Yngve Nilsen tar meg imot foran barografer og andre historiske instrumenter i monteret på Meteorologisk institutt.

Finpusset messing og polert treverk gløder ut en stolthet og en streben etter skjønnhet og kunnskap, som i høyere forening bygget den unge nasjonen Norge.

Det var den gang da elektriske kraftverk og fabrikker ble bygget som slott, og universitetene som katedraler.

Mineralogen som ble værmann

- Meteorologiens historie i Norge starter i 1866, da Det norske meteorlogiske institutt ble opprettet i Christiania, forteller historikeren Yngve Nilsen.

Han er hovedforfatter til den første virkelig samlende historieboka om meteorologiens historie i Norge.

- Professor Henrik Mohn var instituttets første bestyrer. Han hadde studert mineralogi, som den gangen var det eneste tunge realfagsstudiet Universitetet kunne tilby, forteller Nilsen.

Senere fikk han Kronprinsens gullmedalje for sin besvarelse av Universitetets prisoppgave ”Om Kometbanernes Indbyrdes Stilling”.

Mohns opprinnelige kompetanse dreide seg altså om fenomener som befant seg enten for høyt eller for lavt til å ha noe med været å gjøre. Men den grenset til tidens økende interesse for å kartlegge landets naturressurser.

Matnyttige forskere

Fiskeriundersøkelsene kartla maten i havet, Norges geologiske undersøkeler kartla rikdommen i fjellet og Mohn og hans kolleger i lokalene på hjørnet mellom Carl Johans gate og Kirkegaten i Oslo begynte å føre statistikker over nedbør og vind.

Men hvor matnyttig var det?

Dårlige varsler

- Målet var å kunne spå været, og hensynet til de maritime næringene hadde vært et viktig argument for at instituttet ble opprettet.

- Men de første meteorologene i Christiania var dårlige værvarslere. Uten teoretiske modeller kunne de for eksempel ikke forklare dannelse av lavtrykk.

- I 1893 måtte instituttet forklare hvorfor de ikke hadde forutsett en storm under lofotfisket hvor 119 mennesker omkom, forteller Nilsen.

Forsøksvis utstedte meteorologene varsler for landbruket på Østlandet til dagen etter fra 1882, men først og fremst registrerte de bare temperaturer og vind.

Målet var å samle empirisk materiale som kunne brukes til å utlede teorier og modeller. Men gjennombruddet lot vente på seg.

- Værstatistikkene fra denne første tida ble i mange tilfeller nyttige ved planlegging av jernbane, veier og helseinstitusjoner. De har også blitt verdifulle seinere, blant annet for dagens klimaforskere, sier Nilsen.

Været og telegrafen

Manglende værvarsler var også kritisk for krigsmaktene i Europa. Under Krimkrigen led den britisk-franske flåten alvorlige tap under en storm i 1854.

Franske myndigheter mente at uværet kunne vært varslet med telegraf, og bygget ut en værmeldingstjeneste.

- Telegrafen og meteorologien har en felles forhistorie. Vår første telegrafdirektør, Carsten Tank Nielsen, var også den første til å opprette værstasjoner.

- De lå i kystbyer med tilknytning til telegrafen, og var en del av det internasjonale forsknings- og stormvarslingsnettverket med sentrum i Paris, forteller Nilsen.

Tysk handicap

Under første verdenskrig ble det enda tydeligere hvor viktig det var å kunne varsle været. Tyskland hadde et ekstra handicap. Værsystemene kom for det meste fra vest, og fienden Storbritannia kunne derfor få vite om uvær først.

Mot slutten av første verdenskrig arbeidet den norske fysikeren Vilhelm Bjerkes i Tyskland. Han var direktør ved Leipzig Geophysikalisches Institut.

Bjerknes studerte opprinnelig væskestrømninger, og overførte de teoretiske modellene på havstømmer og luftstrømmer. Disse kunne brukes til å forutsi været.

- Bjerknes regnes av mange som en av grunnleggerne av moderne meteorologi internasjonalt, sier Nilsen.

Men krigen begynte å tære på reservene i Tyskland. Assistenten til Bjerknes ble utkalt til krigstjeneste, og døde. Helsen til professor Bjerknes begynte også å skrante.

