En skøyteløper som trekker første ytre på 1000-meteren, har større sjanse for å tape. Her er Sverre Lunde Pedersen i aksjon på 5000 meter i Gangneung, Sør-Korea. Han tok OL-bronse på distansen.  (Foto: Erik Johansen / NTB scanpix)
En skøyteløper som trekker første ytre på 1000-meteren, har større sjanse for å tape. Her er Sverre Lunde Pedersen i aksjon på 5000 meter i Gangneung, Sør-Korea. Han tok OL-bronse på distansen. (Foto: Erik Johansen / NTB scanpix)

Skøyteløp i OL blir aldri helt rettferdig

Under VM i 1972 sa Dianne Holum rett ut at hun ville vunnet 1000-meteren hvis hun hadde vært heldig og trukket indre bane. Har skøyteløpere som går innerst fra start virkelig en fordel?

Publisert

Skøyteløpere som går siste indre på 500-meteren får et gjennomsnittlig tidstap på 0,06 sekunder, viste en statistisk beregning som professor Nils Lid Hjort la fram i 1994.

Beregningen var så godt dokumentert at både Det internasjonale skøyteforbundet og Den internasjonale olympiske komiteen endret reglene, slik at alle skøyteløpere i internasjonale mesterskap fra og med OL i Nagano i 1998 har måttet gå 500-meteren to ganger.

Ulempen med å gå siste indre på 500 meter skyldes at det er vanskelig å holde innersvingen i den høye farten mot slutten av sprintdistansen, hvor hastigheten kan nærme seg 60 kilometer i timen.

Professor Hjort har lenge mistenkt at 1000-meteren på skøyter er enda mer urettferdig enn 500-meteren og nå legger han fram en statistisk beregning som bekrefter mistanken. Mannlige skøyteløpere som starter i indre bane har nemlig en gjennomsnittlig fordel på hele 0,187 sekunder, viser de statistiske beregningene.

– Det er for all del ikke slik at du må starte i indre bane for å vinne 1000-meteren i et mesterskap. Den reelle urettferdigheten avhenger blant annet av baneforholdene. Men den gjennomsnittlige ulempen ved å starte i ytre bane er mer enn stor nok til at gullmedaljen kan havne på en annen hals, forklarer Hjort.

– Interessant, sier Skøyteforbundet

I 2018 har IOC bestemt at skøyteløperne bare skal gå én 500-meter igjen, til tross for at mange løpere og ledere er uenige. Svenn-Erik Ødegaard, hurtigløpskoordinator i Norges skøyteforbund, synes at professor Hjort tar opp et interessant tema.

– Dette temaet blir diskutert, og vil bli diskutert framover, både nasjonalt og internasjonalt. Når det gjelder OL, er det jo IOC som har bestemt at det kun skal være én 500- og en 1000-meter i OL. En annen ting som blir diskutert, er startprosedyrer. I og med at det hele avgjøres på hundredeler, er alt dette viktig, mener Ødegaard.

Analyserte data fra ti sprint-VM

Professor Hjort analyserte først resultatene fra 1000-meteren under sprint-VM i Calgary i 2017. Der kom han til at en start i indre bane ga en fordel på hele 0,28 sekunder. Men den grundige statistikeren konstaterte også at det totale antallet løpere var for lite til at resultatet ble pålitelig – eller signifikant, som er det statistiske fagbegrepet.

Derfor satte Hjort seg ned for å analysere samtlige sprint-VM fra 2008 til 2017, og da kom han fram til en ny gjennomsnittsberegning.

Professor Nils Lid Hjort har en rikholdig samling skøyte-litteratur, som blant annet omfatter russiske Jevgenij Grisjins og amerikanske Dan Jansens selvbiografier. (Foto: Bjarne Røsjø, UiO)
Professor Nils Lid Hjort har en rikholdig samling skøyte-litteratur, som blant annet omfatter russiske Jevgenij Grisjins og amerikanske Dan Jansens selvbiografier. (Foto: Bjarne Røsjø, UiO)

– Den gjennomsnittlige ulempen med å starte i ytre bane er 0,187 sekunder, og denne beregningen er statistisk signifikant. Arrangørene av sprint-VM har allerede tatt høyde for dette, ved å sørge for at skøyteløperne konkurrerer to ganger på både 500- og 1000-meteren og bytter bane underveis, sier Hjort.

– Men i OL løper de bare 1000-meteren én gang, og det virker urettferdig. Derfor vil jeg, i all ydmykhet, be arrangørene om å ta dette opp til vurdering, sier Hjort.

