Kreftforskningen er for dårlig

Nye lovende kreftmedisiner har en urovekkende stor tendens til å feile seinere i forskningsforløpet. Noe er galt i kreftforskningen, mener vitenskapsfolk.

Publisert
 (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: colourbox.no)

Det er ikke noe uvanlig fenomen innenfor medisinsk forskning. Store overskrifter forteller om en fantastisk oppdagelse, gjerne på mus eller i cellekulturer.

Så blir det stille.

Av en eller annen grunn har ikke forskerne klart å omsette de lovende resultatene fra preklinisk forskning til reell behandling for syke mennesker. Dette er en naturlig og antageligvis uunngåelig del av jakta på nye medisiner.

Men nå mener C. Glenn Begley fra bioteknologifirmaet Amgen og Lee M. Ellis fra University of Texas at det er grunn til å rope varsko om kreftforskninga spesielt.

Dette feltet har en skyhøy fiasko-rate for kliniske studier (forsøk på mennesker), skriver forskerne i siste utgave av Nature.

Nå mener de at vitenskapsfolk, institusjoner og vitenskapelige tidsskrifter må ta i et tak for å få kreftforskninga på rett kjøl.

- Denne lave suksessraten er ikke akseptabel. Business as usual er ikke lenger en mulighet, skriver Begley og Ellis.

Lang prosess

Verdens befolkning har et stort behov for bedre behandlingsmetoder for kreft. Men veien fram til nye medisiner er ofte lang og ulendt.

Først må forskerne teste ideer om nye behandlingsformer i prekliniske studier – altså undersøkelser på cellekulturer og dyr. Så kan lovende stoffer gå videre til ei rekke av kliniske studier på mennesker.

Første skritt er små, begrensede forsøk for å undersøke om den nye behandlinga er trygg for folk. Så blir litt større fase II-studier satt opp for å finne ut hvor stor effekt midlet har på sykdommen.

Først i fase III-forsøk testes et mulig legemiddel for markedet på noen hundre eller tusen personer. På dette tidspunktet er det som oftest legemiddelindustrien som har tatt over, og forskerne sammenligner virkningen av det nye medikamentet med etablert behandling.

Det er særlig i skrittet fra prekliniske dyreforsøk til kliniske studier at kreftforskningen snubler, mener Begley og Ellis.

Bare 11 prosent kunne bekreftes

Det er som oftest ikke de samme forskerne som følger en ny behandling fra oppdagelse til ferdig produkt. Kliniske kreftforskere får tips eller leter i publiserte prekliniske resultater for å finne lovende kandidater for tester på pasienter.

Over de siste tiåra har Begley og andre forskere ved bioteknologifirmaet Amgen gjentatt de opprinnelige undersøkelsene av 53 nye, lovende medikamentkandidater fra preklinisk forskning.

 (Illustrsjonsfoto: colourbox.no)
(Illustrsjonsfoto: colourbox.no)

Målet var å forsikre seg om at rapportene holdt det de lovet, før firmaet eventuelt skulle gå i gang med utvikling av medisiner for mennesker. 

Utrolig nok kunne Amgen-forskerne bare bekrefte de vitenskapelige funnene i seks av de 53 rapportene. Det betyr at bare 11 prosent av de prekliniske resultatene så ut til å holde vann.

- Selv når man er klar over begrensningene i preklinisk forskning var dette et sjokkerende resultat, skriver Begley og Ellis i Nature.

Ikke dårlige forskere

Problemet er at noen av resultatene som ikke kan bekreftes likevel blir brukt som basis for ny forskning. Noen har blitt opphav til hele forskningsfelt, med hundrevis av nye publiserte forskningsrapporter.

Enkelte er også tatt videre til kliniske studier. Dette betyr at mange pasienter kan ha blitt med på medisinske tester av midler som antageligvis ikke virker, skriver de to forskerne.

Kreftforsker Steinar Aamdal fra Radiumhospitalet er enig i at vi står overfor en alvorlig situasjon.

- Det oppleves som en krise i dette feltet, sier han til forskning.no.

- I de senere årene har det kommet mange medikamenter som ser bra ut i dyr og som så blir testet fram til fase III-studier. Men så ser man at de ikke virker godt nok likevel. Antallet fase III studier som mislykkes er blitt urovekkende  høyt.

- Dette var tema på et møte for internasjonale kreftforskere i Amsterdam for bare to uker siden, sier Amdal.