Så ble han tilbudt å komme hjem fra Tyskland, og bygge opp et nytt fagmiljø i Norge. Kanskje lå det ikke bare bekymring for helsen hans bak tilbudet, men også sikkerhetspolitikk.

Norge hadde økende sympatier for de allierte vestmaktene Storbritannia og Frankrike under første verdenskrig.

Fra krigsfronten til polarfronten

- Lokale krefter ønsket å gjøre Bergen til en kunnskapsby. Derfor ble han tilbudt å bygge opp et meteorologisk fagmiljø på Geofysisk institutt ved Bergen museum, forteller Nilsen.

Det var altså i Bergen at meteorologien først ble en virkelig teoretisk vitenskap. Det forklarer vel at Universitetet i Bergen har gitt Nilsen oppdraget med å skrive historieverket. Det skal være ferdig til Meteorlogisk institutt har 150 års-jubileum i 2016.

Vilhelm Bjerknes fikk opprettet et nettverk av værstasjoner i skjærgården. Sammen med assistentene sine utviklet han teorien om polarfronter. Begrepet front var kanskje hentet fra krigsminnene som ennå må ha vært ferske.

Tre værbyer

- Med de første værvarslene basert på teoretiske modeller fra det som ble kalt Bergensskolen, ble meteorologien bygget opp som et fagfelt og en profesjon, sier Nilsen.

Norge får tre sentre for værvarsling: Værvarslinga for vestlandet i Bergen, Meteorologisk institutt i Oslo og endelig Geofysisk institutt i Tromsø fra 1920, som seinere ble Værvarslinga for Nord-Norge.

Man kunne kanskje tenke seg at de tre sentrene ville knive om dominans og prestisje, særlig erkerivalene Oslo og Bergen. Men i starten var det idyll og faglig knoppskyting mellom sentrene, kan Nilsen fortelle.

Over til Oslo

Så kom den økonomiske depresjonen i mellomkrigstida. Bevilgningene til forskningen ble brutalt kuttet. Og når krybben er tom, bites hestene.

- Det ble diskutert om all meteorologisk forskning skulle samles i en by. Da stod striden mellom Oslo og Bergen. Men det ble aldri noe av sammenslåingen, forteller Nilsen.

Tilfeldighetenes luner kan kanskje også ha forhindret at Bergen og Oslo fikk rivaliserende fagmiljøer.

Da veteranen Henrik Mohn døde i 1916, ble Aksel Steen direktør ved Meteorologisk institutt i Oslo.

Steen stod solid plantet i den gamle empiriske og statistiske tradisjonen. Hadde han fortsatt, kunne kanskje bergensskolen brukt lengre tid på å slå rot i Oslo.

 Men Steen døde bare to år seinere. Da ble Theodor Hesselberg hentet fra Leipzig for å fylle stillingen.

- Hesselberg hadde vært assistent for Bjerknes siden 1907, og bidro til et faglig løft, forteller Nilsen.

New Deal

Mot slutten av nittentrettitallet gled så de grå skyene av økonomisk depresjon til side, og åpnet for rød optimisme.

- Idéen om at statlige penger skulle hjelpe økonomien i gang, førte Arbeiderpartiet til makten i Norge, og lot president Roosevelt gjennomføre New Deal i USA, sier Nilsen.

Friske penger sprøytet nytt liv inn i meteorologien også. I 1940 stod Meteorologisk institutts nye flotte mursteinsbygg klart til innflytting på Blindern i Oslo. Men det ble tyskerne som i første gang fikk glede av det.

Knekket kodene

- Værdata fra Norge var verdifulle for tyskerne, nettopp fordi vi lå lenger vest, mot lavtrykksfrontene. Derfor ble observasjonene kodet og sendt tilbake til Tyskland.

- Men dyktige matematikere ved instituttet var motstandsfolk. De knekket kodene i hemmelighet, og sendte meldingene videre til de allierte, forteller Nilsen.

Big science

Under andre verdenskrig hadde krigsmaktene større behov for værmeldinger enn noensinne, ikke minst fordi luftkrig hadde blitt så viktig.

