Folket som planter breer

Det er påvist at breene smelter i Himalaya, men faktisk er det aktivitet også motsatt vei. I årtusener skal det ha blitt plantet isbreer på verdens tak, og nå er den mystiske metoden gjenopptatt i en noe modernisert form. Den virker, viser det seg…

Publisert

Det var 1999 og sen kveld i Himalaya da Håvard Steinsholt fikk servert en tilsynelatende luftig historie - den om hvordan å plante en isbre.

Steinsholt, som er førsteamanuensis i eiendomsfag ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), befant seg her utenfor sitt kompetanseområde og var mer enn skeptisk, ikke minst fordi denne vitenskapen syntes å innbefatte en hel del mystiske ritualer av lokal opprinnelse.

Utgangspunkt for sivilisasjon

Åstedet er Baltistan i Pakistans nordøstlige hjørne, som rommer verdens villeste fjell-og brelandskap. Knapt noe nedbør slipper over Himalaya i sør, og smeltevann fra breene utgjør den viktigste vannressursen for det beskjedne, men livsviktige jordbruket.

- I disse strøkene er isbreene forutsetningen for all dyrking og alt liv. Selv Indusdeltaet langt der nede, med sitt ufattelige menneskemylder og sin enorme jordbruksproduksjon, var, er og vil forbli avhengig av breenes trofaste leveranse av vann, sier Steinsholt.

- Vannet fordeles gjennom verdens eldste, største og mest avanserte kanalsystem. Breene var utgangspunkt for noen av de første ordnede samfunn og bykulturer, blant dem Moheno Daro, sier han.

Sexy ritual

Det er altså ikke så underlig om isbreene blir gjenstand for mytiske forestillinger og handlinger, for eksempel slike vi finner i den tradisjonelle oppskriften for isbre-planting:

Først skulle et høytliggende og skyggefullt sted med seinest mulig snøforekomst lokaliseres. Permafrost i bakken eller i umiddelbar nærhet burde det ha, og det var viktig at den nye breen hadde bevegelsesmuligheter framover.

"Håvard Steinsholt med eventyrbriller i Himalaya"
"Håvard Steinsholt med eventyrbriller i Himalaya"

Når et egnet sted var funnet ble det gravet et dypt hull i steinura eller i den frosne jorda.

I oktober eller november ble is hentet fra en hann-bre og fra en hunn-bre(!). Snøfall under jobben betød lykke for prosjektet. Kjønnsfordelingen ble definert ut fra forskjellige istyper, og ofte var det snakk om breer som løp sammen lenger nede.

I døden for breen

Det trengtes rundt 300 kg is samt 12 potter indusvann, helst tatt fra odden vis-à-vis Skardu by der vannet fra elvene Indus og Shigar blandes.

Tilleggsingredienser: hvetemel eller sagmugg, brent tre eller kull, samt salt.

12 mann med is og 12 mann med indusvann kunne begynne vandringen og klatringen. Å snakke eller sette seg ned underveis var forbudt.

Vel framme ble isen plassert i indusvannet, som så ble satt i hullet og bestrødd med ingredienser. Minst én av mennene måtte så erklære at han var villig til å ofre livet for isbreens skyld.

Inspeksjon etter tre år

Til slutt ble hullet nøye dekket og stedet grundig forlatt. Å komme tilbake i løpet av tre år medførte døden, ifølge tradisjonen. Inspeksjon kunne skje etter tre til fem år.

Forskyvninger av jorda eller ura rundt plantestedet var et godt tegn. Enda bedre var det om ismassen hadde vist seg på overflaten.

Endelig suksess kunne erklæres dersom nedkanten av isen var kommet i sig. Ofte hadde man allerede før dette kunnet observere mer smeltevann i vannveier og kilder nedenfor stedet.

Suksesshistorier

- Men tror du på dette, Steinsholt?

- Som forsker hører det til profesjonen å være tvilende og å søke dokumentasjon, men slikt er vanskelig å skaffe der analfabetismen dominerer, sier Steinsholt og legger til at beskrivelsen av hann- og hunnbreer kan virke litt vel sexy.

- Fra Cher Khan, ingeniør i Aga Khan Rural Support Programme (AKRSP), har jeg imidlertid fått tak i muntlige overleveringer som er såpass ferske at Khan finner dem troverdige.

- Det dreier seg blant annet om seks forsøk som ga en betydelig suksess over landsbyen Hanouchal Haramosh i 1940-åra. Lignende gladhistorier er meldt fra flere andre landsbyer, forteller Steinsholt.

"Inspeksjon av en baby-bre i Baltistan"
"Inspeksjon av en baby-bre i Baltistan"

Bekreftelsen

I 2000 startet drevne smeltevannsingeniører i AKRSP et eksperiment knyttet til den gamle tradisjonen.

- Ved hjelp av to eldre eksperter i tradisjonen fra landsbyen Hanouchal ble det i 2000 plantet breer i fem landsbyområder. Ytterligere fem i 2001, og tilsvarende i 2005.

- Teknikkene var de tradisjonelle, men med mindre vekt på taushet, hvilerestriksjoner og ritualer. Teorien om hunn- og hannbreer måtte delvis vike for muligheten for å få hentet isen med bil, sier Steinsholt.

Fra alle de fem deltagende landsbyene fra 2000 blir det rapportert om økende vannmengder i kanalsystemene. I september 2004 klatret en av ekspertene, Ghulam Rasool (75), opp til plantestedene over tre landsbyer. Han rapporterte om solide bredannelser på to steder, men vil ikke uttale seg om det siste før etter enda noen år.

Nytt perspektiv?

- Dersom bredyrkingen lar seg dokumentere og kanskje også forklare, vil det snu på mangt et perspektiv om forholdet mellom villmark og menneskeverk. For eksempel har årets alvorlige tørke i Pakistan medført mange kvikke forslag fra landets politikere, sier Steinsholt.

- Bygging av enorme dammer som truer med å oversvømme de fleste menneskeverdige boplasser i Baltistan er ett, å smelte ned et passelig antall breer når tørken setter inn, er et annet.

- Kanskje er det en mer langsiktig og bedre idé å plante breer - som folk på verdens tak alltid har gjort, avslutter han.

  • Beskrivelse av bre-planting eller “poding” (Glacier grafing) og det aktuelle prosjektet er basert på: Khan Cher: “Glacier Grafting”, MIES, AKRSP, Skardu, September 2004. Bearbeidelsen er godkjent av Khan.
  • Organisasjonen Aga Khan Rural Support Programme (AKRSP) har i en mannsalder arbeidet med organisering av landsbyfolk - særlig knyttet til næringsutvikling og større fellesprosjekter så som vanningskanaler, drikkevannforsyning og veger. Via NORAD har UMB bidratt med forskning og kompetanseutvikling innenfor en rekke områder.