Armbåndet Power Balance vippes av pinnen etter flere tester og forbrukeraksjoner. Forskning.no deltok i det dobbelte blindforsøket på Norges Idrettshøgskole.
Den første dagen var for tilvenning til øvelsene. Da ble testene gjort uten armbånd. Den andre og tredje dagen ble testene gjennomført med et placeboarmbånd og et Power Balance-armbånd.
Hvilke dag som var med placebo, og hvilken dag som var med det ekte armbåndet, fikk selvsagt ikke forsøkspersonene vite. De brukte langermet genser, og fikk tapet igjen ermet ved håndleddet, slik at de ikke kunne se armbåndet.
Placeboarmbåndet var et Power Balance-armbånd der begge hologrammene var fjernet.
Testene som ble gjennomført hver av dagene var:
Balanse: To serier, hver på fire forsøk på en sensorplattform som registrerte utslag av tyngdepunktet. Forsøkspersonen skulle stå på ett bein med lukkede øyne i 15 sekunder.
Styrke: Utoverpress i fem sekunder med høyre legg mot en sensor som registrerte statisk styrke. Tre forsøk.
Spenst: Tre svikthopp på den samme plattformen som målte balansen. Denne gangen ble sensorene brukt til å registrere kraften av nedslaget.
Bevegelighet: Sittende med strukkede bein skulle forsøkspersonen tøye så langt fram med fingertuppene på et brev med avlesningsskala, der tøyeligheten ble målt. Tre forsøk.
Sluttrapporten er ennå ikke klar. Derfor omtales resultatene foreløpig bare i generelle vendinger.
Jeg tråkker i snøslapset en tåketung vårdag, på vei fra Sognsvann stasjon i Oslo mot de lave byggene til Norges idrettshøgskole.
Jeg skal snart kle meg om til treningstøy. For første gang i mitt liv skal jeg være forsøkskanin.
(Foto: Arnt Inge Vistnes)
Eksperimentet er foreløpig siste kapittel i en lang historie. Ett år har gått siden jeg første gang tredde et Power Balance-armbånd rundt armen, og tok det med på trening.
Den gangen hadde jeg en kanskje litt naiv målsetting: Jeg ville finne ut om det var noe i løftene til produsenten.
Gir de to regnbueglinsende hologrammene i Power Balance-armbåndet virkelig bedre prestasjoner under trening?
Nå skal jeg kanskje endelig finne det ut. Jeg møter bachelorstudentene Kristine Kjeldsberg og Silje Kristiansen i resepsjonen.
Kristine Kjeldsberg, Arnfinn Christensen og Silje Kristiansen poserer for TV-opptak til Schrödingers katt (Foto: NRK/Bjørn Steinar Gundersen)
De har tatt utfordringen, og skal gjennomføre en dobbel blindtest av armbåndet.
Verken Silje eller Kristine hadde hørt om Power Balance før de sa ja til å ta testen som prosjektoppgave. Men nå har de erfart at flere medstudenter har et Power Balance rundt håndleddet.
- De som driver med toppidrett, skaffer seg dette armbåndet for å presse ut den siste ytelsen. Jeg har på følelsen av at de tenker at hvis det har noen effekt, så er det ingen grunn til ikke å prøve det, sier Silje.
Studentene er interessert i resultatene av forsøket. Men Silje og Kristine tror ikke at noen vil slutte med Power Balance om effekten uteblir.
- De som tror på det, fortsetter å bruke det, og de som ikke tror på det, vil ikke ha det, sier Silje.
I forsøksrommet
De tar meg opp til forsøksrommet. Det ser vennlig og vitenskapelig ut, med skjermer og apparater med brytere og knotter.
I et hjørne står riktignok en stol med foruroligende solid seletøy. Den er attpåtil elektrisk. I alle fall ørlite grann. Men elektronikken skal bare brukes til å måle beinstyrken min.
Det hvite armbåndet ble brukt som placebo, med hologrammene fjernet. Det blå er et original Power Balance armbånd. (Foto: NRK/Bjørn Steinar Gundersen)
I dag skal jeg gjennomgå testene uten armbånd. Men jeg må komme tilbake to ganger til. Da skal samme test gjennomføres med et vanlig Power Balance armbånd, og med et armbånd hvor hologrammene er fjernet. Dette siste armbåndet er det såkalte placebo-armbåndet.
Pilotstudie
Testen er utviklet her på Norges idrettshøgskole, forteller Gøran Paulsen. Han er postdoktor ved høgskolen, og veileder for Silje og Kristine.
- Dette er en pilotstudie, med bare fire forsøkspersoner. Vi vurderer å utvide den med 10 til 15 personer til. Da vil vi kunne publisere resultatene i et tidsskrift, forteller Gøran.
