Alle fugler små de er

Et uttrykk som å overvintre kan skape problemer for innvandrerelever.

Publisert

“Det betyr å hoppe over vinteren”, foreslår den ene femteklassingen.

“Nei, det betyr at vinteren er over og at snøen smelter”, foreslår den andre.

Elevene skal lære om fugler. Kanskje de gikk deg vill allerede i overskriften?

Dagens elever lever sine liv i forskjellige sosiale og kulturelle sammenhenger, og de omgås et enormt utvalg av uttrykksmåter, sier professor Bente Aamotsbakken ved Høgskolen i Vestfold.

Tradisjonene brytes opp

– Unge mennesker kan i dag uttrykke seg gjennom bilder, musikk og kropp – og kanskje i retning av en type sosialisering vi kan kalle en narsissistisk subjektkultur, en kultur som i sin tur betyr mindre binding til tradisjonelle mønstre i familier og grupper, og mer individuell orientering, sier Aamotsbakken.

Hun peker videre på at dette kan føre til at de sangtekstene og uttrykksformene elevene er opptatt av, er helt andre enn de som er kanonisert, og som går igjen i skolens lærebøker.

Et resultat av dette blir at overskrifter som “Alle fugler små de er” blir ganske meningsløse, ikke bare for innvandrerelever, men ofte også for store grupper norske majoritetselever som ikke kjenner sangen, og dermed ikke har de assosiasjonene det er meningen overskriften skal føre med seg.

Hverdagsspråket det vanskeligste

– Det er ofte hverdagsspråket med sine bilder og hentydninger som skaper problemer, ikke fagterminologien, fortsetter Aamotsbakken.

– Det presise fagspråket møter alle elever med samme forutsetninger; det er dagligtalens mange implisitte allusjoner og andre referanser som skaper problemer for dagens elever.

Elever fra språklige minoriteter opplever seg selv i en type dobbeltsituasjon: De har røtter i en annen kultur enn den norske, eller de tilhører to kulturer på samme tid. På skolen omgås de norske majoritetselever og møter samme krav som dem.

Lærebøker skaper identitet

– Omgang med lærebøker bidrar til å konstituere identitet, sier Aamotsbakken videre.

– Identitet blir til i interaksjon med andre, for eksempel gjennom bruk av språket. I utdanningen vil slik identitetsskaping foregå gjennom aktiviteter knyttet til lesing, skriving og teksttolking.

Dette skjer altså samtidig som mange unge er mye mer opptatt av å skape en identitet utenfor en slik utdanningssammenheng.

Skolen som institusjon blir et viktig rammeverk når den unge skal finne ut hvem han eller hun er og ønsker å være, for eksempel gjennom lesing av fagtekster og andre tekster.

Forfatterne tar for mye for gitt

Når elever skal tilegne seg fagtekster i et norsk klasserom, glipper det ofte for elever fra minoritetskulturer ganske enkelt fordi så mye tas for gitt. Dermed oppstår følelsen av å ikke strekke til.

– Det kan være lett for den enkelte å tenke at man ikke forstår dette fordi man er jente, fordi man er ung eller fordi man er fra en nasjon eller en kultur som majoritetskulturen ikke regner med, sier Aamotsbakken.

– Ikke minst derfor er det viktig at forfattere og lærere er seg sitt ansvar bevisst.

Det fascinerende tomrommet

Når en tekst blir lest i en undervisningssammenheng, oppstår et fascinerende “mellomrom” mellom det som ligger implisitt av muligheter i teksten, og det som faktisk tolkes ut av den, altså rommet mellom teksten og lesingen av teksten.

– Dette mellomrommet kan karakteriseres av fantasi og skapervilje, eller i noen uheldige tilfeller av likegyldighet, sier Aamotsbakken.

– Tekstens kvalitet og lærerens tilrettelegging er avgjørende.

Eleven må altså forholde seg til teksten slik den faktisk finnes i læreboka, men samtidig forholde seg til rammen, til lærebokkonseptet med oppgaver, spørsmål, illustrasjoner og overskrifter.

Det var her jentene i innledningen fikk startproblemer. Vi vet ikke om de kom seg videre i lesningen, eller om de ga opp.

Det kjente er viktig

Det varierer fra individ til individ hvilken evne man har til å dra nytte av leseprosessen. Én måte å se det på er at leseren blir klar over illusjonens natur og kan alternere mellom å gå inn i illusjonen og å betrakte den utefra.

– Dersom noen aspekter i teksten er kjente og fortrolige, blir det enklere for leseren å ta inn det som fortoner seg ukjent, forklarer Aamotsbakken.

– Dersom mange av leserens forventninger blir innfridd når hun møter teksten, vil leseren antakelig også dra nytte av tekstens didaktiske og intensjonale perspektiver.

– Dermed kan leseren etablere forbindelser med egne erfaringer – eller teksten kan blokkere lesningen. Skjønnlitterære tekster vil alltid ha et visst rom for tokning; det er alltid noe som ikke blir fortalt.

– Disse hullene eller tomrommene er det leseren som må fylle. Hvis leserens basiskompetanse er for begrenset, vil imidlertid teksten ganske enkelt falle sammen og ikke gi mening, sier Aamotsbakken.

Dette gjelder faktisk i enda høyere grad for fagtekster. Minoritetsspråklige elever har derfor en ekstra utfordring: Mye av det lærebokforfattere og andre voksne personer tar for gitt, kan fortone seg ukjent og fremmed for disse elevene.

Referanse:

Bente Aamotsbakken: “Identitet gjennom lesing”, i Lys på lesing (Novus forlag 2009).