– Å utføre risikable handlinger gir anerkjennelse og status i miljøet, sier Tommy Langseth.

– Nei, det er den gode mestringsfølelsen som driver dem, sier Audun Hetland.

Begge tar doktorgrad med ekstremsport som tema. Begge utforsker hva som er basehoppernes motivasjon.

Begge er fra Rogaland og de traff hverandre på datainnsamling i Lysefjorden i 2008. Men der stopper også likhetene.

Dyrker risiko

Langseth er stipendiat ved Norges idrettshøgskole og tar doktorgrad i idrettssosiologi. I sin avhandling studerer han hvordan subkulturer, for eksempel basehoppere eller surfere, utvikler sine verdier.

Studien baserer seg på samtaler med ekstremsportutøvere i forskjellige miljøer.

– Slike miljøer dyrker risiko. Risikotaking gir status. Anerkjennelse fra miljøet er den viktigste motivasjonen for å drive med ekstremsport. De som gjør de mest vågale hoppene, får mest kred og størst anerkjennelse, forteller han.

Hetland tar doktorgrad i psykologi ved Universitetet i Tromsø. Han vant Forsker Grand Prix i 2011 med sitt foredrag om hva som skjer i hodet på ekstremsportutøvere.

Forskningen består blant annet av å måle graden av vel- og ubehag hos basehoppere før, under og etter hoppet.

– Det er ikke risiko i seg selv som driver utøverne – det er den gode følelsen av å mestre noe svært vanskelig. Basehoppere jobber hele tiden med å minimere risiko. De trener og trener og investerer stadig i bedre utstyr for at hoppene skal bli tryggere.

– En som oppsøker høyere risiko enn nødvendig, for eksempel ved å droppe sikkerhetsutstyr, ville tvert imot bli sett på som en idiot av de beste utøverne, mener Hetland.

Anerkjennelse mindre viktig med årene

Hetland mener det blir stadig mindre viktig med status og anerkjennelse etter hvert som utøverne blir eldre og mer erfarne.

– Et godt eksempel er klatremiljøet i Romsdalen. Der finner vi mange gode klatrere som gjør utrolig krevende ruter uten å fortelle det til omverdenen. Det handler om å trives med det du holder på med og å gjøre det for din egen del, ikke miljøet du vanker i.

Langseth kjenner også til romsdalsklatrerne, som ikke skryter av sine mest vågale turer.

– Alle klatrere vet at det som gir aller mest anerkjennelse er å klatre krevende ruter uten å fortelle det til omverdenen. Men på en eller annen måte får alltid de riktige personene vite om hva de har gjort, forteller han.

I sin avhandling skriver Langseth om hvordan det er ekstremsportmiljøene selv som etablerer sine verdier. Det som har høyest status blant de som dominerer i miljøet, vil gi den største mestringsfølelsen.

– Dette vil oppleves som indre motivasjon, men det er miljøene selv som etablerer motivasjonen – ikke enkeltindividet, hevder han.

Hetland på sin side, mener status og anerkjennelse blir mindre viktig med årene.

– Jo mer erfaren en utøver er, jo mindre viktige blir status. Det har han kanskje oppnådd fra før. Du kan trekke paralleller til andre idretter, for eksempel løping. Hvorfor velger noen å løpe New York Maraton år etter år? Det er dyrt, det tar lang tid og er kjempevondt.

– Og nesten uansett hvor fort du løper, så fyker det en lettbent afrikaner forbi deg. Du oppnår ingen status overhodet, men følelsen av å komme i mål, kanskje med en litt bedre tid enn sist, er fantastisk, sier han.

Sentralbank for symbolsk kapital

Nye medieplattformer har vokst fram i takt med veksten i ekstremsport. Hetland har lang erfaring med dokumentering av ekspedisjoner og turer. Flere av hans opplevelser har blitt TV-dokumentarer.

– Det handler ikke først og fremst om å skryte av hva man har fått til. Det handler om å gjenoppleve den gode følelsen som for eksempel et basehopp gir. Og det er fint å kunne dele denne opplevelsen med andre, mener han.

– Det er jo bare tøys, kommenterer Langseth.

– Folk svarer kanskje slik hvis du spør dem direkte, men det blir ikke sant av den grunn. Jeg kaller YouTube en sentralbank for symbolsk kapital.

– Vanlig kapital har man alltid kunnet samle opp og spare, men det er først i nyere tid at den kapitalen som har høyest status i ekstremsport, nemlig opplevelsene og prestasjonene, kan lagres, sier Langseth.

Han mener ingen ville drevet med ekstremsport om det ikke var noen som så på.

– Alle friske mennesker forholder seg til andre mennesker i sosiale strukturer. Noen personer eller delmiljøer definerer hva som er kult. De andre vil da etablere følelser og emosjoner i henhold til dette.

– Disse verdiene blir så naturlige at vi ikke lenger ser at det er et verdisystem som utformer dem. Man går ikke bevisst inn for å komme øverst på rangstigen, men alle streber etter å mestre. Vi streber etter anerkjennelse.

Uenighet eller nyanser?

Altså mener Hetland at det er mestringsfølelsen som driver ekstremsportutøverne, mens Langseth mener det ønsket om å oppnå noe som er verdifullt i miljøet.

De er kanskje ikke så uenige i hvordan motivasjonen føles hos utøverne, men heller hva som skaper denne motivasjonen.

– Psykologien tar utgangspunkt i individet, mens sosiologien ser på sosiale nettverk. Funnene våre står ikke nødvendigvis steilt mot hverandre, men kan utfylle hverandre, mener Langseth.

Hetland har også glede av at forskningsfeltet angripes fra forskjellige vinkler:

– Ekstremsport er jo ikke ett fenomen, men et svært komplekst og sammensatt felt. Jeg belyser noen deler fra mitt faglige ståsted, Langset belyser andre, forteller han.

Tommy Langseth disputerer på Norges idrettshøgskole 30. november 2012, mens Audun Hetland fortsatt har et par år igjen av doktorgradsarbeidet sitt. Tiden vil vise hvem av de unge forskerne som får rett.