Det skjeve elfenbenstårnet

UNDER RADAREN: I toppen av PISA-tårnet står nerden helt alene. Vil noen bli som ham?

Publisert

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

For over fire hundre år siden stod en mann i toppen av et tårn. Mannen kastet ut to kanonkuler, en tung og en lett. De traff bakken nesten samtidig.

Slik går historien om hvordan fysikeren, matematikeren, astronomen og filosofen Galileo gjorde sitt berømte forsøk med tyngdekraften.

Historien er trolig bare en legende. Men velformede og romantiske legender vinner ofte over rotete og skitten virkelighet.

Tårnet i Pisa egnet seg bra til eksperimentet. Allerede den gangen hellet det sørøstover. Fra utsiktsplattformen kunne Galileo dra nytte av femti meters fritt fall rett ned, uten hindringer.

I 1990 ble tårnet stengt for publikum. Det skjeve tårnet var blitt farlig vaklevorent.

- Vi har et realfagsproblem

Nå har Norge fått sitt eget vaklevorne PISA-tårn. Resultatene faller i matematikk og naturfag på de internasjonale PISA-testene av femtenåringer.

Ikke som kanonkuler, riktignok, men nok til at kunnskapsminister Røe Isaksen sier til Dagens Næringsliv: - Vi har et realfagsproblem, og det er alvorlig.

I 1990 startet arbeidet med å stive opp Italias vaklende Pisa-tårn. Ti år seinere kunne det gjenåpnes for publikum.

Å rette opp de norske PISA-resultatene blir trolig et like langsiktig prosjekt. Skal det lykkes, kan det være nyttig å skjele til det skjeve tårnet i Pisa, og den kraftfulle legenden om Galileo.

Nerdeklovnen

Jeg skimter nemlig en figur i toppen av det norske PISA-tårnet også. Tårnet er et elfenbenstårn. Figuren kalles nerd.

Nerden er en åndsfrende av renessansemennesket Galileo. Nerden ånder for molekyler, stjerner og skjeve vinkler.

Det hjelper bare så lite. I moderne mytologi er nemlig nerden en klovn. Mange har beundret Galileo. Få vil bli som nerden. Feil legende.

Den gale professor

Samme år som tårnet i Pisa ble gjenåpnet for publikum, besøkte jeg Brasil for å lage radioreportasjer om forskning og teknologi.

Fritz Utzeri. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Fritz Utzeri. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Jeg besøkte avanserte laboratorier, en rakettbase og en stor flyfabrikk. Men den lett kyniske kommentatoren Fritz Utzeri fra avisa O Globo fikk meg ned på bakken igjen.

Disse sentrene for forskning og teknologi er som øyer av fremragende prestasjoner i et hav av middelmådighet, mente han.

-Brasil er et land av vitenskapelige analfabeter. For folk flest er forskeren en slags gal professor, fortsatte Utzeri.

Hvordan står det så til i Norge? Hvis en norsk forsker i realfag vil bredt ut på norske flatskjermer, henger et antrekk klart i kostymelageret:  Klovnedrakten til nerden - den gale professor.

Rare ord

Og noen forskere stiller opp. Jeg har sett en internasjonal toppforsker i realfag gjøgle seg gjennom et intervju på Skavlan. Det var et trist syn, og innerst inne kanskje en trist klovn.

Medienerdene er evig og ensporet entusiastiske, og har noe av den samme underholdningsverdien som rare dyr i zoologisk hage.

Få skjønner hva nerden holder på med, der oppe i sitt skjeve elfenbenstårn. Men det er morsomt å se nerden slippe fra seg rare ord, som faller tungt i bakken. Kom og se! Den gale professor!

Politikk er gjevest

Hvorfor er det slik? Jeg tror dessverre at min egen profesjon må bære noe av skylden. De aller fleste journalister er samfunnsvitere. Bare et forsvinnende mindretall er oppglødd av realfag.

Samfunnsfag gir journalistisk tyngde. Når forskere fra samfunnsfag eller humaniora intervjues, kommenterer de store og viktige saker i tunge media. De skarrer gjerne på r´ene, og det glimter seriøst i brilleglass.

I de samme programmene er et vitenskapelig gjennombrudd innen realfag gjerne en sistesak, presentert som kuriosum av en humrende programleder.

 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Å arbeide i politisk redaksjon er gjevt. Gjevest er det hvis man kan få avslørt en statsråd på grunn av et piano som ikke skulle vært innleid, eller et stabbur som ikke skulle vært utleid.

Å fly til internasjonale konferanser og intervjue statsmenn, gir stor prestisje. Å forklare hvordan en flyvinge gir løft, gir ingen pressepriser.

Naturvitenskap er stort sett henvist til isolerte programmer, spalter og nettsteder, som om temaet var en mental smitterisiko.

Nettstedet der du leser disse linjene, er ett av de få som forsøker å dekke alle forskningsfelt like godt og grundig, enten de gransker atomer, arbeidsliv eller antibiotika.

Forsterker hverandre

Kanskje er det urettferdig å anklage pressen. Journalister føler også presset for å gi folk det de vil ha.

Folkets ønsker og journalistenes leveringsiver forsterker hverandre, på samme måte som tyngdekraften dro sterkere i Pisa-tårnet jo skjevere det ble.

Så står da de norske PISA-resultatene og vakler. Få vil opp og holde nerden i elfenbenstårnet med selskap. Det føles utrygt. Du blir ikke populær av å være i lag med en nerd. Du blir statist i feil legende.

Risikovillige

- Vi vet at mange har fordommer og komplekser når det kommer til matte, sier Kristin Halvorsen til Dagens Næringsliv. Men hvor ødeleggende er egentlig matteangsten?

