I 2005 undersøkte arkeologene en grav på Avaldsnes på Karmøy, antatt fra yngre jernalder, det vil si fra 600 til 1000 e.Kr. Avaldsnes er rikt på fornminner.

Funn vitner om et område som har vært et maktsentrum helt tilbake på 300-tallet. Arkeolog Olle Hemdorff ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger var ansvarlig for en rekke utgravinger på Avaldsnes i perioden 1993–1994 og 2005–2006:

– Det ble tidlig klart at graven var blitt utsatt for plyndring. Massene i graven var rotet om på og inneholdt mursteins- og porselensfragmenter fra nyere jordlag, sier Hemdorff.

Plyndring av graver var svært utbredt på 1800-tallet og faktisk lovlig. Det var først med kulturminneloven i 1905 at det ble straffbart for lekfolk å undersøke, for ikke å si plyndre, kulturminner.

Den tyske arkeologen Eva Thäte er for tiden på forskerbesøk ved Arkeologisk museum. Hun er også gjesteforsker ved Universitetet i Chester i England.

Samarbeidet med Hemdorff begynte i 2003, da Thäte kom til Stavanger i anledning et doktorgradsarbeid om gjenbruk av forhistoriske gravanlegg. Hemdorff betegner seg som en praktisk arkeolog. Han liker seg best når han har hendene i jorden. Thäte er på den andre side mer teoretisk anlagt.

– Vi har et aldeles strålende samarbeid, synger de to i kor.

Øks og perler

Duoens siste forskningsarbeid omhandler funn av eldre gjenstander i yngre graver. Og i graven på Avaldsnes fant forskerne blant annet syv vakre glassperler i fyllmassene.

– I yngre jernalder var glass det vanligste materialet man laget perler av, og man finner derfor ofte glassperler i manns- og kvinnegraver fra denne perioden. Kvinner bar perlene i snor rundt halsen og fikk gjerne flere perler med seg i graven enn menn.

– Funnet av de syv perlene gjorde at vi antok at det var en kvinnegrav vi undersøkte, sier Hemdorff.

– Men så finner vi sannelig en øks av stein! Den lå i det samme jordlaget som noen av perlene. Øksen er fra steinalderen og er over fem tusen år eldre enn perlene. Det er en såkalt grønnsteinsøks.

Alle andre spor tydet på at røysen var fra jernalderen, og at det var en kvinne som var gravlagt, så hvorfor lå det da en eldgammel øks fra steinalderen i graven?

Ikke tilfeldig

I de siste tre tiårene er det blitt dokumentert funn av gjenstander som er typiske for steinalderen – flintflekker, flintavslag, kvarts, økser og mer til – i yngre gravanlegg.

– Denne dokumenteringen startet dessverre først på 1970-tallet. Fram til da var verken arkeologer eller gravplyndrere oppmerksomme på disse gjenstandene. Gjenstandene ble rett og slett ansett som ubetydelige og uten arkeologisk verdi.

– Det er først nå vi begynner å få nok data til analyser, og det er blitt gjort såpass mange funn av steinalderartefakter i yngre graver at vi kan si at det danner et tydelig mønster, sier Thäte.

Hun viser til et godt eksempel fra Sogndal, hvor man fant en steinøks inne i en urørt steinkiste fra 400-tallet. 

– Øksen må ha blitt lagt der intensjonelt. Andre funn i Skandinavia gjør mønsteret tydeligere. I Halland i Sverige er det funnet en gravplass med nesten hundre graver fra yngre jernalder hvor det er registrert bearbeidet flint i nesten hver eneste grav, sier Hemdorff.

Tar man utgangspunkt i funnomstendighetene rundt graven på Avaldsnes, og tar i betraktning disse andre eksemplene, er det lite sannsynlig at øksen havnet i graven ved en tilfeldighet. Og hvis øksen ikke havnet i graven ved en tilfeldighet, hvorfor ble den lagt der?

Overtro og antikviteter

Det er tre teorier om hvordan øksen endte i jernaldergraven: Den kan ha vært en gravgave, den kan ha vært en del av begravelsesritualet, eller den kan ha vært lagt der av plyndrere.

De to arkeologene finner det ikke sannsynlig at øksen ble lagt i graven som gave.

