– Vi vil aldri utrydde kreft

Ingen snakker om å løse kreftgåten lenger. Det siste tiåret er det forståelsen av kreft – fra det lille til det bitte bitte lille – som har stått i sentrum.

Publisert
Lungekreft. De hvite skyggene som beveger seg utover fra ryggraden er kreftsvulster. (Foto: National Cancer Institute)
Lungekreft. De hvite skyggene som beveger seg utover fra ryggraden er kreftsvulster. (Foto: National Cancer Institute)

forskning.no 10 år:


 

I år fyller forskning.no 10 år.

I den forbindelse ser vi på saker og felter som vi skrev om for et tiår siden og ser hvordan utviklingen har gått.

Omikk-tiåret:

Omikk-ene, eller “the omics”, er læren om den molekylære oppbygningen til en organisme.

Genomikk, proteomikk og metabolomikk er bare tre fagfelt som har gitt enormt mye informasjon om hvordan kreft påvirker oss de siste ti årene.

Genomikken studerer den genetiske informasjonen til en organisme som helhet.

Genomikken ga oss blant annet det fulle menneskelige genom, som ble publisert i 2003.

Proteomikk er studiet av proteiner i cellene: hvilke proteiner finnes, hvor mange og hva gjør de.

Metabolomikk studerer metabolittene i cellene - mellomstadiene når cellens stoffskifte lager for eksempel proteiner.

Omikkene gir svar på spørsmål som for eksempel:

- Hva er det for slags proteiner som forårsaker endringer i en kreftcelle, og for eksempel hindrer at cellen dør når den skal?

- På hvilken måte, og på hvilke tidspunkt lager genene disse proteinene, hvordan og hvem får de beskjed fra om å oppføre seg slik de gjør?

- Hvilke områder av cellens funksjon og dens omgivelser er det egentlig proteinene påvirker?

Kilder: Anne-Lise Børrense-Dale, Wikipedia, Store Norske Leksikon

Rett etter at forskning.no startet opp skrev vi naturlig nok en sak om kreft, vår tids store farsott. En universell kreftvaksine er på vei, kunne vi melde i juli 2002, for forskere på Radiumhospitalet jobbet med en vaksine som ville kunne forlenge pasientens liv og stabilisere kreften.

Hvordan står det til med vaksinen i dag, nesten ti år senere? Har den tatt skrittet ut av laboratoriet og inn i vanlige pasienters hverdag?

Ikke helt – vaksinen er fortsatt å anse som såkalt utprøvende behandling, kan Steinar Aamdal fortelle. Han leder Seksjon for klinisk kreftforskning ved Oslo universitetssykehus (OUS) Radiumhospitalet.

– Vi har gjort flere studier med vaksinen i forskjellige kreftformer, med gode resultater. Men det mangler fortsatt en større sammenliknende studie før vi vet om vaksinen kan bli en del av standardbehandlingen, forteller han.

Fra lab til klinikk og tilbake igjen

– I de videre studiene av telomerasevaksinen, som den heter, så vi at noen pasienter hadde ekstra god effekt av den. Og så viste det seg at disse pasientene hadde det til felles at hos dem hadde vaksinen vekket immunsystemet til kamp mot kreftceller som hadde fire forskjellige peptider, eller fettsyrer, på celleoverflaten, forklarer Aamdal.

– Dermed gikk vi tilbake til laboratoriet og utviklet en vaksine som er rettet mot akkurat de peptidene, for å gjøre vaksinen enda mer effektiv. Virkningen skal nå undersøkes nærmere hos pasienter med lungekreft og med prostatakreft.

Historien til telomerasevaksinen er et godt bilde på kreftforskningen som helhet de siste ti årene. Ingen snakker lenger om å løse kreftgåten. I dag handler det oftere om å forstå kreften, ned i den minste detalj.

Anne-Lise Børresen-Dale (Foto: Radiumhospitalet)
Anne-Lise Børresen-Dale (Foto: Radiumhospitalet)

– Du kan si vi hadde et puslespill på 3000 biter, som nå, med ny kunnskap, plutselig er blitt klippet opp til tre milliarder biter, sier Anne-Lise Børresen-Dale.

Hun er professor og kreftforsker ved OUS Radiumhospitalet, og kaller de siste ti årene for molekylær medisinens og genforskningens tidsalder.

– Den største forskjellen fra 2002 til i dag vil jeg si er den eksplosjonen i hvor mye data som genereres i forskningen. Vi har utrolig mye mer informasjon, men samtidig er det en stor mangel i forståelsen av hvordan vi skal sette disse opplysningen sammen for kunne å gi best mulig behandling, sier hun.

