Under en sluttkonferansen 26. august avleverer Makt- og demokratiutredningen sine hovedkonklusjoner. I dag ble de siste bøkene og rapportene fra utredningen publisert, en uke før konferansen.

Terje Tvedts bok “Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen” er en av disse. Dette er den første boken som i et maktperspektiv omhandler norsk utviklingshjelp og utenrikspolitikk, samt hvordan Norge er blitt endret som resultat av den politiske ledelsens globale ambisjoner. Forfatteren er professor og forskningsleder ved Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen.

Den norske modellen

Det svært tette samarbeidet mellom staten, frivillige organisasjoner og forskningsinstitutter beskrives som “Den norske modellen”. I 2003 er flere tusen ansatte i statsforvaltningen, i rundt 150 frivillige organisasjoner, på forskningsinstitutter og universiteter knyttet opp til norsk politikk i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

- Hvert år forvalter dette systemet rundt 15 milliarder kroner. I 2003 vil norske frivillige organisasjoner motta om lag tre milliarder kroner fra Utenriksdepartementet til sitt arbeid. De driver bistand og nødhjelp i over 100 land og er involvert i nærmere 10 000 prosjekter, sier Tvedt.

Manglende politisk debatt

Tvedt viser at det er bygd opp en gigantisk PR-kampanje for den gode sak, og analyserer dens konsekvenser for det norske demokratiet og for norske oppfatningen av Norges rolle i verden.

- Hvorfor er Norge aktive på Sri Lanka og ikke i Nepal? Hvorfor har Norge investert mange hundre millioner i Sudan men så å si ingenting i Kongo eller Rwanda, spør Tvedt.

Han poengterer at Norges konkrete politikk ikke kommer som et resultat av en politisk debatt eller som følge av en utenrikspolitisk plan.

- Stortinget utviser på dette feltet ingen aktivisme, de har snarere abdisert og er stort sett opptatt av skammens grense, det vil si av bistandens størrelse snarere enn politikkens konkrete innhold og faktiske konsekvenser.

Partiene får også store beløp til informasjon om uland fra NORAD og til bistandsprosjekter fra departementet.

- Partiene har altså underkastet seg den utøvende makt, som blir dommer over partiene, det vil si at forholdet mellom statsmaktene er snudd på hodet. Det er tvilsomt om dette er effektiv politikk, men det er uomtvistelig at dette ikke er i tråd med norsk statsskikk.

En merkevare med bismak

- Oslo-kanalens suksess i Midtøsten-forhandlingene ble den norske modellens mønstereksempel. Den norske stats markedsføring internasjonalt knyttes til Den norske modellens fortrinn. Baksiden av modellen er at i kampen for demokrati internasjonalt, er det i virkeligheten utviklet et udemokratisk og ikke-pluralistisk system i Norge. Et nytt fenomen er oppstått - et nasjonalkorporativt system. Norsk korporativisme tilhører altså likevel ikke fortiden. Dette systemet med spesielle former for makt og maktmekanismer kaller jeg for “Det nasjonale godhetsregimet”, uttaler Terje Tvedt.

Denne nye formen for korporativisme minner ifølge Tvedt bare svakt om tradisjonell arbeidslivskorporativisme. Organisasjonene representerer på dette feltet ofte ikke det sivile samfunnet, men opererer som kontraktører for departementet.

- De snakker om verdien av frivillighet og det sivile samfunn, men i større og større grad går de på statslønn. Forskningens uavhengighet er i stor grad blitt en illusjon. De frittstående forskningsinstituttene på feltet kan ikke overleve uten Utenriksdepartementets støtte. På universitetene arbeider flere og flere professorer som lavt lønnede bistandsarbeidere på NORAD-finansierte prosjekter, og færre og færre har tid eller økonomiske muligheter til å drive noe i nærheten av fri, uavhengig forskning.

Elitesirkulasjon

Det sørpolitiske systemet forvalter betydelige midler. Nettverket av personer innen dette systemet er begrenset og flere bytter hatter. Terje Tvedt viser at et lite antall personer sirkulerer mellom ledende posisjoner i stat og organisasjonsliv, samtidig som de samme personene, ofte uten åpenhet og parlamentarisk kontroll, fordeler systemets ressurser seg imellom.

- Resultatet er ikke sjelden bedervede beslutninger. Dette innebærer at de rasjonelle alternativene ikke velges, fordi særinteressene intervenerte, men alltid kamuflert som allmenninteresse. Tidligere statsledere blir ledere av “uavhengige og frivillige” organisasjoner - og omvendt. Forskere er forskerpolitikere og politikerforskere, og svært mange møter seg selv i døra eller svingdøra.

Må tenkes nytt

Boken “Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen” viser at det kanskje er nødvendig å tenke nytt omkring organiseringen av utenrikspolitikken og utviklingshjelpen.

- Det kan neppe være tvil om at Norges muligheter som internasjonal aktør hemmes av den kollektive kapitulasjon overfor Det nasjonale godhetsregimets retorikk og symboler. Som Kundera ville ha sagt, er den nettopp derfor ennå umoden, og ikke sjelden uklok, og paradoksalt nok, ofte umoralsk, sier Terje Tvedt.