Kristine og Silje er ennå ikke forskere av profesjon. Men forsøket vil ikke lide under det, mener Gøran.
- Forsøket har klart fastlagte prosedyrer. Vi måler størrelser som tallfestes. Det er lite rom for tolkning, forklarer han.
Uforklarlig effekt
Tolkningsrommet var nok større da distributøren av Power Balance, Geir Marthinsson gjorde balansetesten på meg med og uten armbånd sist vår. Den tydelige effekten var nesten skummelt uforklarlig.
Annonse
Men jeg fikk en e-post fra en leser som mente å ha en forklaring:
- Når du står der uten armbåndet, på ett bein og hendene rett ut, dytter de deg bakover, slik at du mister balansen. Neste gang, med armbåndet, dytter de hånden din ned og ikke bakover, noe som gjør at du har større sjanse til å holde igjen, skrev han.
Men videoen fra balansetesten som Marthinsson gjorde på meg, bekrefter ikke dette knepet. Se på videoen og døm selv.
Vil jeg oppleve samme forskjell i forsøket som Silje Kristiansen og Kristine Kjeldsberg snart skal sette i gang her på Idrettshøgskolen?
Forsøket starter
Etter fem minutters oppvarming på ergometersykkel er jeg klar. Jeg planter sokkelestene på en plattform tilkoblet et måleinstrument og en dataskjerm.
Balansetest. (Foto: NRK/Bjørn Steinar Gundersen)
- De fire føttene på plattformen er koblet til følere som merker når tyngdepunktet ditt flytter seg, forklarer Silje.
Jeg løfter det ene beinet. Nå skal jeg lukke øynene, og holde balansen i femten sekunder. Fire forsøk får jeg.
- Denne testen gir mest varierende resultater. Det er mye tilfeldigheter og psykologi innblandet. Derfor gjentar vi hver runde fire ganger, for å få et gjennomsnitt, sier Gøran Paulsen.
De går rimelig bra. Jeg tenker på meditasjonsmantraet mitt, og står støtt som en Vigelandsfigur. Men så begynner tankene å fly. Jeg flakser vilt, og klarer å lande med æren og balansen i behold.
Flere målinger
Krusedullen til venstre viser hvordan tyngdepunktet forskjøv seg på trykkplaten under balanseforsøket. Jo større avstand fra sentrum, desto dårligere balanse. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Skjermen viser flaksingen som en uryddig krusedull. Jo lenger ut fra sentrum krusedullen går, desto dårligere balanse. Nei, her er det ikke mye rom for tolkning. Tallenes tale er klar. Hva vil de si når testen er ferdig?
Jeg skal også hoppe på plattformen for å måle spensten, og strekke meg ut langs et målebrett for å måle tøyelighet. Det knaker i sammenføyningene. Jeg kunne knapt vært stivere. Men det som teller, er jo den lille forskjellen med og uten armbånd.
Annonse
Så får jeg meg en omgang i “den elektriske stolen”.
- Dette er formel 1-belter, sier Kristine og spenner meg fast. Jeg får beskjed om å holde hendene i kors foran brystet, og presse høyre skinnlegg mot en pute så hardt jeg kan. En sensor registrerer kraften jeg bruker.
- Kom igjen, kom igjen, heia, heia! De to Idrettshøgskolestudentene gir meg mer motivasjon enn noen redaktør har prestert. Hvorfor heier vi ikke oftere på hverandre i mediebransjen også? Det virker!
Styrketesten går faktisk ikke så verst. Det er fortsatt sevje i gamle trevler.
Siste forsøksdag får vi besøk av et team fra Schrödingers katt, det populærvitenskapelige fjernsynsprogrammet til NRK.
Med den hyggelige kameramannens nysgjerrige kameratut stikkende inn i privatsfæren gjør jeg meg klar for siste runde.
Silje trer armbåndet på hånden bak ryggen min. Ekte eller placebo? Jeg vet ikke. Ikke kan jeg kjenne det heller.
Test for tøyelighet (Foto: NRK/Bjørn Steinar Gundersen)
Likevel surrer Silje teip rundt håndleddet mitt, over den langermede genseren jeg har fått beskjed om å ta på. Jeg skal ikke se hva jeg har på meg.
Frekvenser og energifelt
Jeg er glad fordi Silje, Kristine og Gøran har tatt utfordringen med denne dobbel blindtesten. Det er ikke alle forskere som har vært like interessert i å finne ut hva Power Balance egentlig er god for.
Opprinnelig forsøkte jeg å få hjelp til å analysere armbåndet ut fra to perspektiver: årsak og virkning.
Årsaken til en eventuell virkning ligger i hologrammet. Det er de ørsmå mønstrene i plasten som lager regnbueglansen, og som ifølge reklamen skal gi effektene på menneskekroppen.
