Til tross for at vi stadig både møter og bruker engelsk oftere, kan vi lese om at norske firmaer mister internasjonale avtaler på grunn av manglende engelskkunnskaper.

Vi hører at vi sliter med engelsk som konsernspråk og at vi tidvis blir oppfattet som uhøflige, arrogante og kunnskapsløse både i jobbsammenheng og på ferie.

Men hva kommer dette av? Hva er problemet? Hvordan kan vi både være gode og dårlige på en gang?

Lærer tidlig og gjør det godt på prøver

Vi starter med engelskundervisning allerede på første trinn i grunnskolen og blir daglig utsatt for engelsk gjennom tv, sosiale medier, gaming og musikk. Vi er mer reisevante enn de fleste av våre europeiske naboer, og antall norske studenter som drar på utveksling er mer enn tidoblet de siste 20 årene.

Mange jobber også i et internasjonalt miljø der kommunikasjonen hovedsakelig foregår på engelsk. Når engelskkunnskapene til europeere måles, er nordmenn blant de fire beste ifølge den internasjonale kåringen EF English Proficiency Index.

Konklusjonen burde derfor være enkel. We’ve got this!

Er uttalen eller ordvalget et problem?

Likevel, får vi det ikke helt til. De fleste av oss har humret litt over Solbergbrødrenes ola-engelsk og kanskje ristet oppgitt på hodet over Thorbjørn Jaglands nobeltaler. Mange husker tidligere Rosenborgtrener Nils Arne Eggens gullkorn på internasjonale pressekonferanser og tenkt at «til og med jeg kan bedre enn det der».

Men er det egentlig uttalen eller klønete valg av ord som er problemet? De fleste av oss høres jo ikke ut som Petter Solberg eller Nils Arne Eggen når vi snakker engelsk. Likevel kommer vi til kort i mange sammenhenger.

I min doktorgrad undersøker jeg én mulig forklaring på problemet. Når vi snakker om språkkompetanse, skiller vi gjerne mellom grammatisk og pragmatisk kompetanse.

Den grammatiske kompetansen hjelper oss å bruke riktige ord og rett setningsoppbygging, mens den pragmatiske kompetansen hjelper oss å bruke riktig ord i riktig situasjon.

Et illustrerende eksempel på dette er Kåre Willochs innledende hilsen, «Good day», på amerikansk TV på 1980-tallet. Det er ikke noe galt med dette uttrykket i seg selv, snarere tvert imot. Problemet er at det ikke er en vanlig innledende hilsen i amerikansk engelsk og dermed ikke passet i situasjonen. Derfor har det blitt gjort narr av siden.

Det handler om å si riktig ting i riktig situasjon

Det er dette pragmatisk kompetanse handler om, hvorvidt vi klarer å tilpasse oss situasjonen vi er i og ikke bare si ting riktig, men å si de riktige tingene. Dette er krevende, ikke minst på et fremmedspråk.

For å forstå hvordan vi kan bli flinkere til å tilpasse oss situasjonen vi er i rent språklig, ser jeg i min avhandling nærmere på et fenomen som ofte knyttes til vår pragmatiske kompetanse.

Dette er ord og fraser som demper effekten av det vi sier og på den måten gjør at vi fremstår som mindre direkte eller brautende. Mange anser ord og fraser som for eksempel liksom, bare, på en måte, vet du, og jeg tror kanskje som irriterende og dårlig språk, men de har en viktig funksjon, spesielt i muntlig språk.

De fungerer som små hint som forteller den vi snakker med hvordan hun skal forstå det vi sier.

Dempende uttrykk gjør det vi sier mindre direkte

Et mye omtalt norsk eksempel på en uttalelse der denne typen dempende uttrykk ble brukt kanskje i overkant mye, er Sylvi Listhaugs unnskyldning i Stortinget tidligere i år. Sylvi sa blant annet «Jeg vil si unnskyld til dem som føler seg såret av kommunikasjonen i denne saken. […] Det var ikke min hensikt å såre noen».

Uttrykk som det var ikke min hensikt og det litt vage begrepet kommunikasjonen er eksempler på virkemidler som gjør uttalelsen mindre direkte. I akkurat dette tilfellet, var det kanskje ikke så heldig å være så indirekte, men i mange andre situasjoner vil dette være påkrevd.

Slike ord og fraser finnes også på engelsk og de brukes flittig, spesielt i situasjoner der man er redd for å fornærme noen. En slik situasjon kan oppstå hvis vi for eksempel er uenige med den vi snakker med og ønsker å si fra om dette uten å ødelegge forholdet til den personen og skape dårlig stemning.

En psykolog og blogger i Huffington Posts nettutgave råder sine lesere til å håndtere slike situasjoner på følgende måte: «I think we should just agree to disagree on this one». Uttrykk som I think og just gjør at forslaget virker mindre truende og lettere å akseptere for den vi diskuterer med.  

Kan vi virke mindre uhøflige hvis vi demper språket vårt?

I min studie vil jeg sammenligne hvordan nordmenn bruker slike dempende uttrykk i enkelte situasjoner på norsk, med hvordan engelskmenn gjør tilsvarende på engelsk. Målet med studien er å undersøke om det er noen forskjeller og hvorvidt disse kan bidra til å forklare noen av oppfatningene og misforståelsene som finnes om nordmenns språklige høflighet eller mangel på sådan.

Jeg tror at for mange nordmenn som snakker engelsk vil den grammatiske kompetansen være betydelig bedre enn den pragmatiske.

Det er selvfølgelig også noen unntak. Det er liten tvil om at det var den grammatiske kompetansen til Nils Arne Eggen som var mangelfull da han uttalte «It’s hope in a hanging snore» før Champions League-kampen mot Celtic i 2001, men for de fleste nordmenn er slike tabber sjeldne. Dette skaper også forventninger.

Ved å snakke grammatisk riktig, forventes det også at vi snakker pragmatisk riktig. På denne måten blir vår gode grammatiske kompetanse nærmest en hemsko fordi det gir inntrykk av at vi kan mer enn hva vi faktisk kan. Dette kan, i verste fall, føre til at vi oppfattes som uhøflige med vilje.