Det som teller til sist

På dødsleiet er det ikke karriere folk vil snakke om. Hvem de har vært for andre og hva andre har vært for dem er de viktigste verdiene de vil formidle videre.

Publisert
Forberedelsen til å dø og til hva som eventuelt ventet dem skapte unike fortellinger. (Foto: iStockphoto)
Forberedelsen til å dø og til hva som eventuelt ventet dem skapte unike fortellinger. (Foto: iStockphoto)

Om prosjektet:

Synnes har planlagt å avlegge sin disputas våren 2012.

Arbeidet er finansiert av Extrastiftelsen helse og Rehabilitering.

Synnes har analysert fortellingene som ulike narrative identitetskonstruksjoner.

To sentrale områder har blitt undersøkt: hvordan fortellingene på ulike måter forsøker å opprettholde en kontinuitet og en sammenheng men ikke alltid lykkes, og hvilke verdier som blir uttrykt i og gjennom fortellingene

- Hva er viktig å fortelle ved livets slutt? Om kjærligheten og omsorgen knyttet til mennesker som har betydd noe, besteforeldre, foreldre, ektefeller, barn, venner, ja selv perifere mennesker som har satt spor gjennom livet.

Det forteller Oddgeir Synnes, ved Betanien diakonale høgskole i Bergen. I sin doktorgradsavhandling tar han for seg fortellinger fra 51 alvorlig syke mennesker i alderen 43 til 95 år. I materialet finnes både fortellinger og dikt.

Synnes holdt tre kurs i skriving og fortelling ved en palliativ sengepost og like mange på en dagavdeling for alvorlig kreftsyke.

Palliativ behandling er lindrende, men ikke helbredende, og pasientene nærmer seg livets slutt.

- Materialet var så unikt og spennende at jeg ønsket å jobbe videre med det, forteller Synnes til forskning.no.

Mitt sted

Synnes holdt tre kurs i skriving og fortelling ved en palliativ sengepost og like mange på en dagavdeling for alvorlig kreftsyke. (Foto: iStockphoto)
Synnes holdt tre kurs i skriving og fortelling ved en palliativ sengepost og like mange på en dagavdeling for alvorlig kreftsyke. (Foto: iStockphoto)

Blant de 300 sidene med fortellinger er det en del gjengangere, og historier om det spesielle stedet går igjen - barndomshjemmet, landstedet eller hytta.

- Stedets betydning spiller en sentral rolle, og det å kunne nyte naturen og årstidene. Våren trekkes frem som håpets og fornyelsens tid og nytt liv.

Gleden over å kunne fortelle om disse stedene og minnene det har gitt dem er synlige, men vanskelig målbare, forteller Synnes som har skrevet ned fortellingene for de aller sykeste, som ikke selv klarte å skrive lengre. En av fortellingene er om det optimale stedet - jordbærstedet.

Om jeg fikk reise tilbake til ett sted…

Så ville jeg reist til landstedet […]
Et paradis på jord
Tenk, hele stedet lukter jordbær!

Somrene i bryggerhuset
til min svigerinne
Med utsikt mot havet

I de lyse, stille sommernettene
tar vi en «bryggeslenger»
ned til sjøen
Det klarner hodet

Og når du våkner om morgenen
Og slår opp døren
Kan du kjenne den:
Jordbærlukten!

Kvinnen bak fortellingen var innom skrivegruppen bare en gang. Dagen etter hadde tilstanden til kvinnen blitt alvorlig forverret og hun hadde ikke lang tid igjen. Men hun ville så gjerne høre fortellingen om jordbærstedet.

Fortellingen ble fakset opp til avdelingen, og familien kunne berette at fortellingen hadde blitt lest høyt av familiemedlemmer flere ganger i løpet av de siste dagene hun levde, og at dette hadde betydd mye i denne situasjonen.

Mitt liv som minne

Sykdom preget alle fortellernes liv, og hadde en sentral rolle i deres hverdag. Forberedelsen til å dø og til hva som eventuelt ventet dem skapte også unike fortellinger.

- De møtte det selvfølgelig på forskjellig vis. I fortellingene trer det frem tre tendenser i møtet med sykdommen. Den første handler om fortvilelsen og sorgen i møte med sykdom og død. I den andre kategorien prøver fortellingene å finne en mening i møte med sykdommen.

- Den tredje kategorien er fortellinger som er sterkt preget av ambivalens: en svingning mellom håp og håpløshet, fortvilelse og glede.

En fortelling som i særlig grad viser de motstridende tankene om døden, er den om «døden som en svart hund».

For en av fortellerne startet det som en hund som oppsøkte fortelleren i drømmene og skremte henne, men senere i fortellingen forsvinner hunden, og hun begynner å savne den. Fortellingen avslutter med: «Noen ganger savner jeg ham. Det er enklere å være klar over at du snart skal dø, enn å prøve å overleve.»

- De samme tendensene gjør seg gjeldende i møte med framtiden. Flere fortellinger fremstiller en søken etter en sammenheng gjennom håpet om et liv etter dette. Andre finner sammenhengen ved at minnene etter dem vil leve videre hos de som blir igjen. Men flere fortellinger uttrykker dyp fortvilelse eller en stor grad av ambivalens i møtet med døden.

Humor og kjærlighet

Synnes gav deltakerne på skrivekursene åpne oppgaver som «om du kunne reise tilbake til ett sted du har vært» og «det mennesket glemmer jeg aldri».

- Det å få fortelle betyr mye, det å kunne vise andre sider av en selv som ikke bare handler om å være syk og døende. Den største og viktigste verdien i disse tekstene er at deltakerne viser fram at de har vært viktige for andre mennesker og at andre mennesker har vært viktige for dem gjennom livet.

Og fortellingene lever videre. Synnes sier at de nedskrevne fortellingene har blitt brukt av familiene i etterkant. En av deltakerne som døde, hadde ikke noen nære slektninger lenger, og presten som skulle forrette i begravelsen hadde ingenting å berette om livshistorien hans.

Men da ble fortellingene brukt: Gjennom dem fikk de som kom i begravelsen høre hans tanker om barndom og oppvekst, om å leve med sykdommen og hans tanker om framtiden og håpet om at det var en annen verden etter denne.

- Jeg har erfart at hvis de ikke orker å fortelle lange historier kan det hende de har en vits eller bemerkning å komme med, forteller Synnes, som en høstdag kom inn til ei som ikke var så pratesjuk, men noe hadde hun å by på:

I dag er det høst
Jentene går med hengebrøst
Og guttene har lite løst
Da er det høst.

Beskyttende kokong

Mange av de som deltok i prosjektet var veldig syke og eksistensen deres var skrelt ned til et minimum.

- Da er det å ta tak i det friske og kreative en mulighet. Fortellingen om det gode og morsomme vi har opplevd er også en beskyttende kokong fra det livet som er her og nå, noe vi kan trekke oss inn i. Det å få fortalt, skrevet ned og opplest sine fortellinger ble viktig for deltakerne.

- Det er et apropos for oss alle at arbeid ikke ble trukket frem som viktig. Det er det jeg vil kalle selvtranscenderende verdier – verdier som handler om å orientere seg mot andre mennesker og en sammenheng utenfor seg selv – som spiller en rolle for de som ser at livet holder på å ebbe ut, sier Synnes.

Referanse: 

Oddgeir Synnes, Forteljing som identitetskonstruksjon ved alvorleg sjukdom, Det teologiske Menighetsfakultet, ferdig våren 2012