Norsk ungdom er villig til å risikere mye og arbeide hardt, hvis det oppfattes som kult. De utsetter seg for drepende kritikk i talentkonkurranser, lar seg mobbe ut av realityprogrammer, trener beinhardt og kaster seg utfor eller klatrer opp stup.

Da burde det være mulig for den samme ungdommen å bite i seg matteangsten hvis den virkelig vil til topps i elfenbenstårnet.

Soft fun, hard fun

Jeg intervjuet en gang en amerikansk datapersonlighet, Alan Kay. Han skilte mellom begrepene soft fun og hard fun.

- Soft fun er å se på baseball på TV. Hard fun er å spille baseball selv, sa Kay.

Realfag og matematikk er hard, ikke soft.  Men er det fun?

 (Foto: Istockphoto)
(Foto: Istockphoto)

Kanskje skal politikere og lærere prøve en ny strategi for å vekke interessen. Kanskje er det ikke bare lurt å framstille matematikk og realfag som en attraksjon i en fornøyelsespark, eller som en pent tilrettelagt natursti.

Kanskje ville en rå og risikabel klatring opp elfenbenstårnet gi ny respekt for nerden, og tenne konkurranseinstinktet og lysten til å nå toppen? Lage en ny legende?

Høy risiko lager noen vinnere og flere tapere. I PISA-testene har ungdom fra Asia de høyeste prestasjonene.  I flere av disse landene er konkurransen i skolen hard.

Må realfag i skolen bli en risikosport for å egge ungdom til innsats? Jeg tror det er plass for masseidretten også.

Programmering for alle

Alan Kay var en av pionerene bak objektorientert programmering, tidligere Apple fellow. Han var med på å lage programmeringsspråket Squeak, spesielt beregnet for barn.

En internasjonal bevegelse er i gang for å gjøre ungdom interessert i programmering. Nettsteder som code.org fører an i bevegelsen.

Å lære programmering er også hard fun. Det krever samme disiplin og konsentrasjon som matematikk og realfag - eller fjellklatring og talentkonkurranser.

Steve Jobs i Apple, Mark Zuckerberg i Facebook og Larry Page i Google er nesten mytologiske skikkelser.  Men i likhet med Allan Kay er de er ikke først og fremst dyktige programmerere.

- Jeg er ingen stor programmerer, men jeg elsker å programmere, fortalte Allan Kay meg.

Mange nivåer

Denne innrømmelsen gir gjenklang fra en blogg av kanadieren og dataforskeren Daniel Lemire. Han har nå fått professorstatus, og kunne gitt seg hen til mer overordnet teoretisering.

Likevel fortsetter han å programmere. I et blogginnlegg forklarer han hvorfor. Han siterer en av dyptenkerne innen programmering, Donald Knuth:

- Folk som oppdager kraften og skjønnheten i abstrakte ideer på et høyt nivå gjør ofte den feilen å tro at konkrete ideer på lavere nivåer er relativt verdiløse og lett kan bli glemt (…)

- Tvert imot er de beste dataforskerne grundig forankret i grunnleggende begreper om hvordan datamaskiner faktisk virker, og faktisk i at essensen av datavitenskap er evnen til å forstå mange nivåer av abstraksjon samtidig.

Kunne reparere traktor

Et slikt syn på teori og praksis kan trekke med seg flere enn bare eliteutøverne. Kan dette synet også speiles inn i realfagene? Jeg møtte fysikeren Francis Everitt på Stanford-universitetet i 2004.

Francis Everitt foran raketten med Gravity Probe B på Vandenberg Air Force Base, California.
Francis Everitt foran raketten med Gravity Probe B på Vandenberg Air Force Base, California.

Han hadde ledet utviklingen av romsonden Gravity Probe B siden begynnelsen av sekstitallet, og sett generasjoner følge nye generasjoner av studenter.

Everitt fortalte meg at tidligere kom mange av studentene med en intuitiv forståelse for teknologi. De var barn av bønder, og visste hvordan de skulle reparere en traktor.

Denne innsikten var viktig også for den teoretiske forståelsen. En viktig del av realfaget er å bygge laboratorieutstyr som kan brukes til å teste hypoteser.

Gravity Probe B var et godt eksempel. Large Hadron Collider ved CERN i Genéve er et annet.

Nå var studentene blitt fremmede for teknologien, fortalte Everitt. Den samme fremmedgjøringen har kanskje rammet norske ungdommer.

Alle bruker apper og smartmobiler, men få klarer å programmere appene eller reparere mobilen.

Sikret tårnet

Da det skjeve tårnet i Pisa skulle stabiliseres, måtte ingeniørene bruke både praktisk kløkt og teoretisk kunnskap om vektfordeling og geologi.

De fjernet klokkene øverst i tårnet for å gjøre det mindre topptungt. De festet kabler fra tårnet til bakken flere hundre meter unna. De fjernet jord under den øverste delen av fundamentet.

Dermed fikk de varsomt bikket tårnet tilbake og stabilisert det med en vinkel som det hadde rundt 1838. Tårnet i Pisa er nå sikret for flere hundre år framover.

Nye legender

Å sikre de vaklende norske PISA-resultatene tror jeg krever den samme kombinasjonen av praktisk og teoretisk innsats.

Dette arbeidet kan være hard fun. Både for de som ser utfordringene i det praktiske, og de som skaper nye legender når de klatrer til topps i elfenbenstårnet for å kaste ut nye hypoteser.

De kan også finne ny innsikt som kan forandre våre liv og skape nye legender og ny virkelighet.

Lenker:

Why I Still Program, Daniel Lemire´s blog

Code.org - programmering for folket