Her står ansatte ved Ullevål sykehus klare til å ta imot den ebola smittede kvinnen i 2014. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)
Her står ansatte ved Ullevål sykehus klare til å ta imot den ebola smittede kvinnen i 2014. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Norges ebola-respons endret seg da en norsk kvinne ble smittet

Norge ga mer penger til krisehåndtering da den norske kvinnen ble ebola-smittet. Men det første ikke nødvendigvis til bedre hjelp, ifølge masterstudent.

Publisert

Ebola-epidemien i 2014–2015 tok mer enn 11 000 menneskeliv, 99,9 prosent av disse i tre Vestafrikanske land: Guinea, Liberia og Sierra Leone.

Én konkret hendelse spilte en stor rolle i Norges håndtering av krisen: En norsk helsearbeider fikk påvist ebola-smitte.

I mediene florerte bilder av den norske kvinnens reise hjem til Norge og mottakelsen på Ullevål sykehus. Som en følge av den store oppmerksomheten fra media og den norske offentligheten, firedoblet norske myndigheter bidraget til ebola-krisen på bare en uke, fra 80 millioner før kvinnen ble smittet til 330 millioner kroner etter at hun var kommet hjem til Norge.

Student Antoine de Bengy Puyvallée har nettopp fullført masteroppgaven sin om ebola-krisen. Han hevder at det helt klart er en sammenheng mellom den smittede kvinnen og hvordan norske myndigheter forholdt seg til krisen. 

– Myndighetenes respons var både et svar på offentlighetens krav om at man måtte gjøre noe med den pågående tragedien i Vest-Afrika og et forsøk på å stoppe spredningen av epidemien – og altså beskytte Norge, sier Puyvallée.

Dette er også konklusjonen fra Helsedirektoratet i deres rapport om Ebola-krisen.

Antoine de Bengy Puyvallée. (Foto: UiO)
Antoine de Bengy Puyvallée. (Foto: UiO)

Sikkerhetsfokus gjorde responsen tungrodd

Studenten hevder i masteroppgaven sin at sikkerhetsfokuset førte til at norske myndigheter kunne mobilisere mer ressurser med større fleksibilitet. Men han understreker også at dette gjorde responsen tungrodd, kostbar og mindre effektiv. Norges største økonomiske bidrag var å sette opp et feltsykehus i Moyamba, Sierra Leone, med en pris på 110 millioner kroner.

– Helsearbeidere fikk ikke lov til å gå utenfor sykehuset eller basen. Begge steder var inngjerdet og beskyttet av bevæpnede vakter. Dette påvirket helt klart myndighetenes mulighet til å nå folk i mer avsidesliggende områder.

Feltsykehuset med 100 sengeplasser tok bare inn 33 pasienter over en periode på tre og en halv måned, der 18 døde.

– En av årsakene til disse skuffende tallene er at epidemien ble mindre omfattende enn forventet. Likevel førte sikkerhetskravene rundt helsepersonell fra norske myndigheter til en tungrodd, mindre effektiv og mer kostbar respons sammenlignet med bidragene fra sivilorganisasjonene, sier han.

Konsekvenser av sikkerhetsfokus

– Mer bruk av sikkerhetsargumenter ved humanitære operasjoner reiser etiske spørsmål. Kan dette fokuset føre til et skifte i utviklingsagendaen mot saker som har potensiell påvirkning på trusselbildet, men mindre fokus på de mest sårbare? spør masterstudent Puyvallée.

– Det sikkerhetsperspektivet som Puyvallée beskriver, blir mer og mer gjeldende også globalt. Ikke bare i helse, men i alt humanitært arbeid, sier Sidsel Roalkvam, førsteamanuensis og direktør ved Senter for utvikling og miljø, UiO.

– Dette reiser en del viktige etiske og politiske spørsmål som det er viktig å bli klar over og å ta stilling til, fortsetter hun.

Ifølge Redd Barna kunne alle de økonomiske bidragene som ble gitt i løpet av ett år fra internasjonale aktører til kampen mot Ebola-epidemien finansiert tre år med universell helsetilgang i Guinea, Sierra Leone og Liberia og forbedret innbyggernes helse betraktelig.

Referanser:

Antoine de Bengy Puyvallée: Securitization of a humanitarian crisis: Norway’s international response to Ebola. Masteroppgave ved Universitetet i Oslo. 2017. Sammendrag.

Helsedirektoratet: Erfaringsgjennomgang av norsk ebolahåndtering. Rapport IS-2389, 2015. p. 50

Save the Children: A wake up call. Lessons from Ebola for the world’s health systems, Report nr 218,. 2015. p 9.