Noe av ideen ved å skrive en bok må vel være å ville fortelle noe? Til noen. Og - ettersom du velger å distribuere manuset i form av en bok, og ikke bare nøyer deg med å dele det ut blant venner og kolleger - får vi tro at forfatteren ønsker at denne “noen” er “så mange som mulig”.

Jeg blir derfor forundret når jeg kommer over bøker som synes å være skrevet uten tanke for at de skal leses.

Ikke for alle

Nils Roll-Hansens nye bok, “The Lysenko Effect - The Politics of Science” er nok ikke ment å være en bok for alle. Men da jeg slet meg igjennom den - hver bidige solfylte frokost på terrassen, hele juli igjennom - dukket stadig den samme tanken opp hodet mitt: Er det et likhetstegn mellom det å skrive faglig, og det å skrive dårlig? Eller er det et likhetstegn mellom det å skrive faglig og det å skrive utilgjengelig? Er det i så fall forskjell på å skrive utilgjengelig og dårlig?

Som leseren forstår, var jeg lett å distrahere.

Imponerende dokumentasjon

Jeg håper Nils Roll-Hansen tilgir meg. Jeg kjenner ham som en dyktig og hyggelig mann, og “The Lysenko Effect” er et imponerende stykke dokumentasjon av bakgrunnen for en av vitenskapshistoriens merkeligste saker.

Det handler om hvordan sjarlatanen Trofim Lysenko i tidsrommet mellom 1930- og 1960-årene fikk et nesten eneveldig grep om sovjetisk planteforedling, og til slutt fikk forbudt vitenskapen genetikk.

Her er mange interessante detaljer, mange nye opplysinger. For undertegnede, som har lest litt om Lysenko-affæren tidligere, var det spesielt spennende å lese det Roll-Hansen skriver om den betydelige genetikeren og plantegeografen Nikolai Vavilovs skiftende strategier i årene opp mot sitt fall. Hvordan skulle han takle Lysenko? Hvor hardt skulle han tørre å opponere? Var han egenlig enig? I perioder? Osv.

Spørsmålet som plaget meg, hele juli igjennom og uansett hvor lystig fuglene kvitret, var derfor hvorfor Roll-Hansen ikke vil formidle dette til andre enn de førti personene som allerede vet dette godt fra før?

Hvorfor forteller han ikke historien?

Forbudt genetikk

Høydepunktet, det mest dramatiske øyeblikk i historien om Trofim Lysenko opprant sommeren 1948, på VASKhNIL-konferansen «Situasjonen i de biologiske vitenskaper». Selv om Lysenko begynte å røre på seg allerede på 1920-tallet, var det først nå han var mektig nok til, med Stalins støtte, å få den vitenskapelige disiplinen genetikk fordømt i Sovjet.

Ditt problem, som leser av «The Lysenko Effect», er at forfatteren ikke tar seg bryet med å fortelle deg dette. Han synes snarere å ta det for gitt at du vet det bare så alt for godt fra før, og bruker heller plassen på å diskutere - for all del, interessante - detaljer rundt hendelsen.

Riktig nok kan du, som leser, slutte deg til at ting skjer: Kapittel 9 heter tross alt «Lysenko Takes Over», og nederst på side 273 skriver forfatteren at dersom ikke den kalde krigen hadde startet omtrent samtidig, hadde trolig «(the) measures against classical genetics … been much less draconian».

Draconian measures! Wow! Hva er det som skjer?

Noen linjer lengre ned får vi til og med vite at Sentralkomiteen allerede hadde godkjent Lysenkos «rapport» - litt uklart hvilken rapport, forøvrig - og at dette ble et signal for å lukke munnen på enkelte av Lysenkos motstandere og «the signal to close down research and teaching of classical genetics all over the Soviet Union.»

Ok. Dette er jo nesten rene ord for pengene. Men på den annen side, det var visst ikke mange femtiørene vi hadde å kjøpe ord for. For stort mer skriver Roll-Hansen ikke om en av de mest oppsiktsvekkende hendelser i vitenskapshistorien - i boka som handler om dem?

