Rettferdig fordeling av helse

De med mest penger har også best helse. Er det urettferdig?

Publisert
 (Foto: Annica Thomsson)
(Foto: Annica Thomsson)

- Enten det gjelder dødelighet, sykelighet, forventet levealder, selvopplevd helse, sjansen for å bli rammet av sykdommer, ulykker eller andre dødsårsaker, er den samme tendensen dokumentert i bortimot alle vestlige land

- Jo høyere inntekt, dess bedre helse, og jo lavere sosialt sjikt, dess verre helse, sier doktorgradsstipendiat Gry Wester ved Universitetet i Oslo.

Dette gjelder også Norge.

- I 2000 uttalte Helsedepartementet i England at ”Ingen urettferdighet er større enn ulikhetene i helse som skjemmer vår nasjon”, fortsetter Wester.

- Den samme holdningen finner man igjen i Norge.

Helsegode

Hun er enig i at helse er et viktig gode, på lik linje med andre biologiske eller grunnleggende behov som mat og husvære.

Men mener at et gode er viktig, ikke er tilstrekkelig grunn til ikke å la det distribueres gjennom markedsmekanismer som kjøp og salg etter betalingsevne.

Hun mener vi bør vi se på fordeling av helsegoder i et mer helhetlig perspektiv.

- Fordelingen av helse må vurderes i sammenheng med fordelingen av andre viktige goder, som inntekt, utdanning, bolig, og lignende. En rettferdig fordeling av helse oppnår vi først ved å begynne med å fordele andre viktige goder i samfunnet på en rettferdig måte, sier hun.

Spesielt viktig?

Westers syn står i motsetning til den såkalte specialness-tesen om at helse er et helt spesielt viktig gode.

Teoretikere som forsvarer at helse er et spesielt gode, mener gjerne at en fordeling av helse i seg selv, sett i isolasjon fra fordeling av andre goder, kan være rettferdig eller urettferdig.

- De hevder at fordi helse er et gode som er spesielt viktig for velferd, bør vi ha et eget og individuelt rettferdighetsprinsipp for fordeling av helse.

- Det hevdes også at dette prinsippet skal være strengere, fordi helse er et så viktig gode at vi bør vi akseptere mindre ulikhet i denne fordelingen enn i fordelingen av andre

- Med andre ord innebærer specialness-tesen at fordi helse er et så viktig gode for vår velferd, er det av større viktighet at helse er fordelt likt, enn at for eksempel inntekt er fordelt likt. Likhet i helse veier altså i større grad opp for tap av total velferd, ifølge dette specialness-prinsippet.

Omfordeling

Gry Wester. (Foto: Annica Thomsson)
Gry Wester. (Foto: Annica Thomsson)

Wester argumneterer imot et slikt syn. Hun mener prinsipper om rettferdig fordeling må gjelde goder som er innenfor sosial kontroll. Det er ikke helse i tilstrekkelig grad, mener hun.

Det viser seg riktignok at flere av de kjente årsakene til ulikheter i helse mellom sosioøkonomiske klasser ligger innenfor sosial kontroll, som for eksempel fattigdom, relativ fattigdom og en del psykososiale mekanismer.

I den grad de sosiale ulikhetene i helse er forårsaket av slike mekanismer, er de urettferdige, sier Wester.

- Det er riktig at helse er en svært viktig del av vår velferd, men helse er likevel en av flere elementer som alle er viktige for et godt liv. Dårlig helse kan også i noen grad kan oppveies av andre goder.

- Det er riktig at vi i noen grad kan innvirke på fordeling av helse, men mange tilfeller av alvorlig sykdom vi vil være maktesløse til å gjøre noe med.

- Vi kan ikke simpelthen omfordele helse, sier Wester.

Ulik tilgang til helsetjenester

Hun mener det blir fånyttes å insistere på at helse bør fordeles likt, all den tid det ikke står i vår makt å oppnå dette.

- Det er riktig at mer ekstreme tilfeller av alvorlig sykdom eller andre alvorlige helsetilstander, eller et veldig kort liv, vanskelig kan sies å veies opp av noe annet gode, men generelt sett mener jeg at dårlig helse i noen grad kan veies opp av andre goder, sier hun.

- Ulikheter i tilgang til helsetjenester vil føre til ulikheter i helse, men er mindre viktig for befolkningshelsen enn hva man skulle tro. Det er mange andre faktorer som har forholdsmessig større innflytelse på helsen vår, selv om det selvfølgelig i mange tilfeller også kan bety forskjellen mellom liv og død.

Opphøyd gode

Wester ønsker altså å ta ned forestillingen om helse som et nærmest opphøyd gode. Likevel argumenterer hun for at et lands myndigheter uansett bør sørge for å tilbyr et minimum av grunnleggende helsetjenester til alle innbyggere.

- Forestille deg et samfunn der helsetjenester blir tilbudt på markedsbasis og etter betalingsevne, på samme måte som du går til frisøren og betaler for den tjenesten der og da.

- I et slikt samfunn vil alvorlig sykdom kunne innebære store økonomiske vanskeligheter og i verste fall katastrofe. Et helsevesen av den typen vi har i Norge og mange andre land beskytter individer mot katastrofale utfall.

Fordeler konstnadene

Rettferdighetshensyn taler for et system som er finansiert av bidrag fra alle, og tilgjengelig til alle. Det vil være mer rettferdig om vi alle deler på kostnadene av tilfeldig rammende sykdom, enn at kun noen få må bære kostnadene.

Et helsesystem som er finansiert av alle fordeler kostnadene av sykdom, selv om ikke sykdom rammer alle, sier Wester.

Et annet argument mot en ren markedsbasert fordeling av helsetjenester er at helsetjenester er et knapt og uelastisk gode. I mange land er det knapphet på leger og sykepleiere. Også i Norge har vi lange køer og ikke mange nok sengeplasser på sykehusene – dette er situasjonen i mange vestlige land.

Hvis et gode er knapt og høyt etterspurt, men økt etterspørsel ikke fører til økt tilgang på et gode, kan dette innebære at noen må gå uten dette godet, sier hun.

- Hvor et gode fordeles gjennom en markedsmekanisme, vil de med flere ressurser kunne overby de med færre ressurser. En markedsmekanisme er derfor ikke en god løsning for å sikre at alle har tilgang til i alle fall et minimum av et slikt gode, sier Wester.

Bakgrunn:

Gry Wester disputerte nylig ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo med doktoravhandlingen When are health inequalities unfair?