Med jevne mellomrom blusser debatten om de svakeste i samfunnet opp, og denne gangen er det byrådsleder Erling Lae som har startet den.

Lae tar opp debatten om tigging og skriver i sitt innlegg i Aftenposten 2.6.08 at ”De siste årene har det vært en økning i det man kan kalle gatenære sosiale problemer og synlig nød der folk ferdes. Det dreier seg om tigging, prostitusjon, men også om narkotikaomsetning og rus på offentlige steder”.

Jeg ønsker ikke å diskutere hvorvidt tigging i Oslo bør være forbudt ved lov eller ikke, derimot ønsker jeg å reflektere over noen problemstillinger tilknyttet gruppen vi forbinder med gatenære sosiale problemer, nemlig de bostedsløse.

Det offentlige rom reguleres.

I den senere tid har vi sett en strengere regulering av det offentlige rom. Det som før var offentlige steder der alle kunne ferdes, er nå gjort om til private eller kvasi-offentlige steder.

Kjennetegnet ved disse stedene er at deres grenser voktes og uønsket adferd fører til avvisning eller bortvisning. For de som bruker rommet riktig merkes kontrollen ikke.

For bostedsløse personer merkes denne grensekontrollen mer enn for noen annen gruppe. De er stigmatiserte og bærer sitt stigma slik at de raskt blir gjenkjent og avvist.

Bostedsløse personer er i kraft av deres mangel på bolig ofte nødt til å oppholde seg store deler av døgnet i det offentlige rom. Og fordi de ikke har en bolig de kan vende tilbake til, utfører de handlinger vi andre gjør hjemme eller på jobb nettopp i det offentlige rom.

Det er her de lever, tjener penger og det er her de møter venner og bekjente, det er også det eneste stedet de er sin egen herre.

Trygghet i gatene

Når vi snakker om trygghet i gatene, og når det planlegges nye utforminger av det offentlige rom, tas det lite hensyn til dem som bor og lever i det.

Tvert imot skapes det flere og flere preventive tiltak som vanskeliggjør bruken av rommet til noe annet enn kommersielle formål.

For de som er avhengige av narkotika foregår omsetningen på gata, for de som må på do i løpet av dagen, og ikke kommer inn bak de bevoktede grensene, er deres alternativ gata, for de som ønsker å ruse seg men ikke har noe hjem å oppholde seg i mens de er ruset, er gata alternativet.

Og slik blir bostedsløse personers levestil kriminalisert og de bostedsløse blir kriminelle i sine handlinger.

Grensekontroll for noen

Når bostedsløse personer oppholder seg i Oslos gater er det ikke bare fordi de ikke har et hjem å vende tilbake til, det er også fordi de ikke har adgang til de stedene vi andre har.

Den svenske sosiologen Ingrid Sahlin bruker begrepet grensekontroll til å beskrive dette fenomenet. Gjennom grensekontrollen blir skillet mellom det offentlige rom og det private eller kvasi-offentlige rom, tydeligere.

Men grensene er ikke like tydelige for alle som beveger seg mellom de ulike arenaer. Overvåkning og kontroll merkes ikke av de gruppene som bruker områdene slik de er tiltenkt.

Det vil si at dersom man bruker kjøpsenteret til å handle, gatene til å komme seg fra A til B, og torgene til å drikke kaffe ved restaurantens bord, vil man ikke merke den strenge bevoktningen. Benytter man derimot torget til å sove, kjøpesenteret til å tigge eller gatene til sosialt samvær vil man raskt få beskjed om at denne bruken ikke er akseptert.

Utvist og ydmyket

Jeg snakket en gang med en bostedsløs jente som ble utvist fra Steen og Strøm da hun skulle handle klær.

Hun hadde penger som hun viste frem til vaktene, men det hjalp ikke. Hun var narkoman og dermed ikke velkommen på kjøpesenteret.

Ikke bare ble hun bortvist fra et kjøpesenter hvor alle i utgangspunktet har lov til å ferdes, hun ble også ydmyket i full offentlighet.