Tar ikke grep

Dette, fordi Roll-Hansen ikke forteller. Han tar aldri grep. Han tar ikke grep i fortellingen, og gjør den til sin. Han vrir ikke på den, vrenger den - og viser oss stakkars uvitende lesere hva som egentlig skjer og hvorfor.

Noe vi virkelig hadde trengt - for fortellingen om Lysenko er ikke vitenskapshistorie på sitt enkleste.

Men vi snakker tross alt samtidig om vitenskapshistorie på sitt mest bisarre - og dermed også på sitt kuleste.

Vitenskap og ideologi

Da barbeintprofessoren, den fattige bondesønnen, møysommelig jobbet seg opp gjennom det sovjetrussiske hierarki, skjedde det ikke bare ved hjelp av det vitenskapelig lydende begrepet “vernalisasjon”, som ingen egentlig forsto verken innholdet i, eller den fulle nytte av.

Førte vernalisasjon til økte avlinger? Eller var det bare en måte å forskyve dem litt i tid? Eller virket det ikke i det hele tatt?

Det skjedde også som et produkt av både plan og tilfeldighet, av politikk og vitenskapelig ideologi, av galskap og sunn fornuft - mye av det Lysenko sto for, var ikke så halvgæærnt, forteller Roll-Hansen.

Det endte uansett med Lysenkos enevelde, med persondyrking, forvisning, fengsel og død.

Skriker etter å bli fortalt

Vi blir derfor sittende og hulke over tapte sjanser. En slik historie skriker etter å bli fortalt.

Og hvem hadde vært bedre egnet til den oppgaven, enn Nils Roll-Hansen, landets og antagelig en av verdens fremste kjennere av saken?

Men dessverre. I stedet for boken om Lysenkos vekst, får vi et mer eller mindre passivt referat av hendelsene. Forfatteren tar det nemlig for gitt at vi, som leser det han skriver, kjenner historien fra før.

Men, dessverre, det er begrenset hva leseren får ut av å høre at “så sa den ene det, så sa han andre det motsatte, så sa den første jaha, og så ble det nedsatt en ny komité”.

Teite krav

Jeg er inneforstått med at det er litt teit å anmelde en bok med utgangpunkt i at man egentlig ville ha lest en annen. Jeg er også inneforstått med at Roll-Hansen ikke har hatt til hensikt å skrive kioskvelteren Lysenko-koden, men antagelig har sett det som sin oppgave å formidle interessante detaljer og vurderinger til den nokså lille del av verdens befolkning som er genuint opptatt av russisk genetikk på 1930- og 1940-tallet.

Dette er lov. Det er lov å skrive smalt. Men som jeg touchet innpå innledningsvis - det går godt an å skrive både smalt og godt, på en gang! Et lysende eksempel er selvfølgelig Darwins “Om artenes opprinnelse” - som norske akademikere for få år siden stemte fram til tittelen “Tidenes viktigste fagbok”.

For dem som ennå ikke har lest den: Den er ikke bare genial, den er god og leseverdig også!

Og trenger du flere innspill: “Det tjuende århundres viktigste oppdagelse”, ble den kalt ved 50-årsjubileet nylig. Watsons og Cricks artikkel om DNA i Nature i 1954 er kort, en snau side lang, og inneholder opptil flere tilfeller av tilsiktet, underfundig britisk humor.

Forskningen blir altså ikke dårligere, om forfatteren tør å være tilstede og veilede leseren litt innimellom. Og ikke er det flaut, heller.

Dette vet Nils Roll-Hansen godt. Han har nemlig skrevet langt mer lettleste og dermed langt mer opplysende bøker om Lysenko tidligere. “Ønsketenkning som vitenskap” fra 1985 har mange av de egenskapene jeg etterlyser i “The Lysenko Effect”.

Hvem vet hvilke effetkter det ville hatt, dersom Roll-Hansen hadde klart å lage en hybrid av de to…

The Lysenko Effect - The politics of science
Av Nils Roll-Hansen
Humanity Books, 2005
335 sider