Det handler om tekster som ble til i løpet av 300 år, fra 1200 til 1500. Da skrev Norge seg inn i Europa, ifølge forskerne Karl Gunnar Johansson og Terje Spurkland, førsteamanuenser ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

– Norrøne studier ble tidligere sett på som en del av nasjonsbyggingen.

– Det førte til at den oversatte litteraturen, og da spesielt ridderlitteraturen, ble betraktet som noe mindreverdig, noe som kom utenfra og nærmest ødela vår egen hjemlige litteratur, forklarer Spurkland.

Fikk tilført hjemlig preg av oversetter

Studier av den oversatte europeiske ridderlitteraturen viser at den har hatt et ufortjent dårlig rykte. Studiene forteller at det ikke var noe mål for oversetteren å kopiere originalen.

Tvert imot. Idealet var å gjøre den nye norrøne versjonen enda bedre, tilpasset en ny tid, en ny kultur, og nye lesere.

– Spredning av litteratur i middelalderen foregikk på den måten at det enkelte verk ble kopiert i form av avskrifter, utført i ulike miljøer og sammenhenger. Avskriverne holdt seg ikke strengt til originalen, de kunne både stryke og legge til.

Ny måte å se litteraturen på

– Vår forskning viser hvor viktig det er at hver versjon leses ut ifra hva den selv sier og er. Tekst og kontekst må ses i sammenheng, sier Johansson.

– Den norrøne litteraturen er med andre ord rikere enn tidligere antatt?

– Ja. Det dreier seg om en ny måte å se litteraturhistorien på. Den må ses som en relasjonell historie, der de ulike tekstversjonene må med.

– Når det gjelder denne tiden, fram til 1500-tallet, må vi revurdere våre begreper om både sjanger, verk og forfatter. Ideen om det enestående litterære verk som en fast, uforandret enhet, fikk man trolig først da man begynte å trykke bøker. Først da ble alle utgaver like.

Mer kulturmøter enn motsetninger

Studiene av de oversatte norrøne tekstene forteller dessuten at det ikke eksisterte noe klart skille, som før antatt, mellom en skriftlig europeisk elitekultur, på den ene siden, og en muntlig norrøn folkekultur på den andre.

– Et godt eksempel her er Hauksbók, sier Johansson.

– I Haukr Erlendssons bok finnes så å si alt fra lærdomsbøker på den tiden. Det han gjør er meget europeisk. Han var en del av eliten i samfunnet. Men samtidig skrev han av en av de berømte fornaldersagaene - et eksempel på norrøn folkekultur.

- Den folkelige teksten var med andre ord en del av høykulturen.

Norrøn mentalitet

– Tekstene må også ses i en sosial og politisk kontekst, sier Spurkland.

– De sier noe om mentaliteten i det norrøne samfunnet som igjen kanskje hadde en historisk relevans. Derfor har det også vært viktig å ha et tverrfaglig prosjekt. Ulike måter å lese en tekst på, bidrar til å øke forståelsen av den.

– Hvilken nytte har vi av å vite mer om den norrøne skriftkulturen?

– Det dreier seg i bunn og grunn om kulturmøter, som vi også har i dag. Vi får ny innsikt i hva som skjer når kulturer møtes, vi lærer noe om hvordan kulturmøter kan bli fruktbare. Det dreier seg om å skaffe seg perspektiver på vårt eget, det som skjer i dag, sier Spurkland.