– Typiske gravgaver er gjenstander fra hverdagslivet som skal brukes i etterlivet: husgeråd, våpen, spinnehjul, smykker og mer. En gammel øks passer ikke inn i gravgodset, sier Hemdorff, som er overbevist om at slike funn viser hvor overtroiske også vikingene var.

På den andre side antar forskerne at folk i jernalderen hadde et bevisst forhold til gjenstander fra eldre tider, og dermed til forhistorien sin.

– Menneskene oppfattet trolig eldre gjenstander som en arv fra forfedrene. Gjenbruk av gamle gravhauger til nye graver tyder på dette. Det eksisterte nok en slags mytologisk forestilling om at gravhaugene var minner fra en fjern fortid, men når det er sagt, forteller kilder at gjenbruk av gravhauger hadde en dobbeltfunksjon:

– Foruten å gi gravplass til de døde, var det også en legitimering av eiendom og rettigheter. Man påberopte seg kontroll over et område ved å gravlegge familien på et gravanlegg som man hevdet var ens forfedres, forklarer Thäte.

Tordensteiner fra himmelen

Forskerne tror en mer sannsynlig teori er at folk i forhistorien var overtroiske, og at øksen ble lagt i graven som en del av begravelsesritualet.

– Man trodde at lynet i seg selv skapte tordensteiner, og at personer som eide slike steiner, ikke ville bli truffet av lynnedslag, sier Hemdorff.

Forestillingen om at stein faller fra himmelen ved lynnedslag, er kjent verden over. Den kan i alle fall finnes i romertiden, og den er blant annet knyttet til gjenstander som meteorer, flintøkser fra steinalderen og forsteinede kråkeboller.

– En flintøks kunne ifølge folketroen beskytte mot lynnedslag, og fungere som en slags lykkeamulett, sier Thäte. I Nord-Europa var den hedenske forestillingen om tordenguden Tor som kaster hammeren når det lyner, svært utbredt. Den kunne finnes helt opp til 1800-tallet.

– Tors oppgave var å beskytte guder og mennesker mot ondskap og kaos, og man trodde derfor at Tors steiner beskyttet hus og folk.

– Det er to ting som later til å være viktige i valg av tordensteiner: formen måtte ligne på en øks eller en hammer, det vil si en slipt stein eller flint, eller steinen måtte ha «flammende» egenskaper, som jo flint og kvarts har, sier Hemdorff.

Fallos og fertilitet

– Både økseformen og flintsteinen, som ble brukt til å lage ild, kan assosieres med fertilitet. Torshammeren har også en klar tilknytning til fruktbarhet og velstand.

– Hammeren representerer en fallos som befrukter jorden, noe som også tillegger den en apotropeisk verdi, det vil si at den har evner som kan avverge ondskap og ulykker, forklarer Thäte.

Siden folk forestilte seg at tordensteiner kom til jorden ved lynnedslag, kan det tenkes at steinen inkorporerte noe av lynets egenskaper eller hadde evnen til å skape et sterkt lys.

– Her er det igjen et klart mønster. Vi finner i stor grad eldre artefakter av flint i de yngre gravanleggene. Ildslagingssteiner hadde sterk symbolsk kraft. De skapte ild og ble ansett som betydningsfulle gjenstander. På samme tid kan de symbolisere lynets kraft, sier Hemdorff.

Øksen på Avaldsnes

Men så: Tilbake til øksen i gravanlegget på Avaldsnes og spørsmålet om hvorfor den lå i den plyndrede graven.

– Tar man i betraktning hvor utbredt forestillingen om tordensteiner var helt fram til 1800-tallet – og hvor utbredt overtro var –, er det ikke usannsynlig at gravplyndrerene etterlot seg en beskyttende amulett for å veie opp for misgjerningen sin.

– Man åpnet tross alt opp en gravhaug og begikk haugbrott. Kanskje man håpte at øksen ga beskyttelse mot den dødes ånd og gjenferd, sier Hemdorff.

Flere undersøkelser av graver og hus med artefakter som ikke passer inn, og sammenligninger av data fra ulike steder vil trolig gi et enda tydeligere mønster.
Én ting er sikkert, sier forskerne:

– Tordensteiner har så absolutt en arkeologisk verdi.