Den «passende» gymnastikken

Snørrete, siklende og fullstendig utmattede idrettsutøvere sto dårlig til mellomkrigstidens kvinneideal. Gymnastikk ble ansett som en mer passende aktivitet.

Publisert
Kvinnegymnastikken ble utviklet i mellomkrigsårene som følge av nye medisinske teorier om kropp og kjønnsforskjeller.
Kvinnegymnastikken ble utviklet i mellomkrigsårene som følge av nye medisinske teorier om kropp og kjønnsforskjeller.

Synet av muskuløse, konkurrerende jenter på mellomkrigstidens idrettsarenaer ble for kraftig kost for datidens publikum.

- Den nye, kvinnelige deltakelsen på idrettsarenaene gjorde det åpenbart at kvinnekroppen var i forandring – og at årsaken nettopp var den nye fysiske fostringen, sier Kerstin Bornholdt ved Universitetet i Oslo.

- Mellomkrigstidens typiske kvinnekropp hadde runde hofter og smale skuldre.De aktive idrettsjentene derimot, ble til manges forundring seende annerledes ut.

- Musklene var synlige under huden, hoftene smale og skuldrene bredde, forteller Bornholdt.

Bekymrede medisinere

Bornholdt hevder i sin doktoravhandling at den økende kvinnelige deltakelsen i idretten fikk de fysiske forskjellene mellom kjønnene til å fremstå som mindre enn hva man tidligere hadde lært.

Ledende idrettsfunksjonærer og medisinske eksperter reagerte med bekymring på idrettens innflytelse over kvinnekroppen.

Idag er vi opptatt av sammenhengen mellom fysisk aktivitet og en følelse av overskudd og energi. Frem til 1930-tallet hadde man vært vant til å se på svette, utmattelse og fysisk aktivitet som noe som kun slet på kroppen og tappet den for krefter.

Kvinnenekroppen ble sett på som mer «rytmisk» enn mannskroppen. Tradisjonelle idrettsøvelser ble derfor byttet ut med gymnastikkens myke, koordninerte øvelser til musikk.
Kvinnenekroppen ble sett på som mer «rytmisk» enn mannskroppen. Tradisjonelle idrettsøvelser ble derfor byttet ut med gymnastikkens myke, koordninerte øvelser til musikk.

Idrettskvinnene utfordret en slik oppfatningen med å vise en glede som også publikum oppfattet.

– Likevel ble det stilt spørsmål om hvordan de sportslige anstrengelsene påvirket kvinnenes femininitet og fruktbarhet, sier Bornholdt.

Kjønnsdeling innført

Det var også i denne perioden de kjønnsdelte konkurranser ble innført – et prinsipp som også gjelder for dagens idrett. Samtidig ble kvinnene utelukket fra en rekke disipliner som ble ansett som for tøffe.

Bornholdt forteller at det særlig var en hendelse under De olympiske leker i Amsterdam 1928 som skulle sette en ny standard for kvinneidretten. For første gang ble det arrangert et 800-meter løp for kvinner.

Etter løpet ble det rapportert om flere deltakere som hadde kollapset underveis eller stupt over målstreken.

Det var en grenseoverskridelse hverken publikum eller idrettsverdenen ellers kunne leve med. Som konsekvens ble 800-meter-løp for kvinner ble forbudt og ikke innført igjen før på 1960-tallet.

Gymnastikk mer passende

Kerstin Bornholt.
Kerstin Bornholt.

– På samme tid utviklet man kvinnegymnastikken som av datidens idrettsmedisinere ble ansett som en mer passende aktivitet, forteller Bornholdt.

Til tross for kritikerne hadde kvinnens inntog i idretten kommet for langt til å kunne snus. For å imøtegå kvinners idrettsinteresse, utviklet man i følge Bornholdt dermed kvinnegymnastikken.

– Kvinner hadde også tidligere drevet med turnaktiviteter, men da i de samme apparatene som menn. Nå ble kvinnene utelukket fra klassiske disipliner som turn og parallell skranke som ble ansett som uegnede øvelser.

Særegent kvinnelig

Istedet skulle de få utfolde seg gjennom en ny type gymnastikk, tilpasset det man mente var kvinnenes naturlige særegenhet.

– Og hva var så det særegent kvinnelige?

– Enkelte medisinske eksperter hevdet at kvinner og menn var vesensforskjellige fra hverandre. Kvinnenes muskulatur ble ansett for være flink, grasiøs og ekspressiv, ikke kraftig og tykk som mennenes. Deres styrke var var evnen til å bevege seg smidig, rytmisk og ekspressivt, men ikke å løpe lange distanser og å prestere maksimalt.

Mann og kvinne i samme positur i bøylehest. Konkurranseidretten var ikke kjønnsdelt før på 1920- og 1930-tallet.
Mann og kvinne i samme positur i bøylehest. Konkurranseidretten var ikke kjønnsdelt før på 1920- og 1930-tallet.

Bornholdt påpeker at innføringen av kvinnegymnastikken ikke bare var begrensende for kvinner i idretten. Og det ble en bevegelsesform som fikk enorm utbredelse med ulike lokale varianter i hele Norden

– Selv om kvinnegymnastikken på en måte var en begrenset idrettsform innenfor strenge rammer, ga det også mange kvinner en mulighet til å drive med sportslige aktiviteter, sier Bornholdt.

Hun ser på mellomkrigstiden som en periode hvor det sprang frem et nytt syn på menneskekroppen.

– Oppfatningen av mennesket som inndelt i to motsatte kjønn ble gradvis erstattet med en erkjennelse av at det finnes et mangfold av kroppstyper og kanskje enda viktigere – en mer glidende overgang mellom kjønnskategoriene, sier Bornholdt.

Bakgrunn:

13. mai disputerer Kerstin Bornholdt ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, med avhandlingen Between Exhausting Sports and Swinging Rhythm: An Inquiry into Medical Knowledge Production About Women’s Sports and Women’s Gymnastics in Norway, Denmark and Germany in the Interwar Years