Nå har riktignok Power Balance fjernet alle referanser til det som kan oppfattes som kvasivitenskapelige forklaringer. Ingen flere elektromagnetiske frekvenser, ingen flere energifelt, så langt jeg kan se på nettsidene.
Prøver seg
(Foto: Arnt Inge Vistnes)
Men norske forhandlere prøver seg stadig. Intersport holder seg nå på den riktige siden av loven, etter å ha fått et brev fra Forbrukerombudet for ett år siden.
Annonse
Et annet, mindre firma har nylig prøvd seg, men fikk klager, og har trukket tilbake frekvenser og energifelt fra nettsidene etter at et brev går ut fra Forbrukerombudet i disse dager, opplyser Forbrukerombudets fagsjef for helsesaker, Tonje Hovde Skjelbostad.
Men på nettsidene til et annet firma, Powerhealth.no kan vi fortsatt lese at ” Hologramene i Balance Xtreme er laget for å resonere med og svare på det naturlige energi feltet i kroppen.”
Balance Extreme er en konkurrent til Power Balance, som på sine nettsider gjør et nummer av at man kan rapportere inn falske etterligninger.
Billig fra Kina
Skjermdump av nettsiden til kinesisk firma som selger Powr Balance armbånd til rundt en dollar stykk, levert i større kvanta
Og de er det mange av. Jeg gjorde et lite søk, og fant kinesiske produsenter som kunne tilby armbånd med hologrammer i hundrevis av varianter. En av dem var i Power Balance-utførelse.
Om denne fabrikken faktisk er leverandør også til amerikanske Power Balance, har jeg ikke klart å dokumentere. Selv skriver en av produsentene, Troy Rodarmel, i en e-post til forskning.no: ”The holograms are currently being Manufactured in the USA. We also program them in the USA as well.”
Jeg kontaktet produsenten Xiamen Gaoxincheng Premium Mfg.Co.,Ltd med vage antydninger om at jeg vurderte å bli forhandler av deres armbånd i Norge, og fikk til svar:
”We are also the original factory to make the POWER BALANCE BRACELET which you can use it to promote blood circulation and enhanse body’s immunity.”
Bestilte jeg tusen kinesiske armbånd i slengen, var prisen en dollar og 20 cent per stykk. Bestilte jeg flere, sank prisen til godt under dollaren.
Å regne ut avansen når utsalgsprisen kan settes til flere hundre kroner, blir interessant prosentregning.
Forbrukerombudet reagerer
Det er lov å prøve seg. Eller – rettere sagt, det strider mot markedsføringslovens paragraf 7, den som forbyr uriktig eller villedende reklame.
I Australia har den offentlige forbrukerorganisasjonen ACCC gått enda lengre enn i Norge. Midt i travleste julehandelen i fjor grep de inn, og beordret Power Balance Australia til å gi pengene tilbake til alle kunder som følte seg lurt av påstander om bedre balanse, styrke og fleksibilitet.
De fikk også importøren til å innrømme at det ikke er noen vitenskapelig basis for påstandene, og derfor ingen rimelig grunn til å framheve fordelene til produktet, ifølge avisa The Sydney Morning Herald.
Er det noe der?
Men likevel – jeg er og var nysgjerrig. Hva slags hologram er dette egentlig? Hvordan kan Forbrukerombudet vite helt sikkert at det ikke er noen frekvenser og energifelt på spill?
Annonse
Arnt Inge Vistnes (Foto: Arnfinn Christensen)
Er det noe mønster i hologrammet som potensielt kunne ha hatt en hittil uoppdaget effekt på cellene i kroppen?
Førsteamanuensis Arnt Inge Vistnes ved Universitetet i Oslo var i utgangspunktet skeptisk, men stilte likevel opp. Han undersøkte hologrammet i mikroskop.
Rapporten han skrev for forskning.no, basert på mikroskopiene, gir ingen klare svar på mitt spørsmål: er det noe der?
”Det kan i prinsippet være andre detaljer knyttet til armbåndet enn jeg har oppdaget”, skrev Vistnes den gangen. Og jeg prøvde å gå videre for å finne ut om det var noen ”andre detaljer”.
Motvillige eksperter
Men de hologram-ekspertene jeg kontaktet, var lite villige. Var de like overbevist som Vistnes om at dette var humbug? Kan man være overbevist om noe uten å undersøke det grundig? Er det egentlig en vitenskapelig holdning?
Til slutt fikk jeg kontakt med en pensjonert fysiker fra NTNU, som hadde arbeidet mye med hologrammer. Forhåpningene mine var store, men hans rapport var om mulig enda mer svevende og usikker:
”Har sett litt på dette hologrammet, men det er håpløst å gjøre noen seriøs undersøkelse av det – til det har jeg for dårlig utstyr. Vet forresten ikke om det ville hjelpe med all verdens utstyr – vi ville bare se noen linjer a la riller på en grammofonplate bare mye finere.”