Systembiologi er nøkkelen

Å snakke om ”kreft” er omtrent som å be en astronom fortelle om hva som skjer i universet. Det er umulig å svare enkelt på.

Er det én ting forskerne har forstått de siste ti årene, så er det at det finnes nesten like mange krefttyper som det finnes pasienter.

– Det største som har skjedd de siste ti årene er at vi har en mye større forståelse av en celles totalitet – både hvordan enkelte celler i kroppen reagerer på omgivelsene i det enkelte individ, og hvordan forskjellige cellertyper kommuniserer med hverandre, forteller Børresen-Dale.

"Brystkreft er ikke én sykdom, men mange. Kanskje må pasientene deles inn i hele 15 ulike grupper." (Illustasjonsfoto: Istockphoto)
"Brystkreft er ikke én sykdom, men mange. Kanskje må pasientene deles inn i hele 15 ulike grupper." (Illustasjonsfoto: Istockphoto)

Nøkkelen ligger på det molekylære nivået: Vi må helt inn i de enkelte cellene og se hva som rører seg der inne.

– Ta for eksempel brystkreft: Vi ser at brystkreft er mange forskjellige sykdommer, og ved å bruke teknologier som gensekvensering ser vi at hver svulst er unik. Det er jo kanskje ikke så rart, for vi er jo unike individer, sier Børresen-Dale.

– Du må forstå hva det er genene i kreftcellene lager, og hva alt det andre rundt kreftcellene er. Om din svulst og min svulst har akkurat samme genskade, er det allikevel ikke sikkert at den vil utvikle seg likt, eller at vi reagerer likt på samme behandling.

Vi kan for eksempel ha forskjellige typer vev rundt svulstene, og vi kan ha arvet helt forskjellig genetisk “make-up”. Alt det påvirker både svulsten og vår reaksjon på den og på behandlingen.

– Det som virkelig har gått opp for oss, er at det er samspillet mellom kreften og kroppen vi må se på i mye større grad – det som kalles systembiologi, sier forskeren.

Har ikke lyktes i å stoppe spredning

Selv om vi stadig forstår mer og mer, må det være lov for menigmann å erklære seg litt skuffet. Fortsatt dør mødre og fedre, sønner og døtre, hvert år av kreft, og ingen snakker lenger om å løse kreftgåten.

– Jeg vet ikke hvor dette med ”gåte” kom fra, det var neppe fra forskningsmiljøene. Selv om kreftcellene kan ha mange fellestrekk, er ikke kreft én sykdom – det er ikke én gåte, det er mange, sier Steinar Aamdal.

– Jeg tror vi kanskje har vært litt naive, istemmer Børresen-Dale.

– Man har tenkt at finner vi en kreftsvulst, så kan vi fjerne den, og ferdig med det. Men vi må huske på at det finnes skjulte kreftceller rundt omkring i kroppen. Kreften kan ha spredt seg til nye områder, og det er spredningen, metastasen, som dreper, påpeker hun.

– Vi tar ut primærsvulsten og studerer den, og forsøker å finne behandling, men det er jo ikke den vi finner som er problemet. Det er kreftcellene og de små mikrosvulstene som vi ikke ser ved diagnosetidspunktet som senere vil ta livet av pasienten. Om vi kan klare å hindre spredning vil vi kunne redusere kreftdødeligheten betydelig, men der er vi dessverre kommet veldig kort.

Avansert krigføring, ikke teppebombing

Standard behandling for kreftpasienter har lenge enten vært cellegift, strålebehandling eller en blanding av de to. Men disse to behandlingene dreper ikke bare kreftceller. Også friske celler settes ut av spill av den brutale behandlingen.

(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Tiden for den typen behandling er forbi, tror Børresen-Dale:

– Jeg tror vi har veldig mye å hente ved å fokusere på såkalt “wellness” – altså å ikke tilleggsbehandle etter kirurgi, eller behandle minimalt, sier hun.

– Det vi sa før, var ”finn den mest effektive behandlingen – den dosen som har høyest mulig effekt, uten at du samtidig dreper pasienten”. Nå er idealet det stikk motsatte: vi skal bruke den minste dosen som er mulig, som gir best mulig effekt.

Børresen-Dale kaller endringen et paradigmeskifte.

– Det er ikke lenger ”slash and kill” - vi driver ikke lenger med bombardering, men heller med avansert krigføring. Vi forsøker å finne de svake punktene i kreftsvulsten og angripe der, det vil si å målrette terapien.

Enorm effekt for få pasienter

Ett eksempel på slik målrettet behandling finnes innen lungekreftsforskningen. Der har en slik behandling, rettet mot de få pasientene som har én spesiell mutasjon – gjort enorm suksess.