Verst for mannlige løpere

Hjort har i første omgang bare gjennomført beregninger for mannlige skøyteløpere, fordi magefølelsen tyder på at urettferdigheten er mindre for kvinnene. Kvinner er forskjellige fra menn, rent aerodynamisk sett, forklarer professor Hjort.

De kvinnelige skøyteløperne er gjennomsnittlig litt lettere og går litt saktere enn mennene. Dermed blir de ikke like sterkt påvirket av sentrifugalkreftene i svingen, forklarer Hjort.

Men det er også andre faktorer som spiller inn på 1000-meteren, hvor løperen som starter i første indre faktisk løper tre innersvinger og to yttersvinger. Løperen som starter i ytre bane har det selvsagt omvendt: Der består 1000-meteren av to innersvinger og tre yttersvinger, i tillegg til to vekslingssider og to oppløpssider.

Det hører med til historien at løperen som starter i indre bane ikke har fått opp farten ordentlig ved inngangen til første sving, slik at kreftene der ikke blir så plagsomme.

Fordelen av en perfekt rygg

– Den nederlandske sprintverdensmesteren Erben Wennemars har forklart at det er en stor fordel med siste indre på 1000-meteren hvis løperne ligger omtrent likt etter 600 meter. Wennemars mener at løperen som er på vei til indre bane, da kan bruke vekslingssiden til å «spise opp» makkeren fordi han eller hun får en perfekt rygg å strekke seg mot og får fordelen av redusert luftmotstand. Dette har jeg ikke undersøkt separat, men påstanden virker umiddelbart rimelig, sier Hjort.

Han kan for øvrig støtte seg til en liten hærskare av skøyteløpere som har ment at det er trasig å starte i ytre bane på 1000-meteren: Både Jevgenij Grisjin, Erhard Keller, Peter Mueller, Annie Friesinger og Eric Heiden har snakket om dette.

– Dianne Holum har til og med sagt rett ut at hun ville vunnet 1000-meteren under VM i 1972 istedenfor Monika Pflug, hvis hun hadde vært heldig og trukket indre bane, forteller han.

Skøyteløp er både idrett og kulturhistorie

– Det ser for øvrig ut til at forskjellene øker jo raskere banen er og jo fortere løperne går. Det er antakelig forklaringen på at jeg fant en veldig stor forskjell i den første analysen jeg gjorde, som altså handlet om den lynraske banen i Calgary. Men hvis løpet foregår på en bane med tregere is, hvor løperne kanskje bruker et sekund mer på å tilbakelegge distansen, blir ulikhetene mindre.

Fred Anton Maier er en av professor Hjorts store helter gjennom tidene. Bildet er fra 1968, da Maier ble europamester på Bislett. (Foto: Paul Andreas Røstad / Wikimedia Commons/CC 4.0)
Fred Anton Maier er en av professor Hjorts store helter gjennom tidene. Bildet er fra 1968, da Maier ble europamester på Bislett. (Foto: Paul Andreas Røstad / Wikimedia Commons/CC 4.0)

Hjort er for øvrig opptatt av at hurtigløp på skøyter ikke bare er idrett – men også kulturhistorie. Han tilhører nemlig en generasjon som satt klistret rundt radioapparatene og noterte rundetider og beregnet vinnersjanser mens NRK-legendene Knut Bjørnsen og Per Jorsett refererte skøyteløp på 1960-tallet.

– Den kanskje aller største helten min var Fred Anton Maier, som alltid startet med et handikap i mesterskapene fordi han var så treg på 500-meteren. Men Maier klarte ofte å slå de andre løperne i sammendraget, for han var mye mer utholdende på 5000- og 10000-meteren. Et av de store øyeblikkene i norsk skøytehistorie var da Maier gikk 5000-meteren på 7.28,1 i et nasjonalt løp på Notodden i 1965 og slettet svenske Jonny Nilssons tre uker gamle verdensrekord på 7.33,2, forteller Hjort.

Tenk om Norges håp trekker første ytre?

Professor Nils Lid Hjort venter nå spent på utfallet av den olympiske 1000-meteren som går av stabelen i Pyeongchang 23. februar. Det norske sprinthåpet Håvard Holmefjord Lorentzen er nemlig i verdenseliten og har reelle vinnersjanser, men oddsene kan bli svekket hvis Lorentzen trekker første ytre.

– Her er det bare å krysse fingrene, sier en bekymret Hjort.

Referanse:

Hjort, N.L: One Thousand is Unfair, Two Thousand is Fair. FocuStat blog. Februar 2018.

Hjort, N.L: Should the Olympic speed skaters run the 500 m twice? Statistical Research Report, Department of Mathematics, University of Oslo. 1994.