Hvordan er egentlig rettighetsforholdene i kystsonen? Den som eier og har rettigheter bestemmer sammen med reguleringsmyndigheter hvordan ressursene skal forvaltes.

Vi vet stort sett hvem som eier og har rettigheter på landjorda, men for kystsonen er ikke ting like selvfølgelige. Norges satsing på havbruk er en av grunnene til at vi trenger tydeligere regler for forvaltning. Når hensyn til næringsvirksomhet, miljø- og kulturvern, friluftsliv og samferdsel skal veies opp mot hverandre, må vi ha en god forvaltning.

Da oljeressursene ble oppdaget og utvinningen startet på 1970-tallet, var det enkelte kystkommuner som håpet å hevde sin rett ved å utvide kommunegrensa ut i havet dersom det dukket opp oljeressurser innenfor territorialgrensa. De så for seg økte inntekter til kommunen gjennom oljen, slik vannkraftressursene har gitt mange kommuner høye inntekter. Staten var den gangen raskt ute med å slå fast at oljeressursene tilhører nasjonen Norge, og ikke enkeltkommuner.

- Mens vi på landjorda har forholdsvis klare regler for hvem som eier og har rettigheter, er ikke reglene like klare til vanns, sier professor i arealplanlegging Morten Edvardsen ved Norges landbrukshøgskole (NLH).

Hvem som eier og har rettigheter bestemmer i stor grad også hvordan en ressursbruk styres og kontrolleres. Edvardsen har jobbet med planlegging av kystsonen i en årrekke og ser behovet for et bedre “forvaltningsregime” for våre kystområder.

Sterkere press på kystområdene

Det er flere grunner til at kystsoneforvaltning er et aktuelt forskningsfelt. Sterkere press på kystsonen ved økt næringsvirksomhet er én viktig årsak. Når Norge nå ønsker å satse enda mer på den marine sektor, og det sies at akvakultur skal ta over oljens plass som vår inntekstkilde nummer én, må vi ha mer kunnskap om kystsonen.

I altfor stor grad har tildelinger av konsesjoner for nye oppdrettsanlegg blitt gjort uten at man har tatt hensyn til de ulike interessene.

Feil lokalisering av oppdrettsanlegg kan føre til miljøproblemer, for eksempel ved algeoppblomstring, ved at man påvirker genetikk og biologisk mangfold i havet, eller at fiskehelsen i oppdrettsanleggene blir dårlig.

Miljøvernmyndighetene, veterinærmyndighetene og brukerinteressene kan lett komme i konflikt, dersom man ikke har klare regler for hvilket lovverk som gjelder og hvordan slike interessemotsetninger skal håndteres.

EUs vanndirektiv

En annen grunn til at Norge nå må rydde opp i forvaltningen av kystsonen er EUs vanndirektiv, som vi er pålagt å følge gjennom EØS-avtalen. Hensikten med vanndirektivet er å sikre vannforekomster.

Det nye direktivet kobler sammen vassdragene på land med kystsonen, og tar for seg hele nedslagsfeltet fra vassdrag på land til havområdene som ligger innenfor en nautisk mil på utsiden av grunnlinjen. EU ser dermed for seg en felles forvaltning av vannressursene, noe som krever at man må tenke nytt når det gjelder forvaltning og planlegging.

- I dag er det mange aktører inne i bildet, ofte med motstridende interesser. Både private eiere, kommuner, fylkeskommuner og statens ulike etater har et ord med i laget når det gjelder forvaltning av vassdrag og sjøarealer. En kan for eksempel tenke seg at ansvaret samles i større grad enn i dag, sier Edvardsen.

Komparativ studie

Institutt for landskapsplanlegging ved NLH har vært engasjert i den samfunnsmessige siden av kystsoneforskning i flere tiår, og Edvardsen skal nå i gang med et forskningsprosjekt der han ser på hvordan EUs vanndirektiv implementeres i Norge, Sverige, Tyskland og Irland.

I samtlige land som omfattes av EU og EØS er det utpekt “pilot river basins” hvor ulike forvaltningsmodeller skal utprøves. Edvardsen vil se nærmere på noen av disse modellene.

- Utfordringen er å koble sammen en næringsmessig og samfunnsmessig utnytting av ressursene i vassdrag og hav. Det er mennesker som driver næringsvirksomhet, så vi må vite noe om hvordan mennesker handler og samhandler. Målet er å utvikle arenaer og rammebetingelser for slik samhandling, slik som forvaltningsmodeller, organisasjon og lovverk. Arealplanlegging og eiendomsfag har nettopp dette fokuset, sier Edvardsen.

- Vi tar utgangspunkt i den omfattende kunnskap vi har om forvaltning av landarealer, og forsøker å overføre deler av den til forvaltning av sjøarealer, sier Edvardsen.