For bostedsløse personer, som denne jenta, hører slike situasjoner ikke til sjeldenhetene. De dømmes ut fra fordommer og stereotype antakelser om atferd, og regnes som forstyrrende og kriminelle før de har gjort noe galt.

Dermed mister bostedsløse personer et privilegium som andre borgere nyter, nemlig å være uskyldig til det motsatte er bevist.

Jakten på kjenninger

Kriminologen Liv Finstad har gjort et omfattende feltarbeid der hun følger politiet fra baksetet i en politibil. Her observerer hun det hun har kalt politiblikket. Politiblikket er alltid på jakt etter kjenninger.

Kjenningene er som oftest narkomane, bostedsløse personer som ser slitne ut, dem Finstad kaller Gatefolket. Uavhengig om det foreligger mistanke om at en såkalt kjenning har gjort noe galt blir han eller hun rett som det er stoppet og kontrollert av politiet.

Dette er, ifølge politiet, den mest effektive måten å drive politiarbeid. Stoppe og kontrollere, helst kjenninger, fører til beslaglegging av tyvgods og ulovlige stoffer. Finstad tar opp et viktig spørsmål, nemlig spørsmålet om når en kjenning blir til en kjenning.

Politiet stopper en person fordi han ser ut som en kjenning, personen har ikke gjort noe galt og slippes fri. Neste gang politiet patruljerer ser de den samme personen og husker at det var noe med denne personen. Har ikke vi snakket med ham før? Vedkommende er nå en kjenning av politiet.

Det skilles nemlig ikke på dem som stoppes og kontrolleres, og som faktisk har gjort noe galt, og de som ikke har det.

Bostedsløses levestil kriminaliseres

Når Erling Lae tar opp tiggerproblemet igjen, og skriver at ”Tigging er et sosialt problem samtidig som det skaper et skikkelig dårlig inntrykk av byen”, har han helt rett.

Vi bør imidlertid spørre oss selv hva konsekvensene av en eventuell lovendring vil bety for dem det rammer? For bostedsløse personer vil det bety at enda en handling som for dem er en del av hverdagen, blir gjort ulovlig og deres levestil blir kriminalisert i enda større grad enn den allerede er.

Hva blir da resultatet av et regulert offentlig rom? Resultatet kan bli en gruppe mennesker som ikke finner tilhørighet på andre arenaer enn dem som er skapt for formålet.

Steder drevet av frivillige organisasjoner og kommunens hybelhus kan bli de eneste steder der bostedsløse personer kan være i fred. Men heller ikke her finnes det privatlivet som vi andre har i våre hjem.

Det er alltid noen som jobber på værestedene, og dermed er det alltid en mulighet for å bli avvist, bortvist eller utestengt. Ved å opprette væresteder for mennesker i marginale posisjoner har vi fått et legitimt alternativ for denne gruppen.

Vi kan bortvise dem fra det offentlige rom som følge av kriminelle handlinger, og dermed forflyttes det dårlige inntrykket av byen inn på skjulte væresteder der ingen andre enn mennesker i marginale posisjoner befinner seg.

Kontrollen er fullendt og den mest konfliktfylte interaksjon mellom bostedsløse personer og publikum vil opphøre.

Manglende kontakt med storsamfunnet

Vi sier at vi ønsker å rehabilitere og integrere de svakeste i samfunnet.

Men hvordan kan man integrere en gruppe i storsamfunnet, når det hele tiden jobbes for å sluse dem inn på skjulte væresteder hvor ingen andre enn de aller svakeste i samfunnet ferdes?

Når bostedsløses interaksjon med storsamfunnet koker ned til møter med sosialkuratoren, ansatte på kommunens hybelhus og forbipasserende som putter penger i koppen er det liten sannsynlighet for at de noen gang skal kunne bli likeverdige deltakere i samfunnet.

Referanser:

Finstad, Liv (2000): Politiblikket. Oslo. Pax Forlag A/S.

Sahlin, Ingrid (1996): På gränsen till bostad. Avvisning, utvisning, specialkontrakt. Lund: Arkiv förlag.

Sahlin, Ingrid (2001): Gränskontroll och disciplin som två kontrollstrategier. Materialisten, 1/2: 119- 139.