– Det gjør rett og slett veldig inntrykk når du ser at noen pasienter kan ha en enormt god effekt av en liten tablett, det er noe av det som har gjort mest inntrykk de siste ti årene, forteller Åslaug Helland, også hun kreftforsker ved OUS Radiumhospitalet.

– Omtrent ti prosent av lungekreftpasienter har en såkalt EGFR-mutasjon i kreftcellene, som gjør at celledelingen og spredningen av kreften går enormt fort, og de pasientene har til nå hatt en veldig dårlig prognose. Men nå er det kommet en tablett med et stoff som hemmer signalet som setter i gang dette høygiret. Dermed bremser det både veksten og spredningen av kreften, forklarer Helland.

– Vi har altså plutselig et helt nytt og virkningsfullt behandlingsalternativ til disse pasientene. Det er veldig stort.

Målrettet behandling ikke nok

Denne typen målrette behandling kalles ofte personalisert medisin – en behandling for din sykdom som er skreddersydd nettopp din svulst og din kropp.

Steinar Aamdal er imidlertid mer forsiktig med å spå den personaliserte medisinens triumf. For ham er slike målrettede behandlinger heller en viktig medhjelper enn en erstatter for cellegift og stråling.

– Vi bygger veldig mye av forskningen vår på slik målrettet behandling, og vi trodde det skulle være løsningen. Og mange av disse behandlingene virker bra, men de er ikke nødvendigvis så effektive som vi hadde håpet, sier han.

– Det ser for eksempel ut til at mange av disse nye molekylene som går rett inn og hemmer signaliseringen i svulstene ikke er helbredende, men heller livsforlengende.

Kreften tilpasser seg nemlig de nye medisinene, slik evolusjonen har trent den opp til å gjøre, og når en fremkomstvei er blokkert, er den ofte sørgelig kjapp til å finne en ny.

Steinar Aamdal (Foto: OUS)
Steinar Aamdal (Foto: OUS)

Noe av problemet med målrettede behandlingsmetoder er at de gjerne oppdages i laboratoriet, i forsøk med mus eller med celler i petrieskålen. Men den typen resultater gir alt for sjelden like gode resultater når mennesker skal i ilden:

Bare 11 prosent av de prekliniske forsøkene som ble undersøkt i en nylig studie fra Nature ga resultater i kliniske forsøk.

– Slik jeg ser det, fungerer disse nye terapiene ikke alltid godt nok alene, men de kan fungere veldig godt sammen med tradisjonell cellegift, sier Aamdal.

Biopsi, biopsi, biopsi

Den universelle kreftvaksinen fra 2002 tikker og går fortsatt mot målet, og forskerne som arbeider med den skal teste den reviderte utgaven i en større klinisk studie senere i 2012.

Om den ikke i dag redder oss fra kreften, er dens utvikling de siste ti årene allikevel et godt eksempel på hvordan man bør jobbe for å løse de forskjellige problemene vi har i møte med kreften.

– Det vi må gjøre, kan oppsummeres enkelt: Nye prøver ved hvert tilbakefall, eller sagt på en annen måte, biopsi, biopsi, biopsi, sier Anne-Lise Børresen-Dale.

– Når en pasient har kreft, må vi ta prøver av svulsten og finne ut så mye som mulig om den – hvilke mutasjoner har den, hva slags type celler er det, hvordan har svulsten endret kroppens egne celler, og så videre. Da kan vi forsøke å finne en passende terapi.

– Så, om den terapien ikke fungerer, eller bare fungerer sånn delvis, så må vi ta nye prøver, og se hva som har forandret seg, og forsøke igjen, sier hun.

Kreft er evolusjon

Det kan være godt nytt for den enkelte pasient, men vi må nok se lenge etter den endelige løsningen på en felles kreftgåte for alle pasienter. Den tror verken Børresen-Dale, Åslaug Helland eller Steinar Aamdal vi noensinne kommer til å finne.

– Det begynner å sige inn at vi aldri vil utrydde kreft. Kreft er en evolusjonær prosess, og vi er en del av evolusjonen, på godt og vondt, sier Børresen-Dale.

– Målet må imidlertid være at vi kan gjøre kreft til en kronisk sykdom, med minst mulig lidelse - en sykdom vi dør med, og ikke av.

Steinar Aamdal er optimistisk for de neste ti årene – og for de neste ti etter der igjen.

– Etter å ha holdt på med utvikling av nye kreftmedisiner i mange tiår, vil jeg si vi aldri har hatt et så spennende tiår som det vi har lagt bak oss nå. Det aldri vært er så mange nye behandlinger under utvikling som nå – det er hundrevis av molekyler, i forskjellige stadier i utviklingen, som kan bli til nye kreftbehandlinger, avslutter han.