Tilbake i 1996 gravde et team av forskere opp noe gammel dritt – bokstavelig talt.

De hadde snublet over forseglede tønner med avføring fra en 1300-talls latrine, under et torg i den belgiske byen Namur. Og en slik lukket pakke møkk er faktisk veldig nyttig, ifølge en pressemelding fra American Society for Microbiology.

Inni tønna har nemlig bæsjen fått ligge skjermet fra påvirkning utenfra, og det åpner muligheter for å finne intakt middelalderavføring – bevart slik den ble lagt den gangen. For den som måtte ønske det.

• Les også: Hvorfor er avføring brun?

Og det ønsket altså en gjeng franske forskere. Under et strengt sterilt regime som skulle hindre forurensning fra moderne stoffer, lette de seg fram til en godt bevart koprolitt – en fossil bæsj – i tønna.

Nå har de undersøkt prøver fra innsida av bæsjen på jakt etter DNA. Det kan nemlig fortelle en hel del om hva som foregikk i menneskenes fordøyelsessystem for lenge siden, da både mat og livsstil var helt forskjellig fra i dag.

Lette etter DNA fra virus

Det er ikke første gangen forskere har analysert fossile etterlatenskaper. Men i tidligere undersøkelser har de lett etter DNA fra mennesker og bakterier.

Men denne gangen er det altså DNA fra virus som er i søkelyset. Vitenskapen vet allerede en god del om hvilke virus som befinner seg i tarmene våre i dag. Men hvordan var situasjonen for mange hundre år siden? 

• Les også: Transplantert bæsj mot diabetes

Etter å ha løst opp og DNA-sekvensert prøvene fra middelalderbæsjen, konkluderer forskerne:

Slett ikke så forskjellig fra i dag.

Samme funksjon som i dag

Forskere deler ofte virus inn i grupper etter hvilke celler de angriper, for eksempel om de går løs på menneskeceller eller bakterieceller.

Og brorparten av virusene Sandra Appelt fra Aix Marseille Université og kollegaene hennes fant i den gamle bæsjen hørte til den siste gruppa: De var såkalte bakteriofager – virus som angriper bakterier. 

• Les også: Landsbyfolk har fortida i magen

Noen hørte til typer som angriper sykdomsfremkallende bakterier, mens andre var fra grupper som går løs på harmløse tarmbakterier. 

Da Appelt og co sammenlignet utvalget med virusene som finnes i moderne tarmer, fant de ut at det ikke var snakk om akkurat de samme typene. Men det var likevel virus som har omtrent samme funksjon, skriver forskerne i Applied and Environmental Microbiology.

Hjelper bakterier

Dette styrker tanken om at virus faktisk spiller en viktig rolle i kroppen vår, tror forskerne. En rolle som har holdt seg stabil over mange århundrer, selv om både kosthold og levevis har endret seg helt.

Christelle Desnues, en av forskerne bak undersøkelsen, tror det henger tatt sammen med det mangfoldige samfunnet av bakterier som bor der i de nedre regioner. I de senere åra har det vist seg at disse indre beboerne antageligvis har stor innvirkning på kroppen og helsa vår.

• Les også: Pottetrening - når og hvordan

Og virusene kan igjen ha betydning for bakteriene. Desnues tidligere forskning peker mot at noen av virusene faktisk kan hjelpe til med å holde bakteriene friske.

Et interessant funn i DNAet fra den fossile bæsjen kan støtte denne tanken:

Virus-DNAet inneholder gener for resistens mot både antibiotika og gifter.

Lager for antibiotikaresistens

Det kan unektelig virke snodig at virus hadde gener for antibiotikaresistens, mange århundrer før Fleming fant penicillinet. Men i virkeligheten er det ikke så rart.

Antibiotika blir tross alt produsert av sopp og andre skapninger i naturen, og det er ikke så unaturlig at noen mikroorganismer har utviklet motstandskraft mot slike stoffer.

Og nå ser det altså ut til at virusene i tarmene lenge kan ha fungert som et slags reservoar for gener for antibiotikaresestens. Det kan komme bakteriene til gode. Virus kan nemlig overføre gener – og dermed resistens – til bakterier.

Kanskje har virusenes resistensgenene rett og slett beskyttet tarmbakterier mot gift og antibiotiske stoffer minst siden middelalderen? spekulerer forskerne.

Og hvem vet hvilke andre underlige histotiske samspill de etter hvert kan finne der inne mellom fis og promp.

Desnues, Appelt og co er nemlig langt fra ferdig med den fossile middelalderbæsjen.

Nå går forskerne i gang med å lete etter spor av sopp og parasitter i den gamle ruka. Og det kan fort bli interessant for både historikere, antropologer og evolusjonsbiologer, lover de.

Og populærvitenskapsnerder, kanskje. Vi venter i spenning.

Referanse:

S. Appelt, L. Fancello, M. Le Bailly, D. Raoult, M. Drancourt, C. Desnues, Viruses in a 14th-century coprolite, Applied and Environmental Microbiology, februar 2014.