Meteorologene ble stilt til disposisjon for både militær overkommando og politikere. Meteorologi var ”big science”.

- Meteorologene fikk de pengene de ba om, på linje med Manhattan-prosjektet i Los Alamos i USA, der den første atombomben ble laget, sier Nilsen.

Pettersen og Eisenhower

En framstående representant for bergensskolen het Sverre Pettersen. Han arbeidet for britisk værvarsling under annen verdenskrig, og fikk avgjørende betydning på D-dagen, forteller Nilsen videre.

Det var to fløyer innen værvarslingen på alliert side. Den ene ville støtte seg til værstatistikker.

Pettersen tilhørte den andre fløyen. Han ville bruke de numeriske modellene til Bjerknes, og fikk til slutt gjennomslag for dette. Under D-dagen satt Pettersen ved general Eisenhowers bord.

- Han fikk utsatt D-dagen for alliert landgang i Normandie inntil været var perfekt. Det var godt nok til at det ikke laget problemer, men likevel så dårlig at tyskerne ikke regnet med maritime operasjoner og hadde lav beredskap, sier Nilsen.

Datavarsler

Etter krigen kom de numeriske beregningene til Bjerknes virkelig til sin rett med stadig nye og raskere elektroniske regnemaskiner.

I 1949 er den norske professoren Ragnar Fjørtoft med i en forskergruppe ved Princeton-universitetet i USA som lager verdens første værvarsel med en datamaskin.

I 1963 fikk Meteorologisk institutt elektronisk regnemaskin, som tredje meteorologiske institutt i verden.

Slutten på professorveldet

Ikke bare teknologisk, men også institusjonelt, gjennomgikk det akademiske miljøet en stille revolusjon.

Mange steder hadde professorene tidligere hatt stor makt, både faglig og administrativt, gjerne omtalt som et professorvelde.

- På Fysisk institutt i Oslo var det for eksempel to avdelinger med hver sin leder. De to professorene så på avdelingene som ”sine”. De ansatte var knyttet til dem. Når professorene ikke likte hverandre, oppstod klaner, forteller Nilsen.

- Bergensmiljøet ble også drevet på denne gamle måten. Bjerknes hadde plukket sine assistenter ut fra magefølelse. Mange hadde liten formell kompetanse, men fikk doktorgrader etter å ha jobbet sammen med ham i mange år, fortsetter han.

Samling i Oslo

I etterkrigsårene havner bergensmiljøet til en viss grad i bakleksa. Selv om viktige værdata samles inn på Vestlandet, sørger moderne kommunikasjon for at det meteorologiske fagmiljøet kan samles på ett sted, i Oslo.

Meteorologisk institutt på Blindern i Oslo vokser til firedobbel størrelse på kort tid. Nye avdelinger blir opprettet, blant annet værvarsling for luftfarten.

I løpet av 1960- og 1970-årene blir professorveldet erstattet av formelle og standardiserte karriereveier, som i enhver annen offentlig bedrift, forteller Nilsen.

Ingen kommers

Nå nærmer vi oss vår egen tid, og Nilsen er fortsatt i arbeid med å samle de historiske trådene.

- To interessante tendenser fra de senere tiårene vil jeg prøve å finne ut av, sier han.

Den ene er kommersialiseringen som uteble. Televerket ble Telenor, og Statens rasjonaliseringsdirektorat ble Statsconsult. De og andre offentlige bedrifter er privatisert, og tar seg betalt i et marked.

Meteorologisk institutt stiller derimot sine tjenester gratis til disposisjon for alle som vil bruke dem. Resultatet er blitt et vell av nettsider og mobil-”apper” som utnytter værdata.

Den varme klima-poteten

Den andre tendensen er at klimaforskning tydeligvis er blitt en ”varm potet” i enkelte av de meteorologiske fagmiljøene.

- Bergensmiljøet ble åpenbart vitalisert som følge av klimaforskningen, først og fremst gjennom Bjerknessenteret. Men andre meteorologer har stått fram som klimaskeptikere, sier Nilsen.

- Det blir spennende å finne ut mer om hvordan klimadebatten har gått internt i miljøene. Dette må jeg prøve å omtale på en saklig og nøytral måte i boka.

(Foto forside: Istockphoto)