Jeg skjønte at jeg var kommet til en blindvei. Akademia så ikke ut til å være interessert i mine forsøk på å komme til bunns i de mikroskopiske gropene i sølvbelegget. Hologrammet gløder fortsatt hemmelighetsfullt i alle regnbuens farger.
Flere dobbel blindtester
Grafen viser isometrisk styrke i høyre bein, målt i løpet av tidsrommet fem sekunder, med vannrett tidsakse, for tre forsøk. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Å finne ut av årsaken til en eventuell effekt, var altså ikke mulig. Å finne ut om det var noen effekt, var heller ikke lett.
Men takket være redaktøren av nettstedet skepsis.no, førsteamanuensis Asbjørn Dyrendal ved NTNU, fikk jeg endelig kontakt med Gøran Paulsen og hans lille team ved Idrettshøgskolen.
Alle forsøkene bekrefter det samme: Power Balance har ingen effekt. Da er det altså likevel ingen grunn til å lete i hologrammet etter en årsak til en virkning som ikke finnes?
Sannhetens øyeblikk
Nå skal jeg snart finne det ut. Et par uker har gått siden første gang jeg tråkket i tåkeslapset til Idrettshøgskolen og trakk i kortbukser for første gang.
Fra venstre: Kristine Kjeldsberg, Gøran Paulsen, Silje Kristiansen foran Norges Idrettshøgskole, med de to armbåndene som ble brukt i testen. Det blå er med hologram, det hvite er placebo. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Nå skinner sola. Elektromagnetisk stråling i alle regnbuens frekvenser kommer i resonans med mine solhungrige celler, og gir meg et blaff av energi og forventning. Jeg samler den lille forskergruppen til fotografering foran Idrettshøgskolen.
Rapporten er ikke helt klar, men Gøran Paulsen lar likevel tallene tale fra et regneark. I kolonnene figurerer jeg som FP4, forsøksperson nummer 4.
Jeg føler meg litt som en skolegutt når karakterkortet deles ut. Men egentlig er det jo ingen som bryr seg om at FP4 var den overlegent minst tøyelige av alle. Det er ikke jeg, men Power Balance som er oppe til prøve.
Små variasjoner
Jeg blir nesten litt skuffet. Det hadde jo vært mye mer spennende hvis det viste seg at hologrammet gav et tydelig utslag på prestasjonene.
Slik det nå er, er prestasjonene med placeboarmbåndet og Power Balance så å si identiske, sier Gøran Paulsen.
- De svinger litt fram og tilbake. Egentlig er de på nivå med det vi ser når forsøkspersoner gjør samme test flere ganger etter hverandre under samme betingelser. Det er alltid litt variasjon.
- Styrketesten er den mest pålitelige av alle, og her er resultatene ekstremt like fra person til person og fra gang til gang, fortsetter Gøran Paulsen.
Tøyingen gikk faktisk litt dårligere med Power Balance, viser tallene, men forskjellene er tilnærmet ubetydelige.
Og siden testene uten armbånd ble gjennomført første dag, burde man uansett ventet litt dårligere resultat her på noen av testene på grunn av tilvenningen. Men også i sammenligning med og uten armbånd er prestasjonene svært like.
- Du var faktisk litt sterkere uten armbånd enn du var med, sier Gøran Paulsen.
Han legger ikke skjul på at fire forsøkspersoner er et spinkelt materiale. Hvis testen skulle publiseres, måtte antall forsøkspersoner økes med minst ti.
- I og med at Power Balance ikke synes å gi konsekvent effekt hos noen av forsøkspersonene, vil det overraske meg om vi vil finne en effekt med flere forsøkspersoner. Men man skal aldri si aldri, påpeker Paulsen
Og den norske distributøren Geir Marthinsson kan bekrefte at Power Balance fortsatt selger bra, tross reaksjoner fra skeptiske forbrukere og Forbrukerombudet.
- Den eksklusive avtalen med Intersport gikk ut i slutten av januar i år, og Power Balance vil i fremtiden også selges i andre forretninger og nettsider, skriver han i en e-post til forskning.no.
Marthinsson vil heller ikke kommentere resultatene så langt, da det ikke foreligger noen sluttrapport ennå.
- Med et materiale på kun fire stykker i denne ”studien” stiller jeg meg skeptisk til om man virkelig kan generalisere ut ifra et så svært begrenset antall, skriver han videre.
- Han kan definitivt si at fire personer ikke er nok, sier Gøran Paulsen. – Men vi kan i alle fall vise at hos fire personer, så er det ingen av resultatene som utmerker seg i noen som helst retning.
