Det er ikke alltid lett å skille vitenskap fra ideologi. Det er en av konklusjonene man kan trekke fra forskningens svindelhistorier. Biologen Paul Kammerer (1880 - 1926) er et godt eksempel. Han forsvarte lamarckismen med alle midler - men hvorfor?

Darwin på offensiven

Vi befinner oss i 1920-årene, og Darwins evolusjonslære er i ferd med å få skikkelig grep om det vitenskapelige miljø. Tidlig i århundret trodde man den gjenoppdagete mendelistiske genetikk var et argument mot Darwin, men man fant etter hvert ut at de to - genetisk arv og evolusjon - utfylte hverandre og var to sider av samme sak. Fra nå av gikk det rette veien for Darwins evolusjonslære, og i løpet av noen tiår var alle rivaliserende teorier kjørt inn på historiens sidespor.

Men på 1920-tallet fantes det fremdeles miljøer som foretrakk den rivaliserende lamarckismen (se neste artikkel). I følge Lamarck kan vi forbedre våre barns gener, og dermed overlevelsesmuligheter, ved å trene opp oss selv. En far som trener opp kroppen sin, vil få barn som er bedre rustet. Dette er kanskje en human tanke, men har lite med virkeligheten å gjøre.

Senere års molekylærbiologi har vist at informasjonen bare går fra arvestoffet til kroppen, ikke motsatt vei. Dette forsto Darwin allerede hundre år tidligere, et synspunkt som kanskje kan betegnes som kaldt og umenneskelig (“kampen for tilværelsen”), men som like fullt er korrekt.

Pavlov på villspor

Lamarckismen var særlig populær i Sovjet, som øynet håp for arbeiderklassen. I 1923 annonserte således den eminente russiske fysiologen I. P. Pavlov (han med hundene, ja) en bemerkelsesverdig serie eksperimenter, der han sluttet at mus hadde arvet tillærte egenskaper. Han hadde lært mus å løpe til matskålen når han ringte med en bjelle. Første generasjon mus trengte 300 forsøk på å lære dette, neste generasjon 100, så 30 og 10.

“Den siste generasjonen jeg så før jeg forlot Petrograd, klarte det på fem generasjoner”, uttalte Pavlov i en gjesteforelesning i USA i 1923, og han så ikke bort fra at kommende generasjoner ville klare seg uten opplæring i det hele tatt.

Uheldigvis for Pavlov, viste det seg at det hele var et bedrag (en laboratorieassistent hadde levert de resultatene han trodde sjefen ville sette pris på - et ikke ukjent fenomen innen genren svindel i forskning), og Pavlov trakk det hele tilbake. Men han beholdt såpass interesse for lamarckisme, at han fattet interesse for det arbeidet Kammerer utførte i Wien.

Sosietet og sosialisme

Doktor Paul Kammerer levde høyt i byens sosietet, men var også sosialist. Han var i tillegg en usedvanlig dyktig herpetolog (så vidt jeg kan forstå) som klarte å oppdrette en rekke amfibier og reptiler i sitt laboratorium. Disse drev han avlsforsøk på.

Han tok blant annet for seg fødselshjelperpadden, en padde som i motsetning til sine slektninger parer seg på land. Paddens terrestriske sexliv har opp gjennom generasjonene ført til at de tykke brunstvortene som vanlige frosk og padder bruker til å klore seg fast til hunnens rygg, har forsvunnet.

Ufrivillig “wet sex”

Kammerer mente at hans fødselshjelperpadder ville utvikle nye vorter, hvis han tvang dem til å pare seg i vann. Han fikk sensasjonelle resultater: Etter noen generasjoner med ufrivillige “wet sex” dukket virkelig de sorte brunstvortene opp igjen.

Så hadde altså Lamarck rett!

Men lykken ble kortvarig. I 1926 presenterte han sine funn for kolleger ved Cambridge University og ved The Linnaean Society i London. Skeptikere tok paddene i nærmere øyesyn, og fant at brunstvortene ikke var annet enn tusjflekker.

Noen hadde altså sprøytet tusj innunder huden. Kammerer benektet på det mest innstendige at det var ham. Det hele endte uansett med at den stakkars Kammerer skjøt seg selv i vanære.

Om det var ham selv som hadde forfalsket prøvene, en tjenestevillig laboratorieassistent (nok en gang), eller kanskje til og med en darwinistisk konspiratør, har vært diskutert i ettertid.

En av debattantene var forfatteren Arthur Koestler, som i boka “Saken Dr. Kammerer” forsøker å så tvil om Kammerers skyld, og samtidig åpne muligheten for at han virkelig var på sporet av noe.

Han er ikke den eneste som har forsøkt: I en sovjetisk film fra 1929, “Salamandra”, var det reaksjonære kapitalister som forsøkte å ramme Kammerer. I filmen tok Kammerer imidlertid ikke sitt liv, men ble reddet av russiske kolleger som bragte ham til Sovjet.

Slik kunne det ha endt i virkeligheten også. En stund før sin død hadde han nemlig mottatt en invitasjon fra Pavlov om å slå seg ned i Sovjet - i lamarckismens paradis. (Se for øvrig artikkelen Evolusjon for stalinister .)