Berlin har, i likhet med Hamburg, hatt rykte på seg for å være anti-nazistisk i perioden 1925-33. Ryktet henger sammen med at begge disse byene hadde en omfattende radikal arbeiderbevegelse.

– Det stemmer for så vidt at Berlins oppslutning om nazismen lå under gjennomsnittet. Men nazibevegelsen favnet bredt. Den appellerte til en rekke velgergrupper, som kvinner, ungdom, studenter og arbeidere, sier Anders Granås Kjøstvedt.

Viktig for nazistene

– Mye er skrevet om tiden etter at Hitler kom til makten. Men lite eller ingenting er skrevet om nazibevegelsen i Berlin før 1933. Dette er et lite utforsket område, samtidig som Berlin var en viktig region og scene for nazistene, sier han.

I sin avhandling Hitler’s Metropolis? The National Socialist Movement in Berlin 1925-1933 analyserer Kjøstvedt den tyske nazibevegelsen i Berlin de siste åtte årene fram til Hitlers maktovertakelse.

Det vil si i perioden fra NSDAP, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, ble reorganisert i februar 1925 til Hitler ble rikskansler i januar 1933.

Kvinnene måtte med

Det har vært fokusert mye på den paramilitære og voldelige delen av nazibevegelsen.

– Denne delen av bevegelsen preget i stor grad det offentlige rommet, og har derfor også dominert historikernes oppfatning. Jeg har ønsket å se forbi dette, og i stedet tatt for meg det som foregikk i det sivile rom, forteller han.

Innenfor nazibevegelsen fantes mange organisasjoner. Disse henvendte seg til berlinere flest, ifølge Kjøstvedt.

Man hadde blant annet en organisasjon for studenter, en for ungdom, og en for lærlinger. Andre siktet seg mot medlemmer av fritidsaktiviteter, protestantiske menigheter, mot arbeidslivet generelt, og mot kvinner.

– Jeg trodde på forhånd det var mest den politiske kampen der og da det handlet om. Men en gjennomført langsiktighet viste seg å være et fellestrekk ved disse organisasjonene. Målet var å endre både landet og menneskene. Det var perspektivet de hadde.

Derfor, forklarer han, var det blant annet viktig å få med kvinnene.

– Kvinnene gjorde innkjøpene. Gjennom dem kunne mentaliteten endres over tid, som holdningen til det nasjonale. Hvorfor ikke kjøpe tyske epler i stedet for nederlandske, for eksempel?

Lavere middelklassen

Nazistene i Berlin gikk i bresjen for organisasjonsutviklingen innad i nazibevegelsen. De to største organisasjonene i Det tredje riket, velferdsorganisasjonen NS-Volkswohlfahrt og arbeidslivsorganisasjonen Deutsche Arbeitsfront, hadde begge sitt opphav i Berlin i tiden før nazistene kom til makten.

– For de som levde i Tyskland, var det disse to som i sterkest grad påvirket hverdagen. Ikke Gestapo eller SS.

Dessverre er svært lite av arkivene fra den gangen bevart, forteller stipendiaten. Komplette medlemsarkiv fins ikke. Hovedkilden har derfor vært aviser og tidsskrifter, som til gjengjeld har vært overraskende tilgjengelige.

– Det vi vet, er at mange flere menn enn kvinner var med i nazibevegelsen. Og flere unge enn eldre.

– Fra alle sosiale lag?

– Vi vet lite sikkert om det. Oppslutningen var størst blant folk i den lavere middelklassen. Arbeiderklassen var i større grad i stand til å holde på sine egne medlemmer. Nazistene stanget hodet mot en marxistisk vegg i Berlin.

For å kapre nye sjeler, oppsøke nazistene folk der de var lettest å overtale: i nærmiljøet. De gikk inn i kantinene, inn på pauserommene. Tok kontakt på trikken, på bussen.

De delte byen inn i kretser, og deretter i celler, og under cellene i blokker. Lederen for en celle, eller en blokk, var en som var godt kjent og tilsvarende egnet til å lokke folk med.

– De kalte det kleinarbeit, småarbeid, og det ble opptakten til Hitlers store partiapparat. Berlin-modellen ble adoptert som styrende i det tredje riket. Joseph Goebbels, senere Hitlers propagandaminister, var leder for Berlin-regionen i denne perioden.

Revolusjon av sinnet

De nazistiske organisasjonene var også revolusjonære.

– Revolusjon er ikke noe som bare skjer på venstresiden. Nazibevegelsen ville ha en radikal og styrt endring av samfunnet. Med bruk av vold om nødvendig, sier Kjøstvedt.

Maktstrukturene i Weimarrepublikken skulle fjernes. De sosiale skillene skulle brytes ned og et nytt sterkt nasjonalt fellesskap oppstå.

– Nihilismen, der målet helliger midlet, var ikke så tydelig på denne tiden. Det ble heller ikke snakket mye om rase. Men hovedskylden for arbeidsledigheten, kaoset og det mange oppfattet som et moralsk forfall, ble allerede da lagt på jødene.

– De ble betraktet som internasjonalister og ledende i den vestlige kapitalismen og dermed de som tjente på at Tyskland var en kuet nasjon, en slavestat.

I motsetning til kommunistene, ville nazistene spille på lag med industrien. De ville beholde eiendomsretten.

– Men aller viktigst var den mentale revolusjonen. Ikke bare nasjonen skulle gjenfødes, men også menneskene. Målet var å revolusjonere sinnene, understreker Kjøstvedt.