- Det var ikke mye snakk om denne problemstillingen for noen år siden. Men nå mener mange, også innen industrien, at det må stilles større krav til effekten av et nytt medikament i de prekliniske modellene for at det skal utvikles videre.

Aamdal mener verdifulle ressurser kastes bort.

- Det er det ikke tvil om. Det kan koste flere hundre millioner å gjennomføre en fase III-studie, og milliarder for hele prosessen med å utvikle et nytt medikament. Samtidig utsettes pasienter for behandlinger som det viser seg ikke virker, sier han.

Begley og Ellis mener praksisen er et symptom på et vitenskapelig system som ikke virker som det skal.

Problemet er ikke dårlige eller uredelige forskere, understreker de. Vitenskapsfolkene bak de prekliniske resultatene som ikke lot seg bekrefte, var alle kompetente, velmenende mennesker som virkelig ville gjøre framskritt i kreftforskningen.

Likevel var det klare mangler i flere av de publiserte studiene.

Jakta på den perfekte historien

De medlemmene av forskerteamene som analyserte resultatene visste for eksempel hvilke grupper som hadde fått virkelig medisin og hvilke som hadde tatt placebo.

Noen ganger presenterte rapportene positive resultater, selv om disse ikke nødvendigvis var representative for utfallene i alle datasettene i studien.

I tillegg var de originale dataene ofte blitt kuttet vekk fra rapporten i løpet av publiseringsprosessen. Dermed var motstridende resultater ikke alltid synlige for leserne.

- Det akademiske systemet og fagfellevurderingsprosessen tolererer og kanskje til og med ufrivillig oppmuntrer til slik opptreden, skriver Begley og Ellis.

(Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Forskerne vil strebe mot å få mange artikler publisert i høykvalitetstidsskrifter. Dette er viktig både for å få en god jobb og for å kunne skaffe midler til forskning.

De vitenskapelige tidsskriftene på sin side leter etter enkle suksesshistorier, der funnene peker fint i samme retning.

I en slik situasjon kan forskerne fort føle seg presset til å presentere den perfekte historien, i et forskningsfelt hvor noen slikt i virkeligheten sjelden opptrer.

- Dette er virkelig et problem, bekrefter Aamdal.

- Spesielt i USA, hvor mye av forskningen kommer fra, må forskerne publish or perish (publisere eller dø). Og tidsskriftene premierer dem for å vise at noe virker. Negative resultater er det derimot vanskelig å få antatt, selv om de egentlig er like viktige.

Nye kjøreregler

Alt i alt er situasjonen blitt uholdbar. Nå må vi heve kravene til prekliniske studier og rydde opp i publiseringspraksisen, mener Begley og Ellis. Det er Aamdal fra Radiumhospitalet enig i.

- Jeg tror det er nødvendig å utvikle og forbedre modellene vi bruker – forsøksdyr og cellekulturer. Vi bør også utvikle nye typer modeller som likner mer på den kliniske situasjonen, sier han.

- Det må også stilles større krav til effekten av et medikament før det går videre til utprøving hos pasienter, sier han

- Kanskje holder det ikke at et middel virker ganske bra på dyr. Det må virke svært godt før man velger å ta det videre.

Begley og Ellis foreslår selv en rekke tiltak som kan være med på å forbedre kreftforskningen.

Det bør rett og slett være en forventning om at forskere som jobber med prekliniske studier skal rapportere både negative og positive resultater, argumenterer de. De viktigste eksperimentene bør også gjentas, helst av en annen forsker fra samme laboratorium.

Men tidsskrifter og institusjoner som deler ut forskningsmidler har også et stort ansvar. De må legge til rette nettopp for at all kunnskapen skal komme fram og at forskerne ikke føler seg presset til å pynte på resultatene.

Kanskje kan man også komme fram til en bredere måte å vurdere forskernes kvalitet, som handler om mer enn antall publikasjoner i prestisjetidsskrifter?

Dessuten er det nødvendig med mer dialog mellom ulike forskere og pasienter. De som jobber med preklinisk forskning trenger å vite mer om hvordan behandling av mennesker foregår.

Klinikerne må forstå begrensningene i prekliniske undersøkelser. Og alle forskerne har godt av å skjønne situasjonen til pasientene.

Referanse:

C. G. Begley & L. M. Ellis, Raise standards for preclinical cancer research, Nature, 29. mars 2012, vol 483, s 531-533.