med verdens første dynamo. Laboratoriet er i dag en del av Faraday Museum, der man også kan se hvorfor grovsmedsønnen blir sett på som en av de største eksperimentelle vitenskapsmenn som har levd. Faraday er også beæret med et minnesmerke, i midten av en rundkjøring og av omstridt utseende, i veikrysset Elephant and Castle.

(Faraday Museum, Royal Institution, Albemarle Street 21. Åpent mandag–fredag 10–18)

Finn din favorittforskers blå plakett

Lord Byron og Napoleon III var ikke forskere, men de var de første som ble beæret med blå plaketter på husvegger i London. Det skjedde i 1867, og i dag er det rundt 900 slike plaketter spredt rundt i byen. De er gjerne plassert på huset der personer ble født, bodde eller døde. Eller der de gjorde viktige oppdagelser, som tilfellet er med noen av de mange plakettene som hedrer vitenskapens menn og kvinner.

For eksempel Isaac Newton på Jermyn Street 87, Alan Turing på Warrington Cresent 2, eller Thomas «Man of Science» Young på Welbeck Street 48. I det patriotiske og uvitenskapelige hjørnet? Besøk Edvard Grieg på Clapham Common North Side 47 eller selveste Haakon VII på Palace Green 10.

(Søk etter din favorittforskers blå plakett hos English Heritage, eller last ned gratis Blue Plaque-app)

Psykoanalyser deg selv på divanen til Freud

I 1938 flyktet Sigmund Freud fra nazistenes Wien og slo seg ned i London. I sitt nye hjem i Hampstead nord i byen rekonstruerte han behandlingsrommet sitt, inkludert sofaen som må ha vært vitne til mangfoldige psykoanalyser. Divanen skal opprinnelig ha vært en gave fra en takknemlig pasient, en Madame Benvenisti, og såpass viktig for Freud at han sørget for at den ble med fra Wien. I sitt «nye» hjem fortsatte han å skrive og tok også imot enkelte pasienter. Freud døde allerede i september 1939. Datteren Anna bodde i huset fram til hun døde i 1982, og etter hennes ønske ble det gjort om til museum.

(Freud Museum, Maresfield Gardens 20. Åpent onsdag–søndag 12–17)

Mellom øst og vest på nullmeridianen

På Greenwich-observatoriet kan du stå med ett ben på den vestlige halvkule og ett ben på den østlige halvkule. I 1884 møttes nemlig 41 delegater fra 25 nasjoner i Washington, D.C., og vedtok at nullpunktet for klodens lengdegrader skulle gå gjennom Royal Observatory i Greenwich. Selve vedtaket var ingen vitenskapelig prestasjon, og store deler av verden forholdt seg allerede til Greenwich som nullpunktet. (Unntatt blant annet Frankrike, som trassig holdt seg til Paris-meridianen i mange tiår.)

Store prestasjoner er derimot skipsklokkene som John Harrison lagde over 100 år tidligere. De tikket og takket så presist i både stor sjø og i skiftende temperaturer at man endelig kunne klare å beregne hvilken lengdegrad man befant seg på, selv uten land i sikte. Dermed var et av datidens største vitenskapelige problemer løst, og talløse skip, sjøfolk og verdifulle laster reddet fra havari. Den mest kjente klokka, H4, og flere andre av Harrisons klokker, kan studeres nærmere i Royal Observatory. Planetariet, Peter Harrison Planetarium, har ingenting med klokkemakeren å gjøre. Det er oppkalt etter noe så kjedelig som fondet som finansierte byggingen.

(Royal Observatory, Blackheath Avenue, Greenwich. Åpent hver dag 10–17)

Hell i uhell – det første penicillinet

Det var egentlig et uhell, men det har spart oss for mye død og lidelse. Legen og farmakologen Alexander Fleming hadde ikke ryddet ordentlig i laboratoriet sitt før han tok sommerferie i 1928. Da han kom tilbake, fant han noen av de gjenglemte stafylokokk-kulturene drept av en sopp, og en av de viktigste medisinske oppdagelsene noensinne var et faktum. I 1945 fikk Fleming Nobelprisen i medisin for «oppdagelsen av penicillinet og dets helbredende virkning på forskjellige infeksjonssykdommer.» Laboratoriet hans på St Mary’s Hospital er nå tilbakestilt til 1928-standard og døpt om til Fleming Museum.

(Alexander Fleming Laboratory Museum, St Mary’s Hospital, Praed Street. Åpent mandag–torsdag 10–13)

Redningsaksjon for tagget millionmaleri

I oktober 2012 skrev polakken Vladimir Umanets navnet sitt og teksten «A Potential Piece of Yellowism» med svart tusj på Mark Rothkos Black on Maroon i Tate Modern. Mannen ble dømt til to år i fengsel, maleriet til 18 måneder i laboratoriet hos restaureringsforskerne. Tusjen var av verste sort og trengte tvers igjennom underlaget. Rothkos arbeidsmetoder, med et sammensurium av materialer og teknikker, gjorde ikke jobben lettere.

Nesten ett år brukte konserveringsforskerne bare på å utarbeide en metode for å fjerne blekket. Så måtte de uønskede strekene tas bort millimeter for millimeter. I mai 2014 kunne Tate Modern endelig ønske bildet tilbake i Rothko-rommet, sammen med de andre Seagram Murals.

(Tate Modern, Bankside. Åpent hver dag 10–18, fredag og lørdag til 22)

Fotgjengerovergangen som ga oss atombomben

I fotgjengerovergangen på Abbey Road risikerer Beatles-turister hver dag livet for et bilde. Da er det mindre farlig å stoppe på rødt lys i krysset der Southampton Row møter Russel Square. Slik den ungarskfødte fysikeren Leó Szilárd gjorde en regntung septembertirsdag i 1933. Da lyset skiftet til grønt, skrittet han ned fra fortauskanten, og før han var over på andre siden hadde han tenkt omtrent slik: «Hvis vi kan finne et grunnstoff som når det blir bombardert av ett nøytron, vil frigi to nøytroner, kan det føre til en kjedereaksjon som kan frigjøre enorme mengder energi.» Altså ideen til kjernefysiske kjedereaksjoner som danner grunnlaget for hvordan atomvåpen og atomkraftverk virker. Senere flyttet Szilárd videre til New York der han sammen med Albert Einstein sto bak det første initiativet til det som etter hvert ble Manhattanprosjektet og den første atombomben.

Artikkelen er oppdatert 26.5.2016 med blant annet kilder.

• Les også: Paris for den nysgjerrige
• Les også: New York for den nysgjerrige

Har du flere gode tips til vitenskapelige opplevelser i London? Del dem med oss og med andre lesere i kommentarfeltet under.