Angst. De har angst, kunne denne besynderlige Reidar Løvlie si, alternativt rope, fra kontoret inn til laboratoriet nederst i gangen, sin egen dør så vidt på gap. Der inne diskuterte vi, og det ubestilte svaret kom gjallende nedover gangen, svaret på hvorfor ansatte ved universitetet forsket så lite.

Angst. Javel, og hva betydde egentlig det?

Det betydde en sviktende tro på egne data, en manglende vilje til å gjennomføre et arbeid, eller var det også jakten på det perfekte vitenskapelige resultatet, det ingen kunne stille spørsmåltegn ved eller siden kritisere – seier og hevn i en publisert knockout!

Angst og lammelse var to sider av samme sak. Også er det ingen nysgjerrighet. Han hadde på magisk vis beveget seg ut av kontoret og stod nå i døråpningen til laboratoriet med gestikulerende hender og rastløse øyenbryn. Tiraden fortsatte. «Du må kunne se verden for å kunne stille spørsmål ved den. Reis å se, reis og kvitt deg av med angsten. Reis på nytt. Gjør det igjen. Verden er åpen for den som vil, og kan, se. Prøv selv». 

En anmodning han selv fulgte regelmessig. Til Kina, til Grønland, til Antarktis, til Australia og USA. Også underviste han hver vår i Sverige, og arbeidet med jevne mellomrom på Laboratoire des Sciences du Climat et de l'Environnement (LSCE) like utenfor Paris.

I korridorene, og blant de rundt meg, ble han referert til som ganske enkelt professoren; og det på et universitet! Selv kalte jeg han også for sirkusdirektøren kanskje fordi han hadde et artistisk drag over seg i tillegg til at han kunne være en intellektuell gjøgler og anarkist, som oftest selvsikker og til tider nokså autoritær. Men motstand kunne han tåle, og til tider like riktig godt.

«Kaos staves best k o a s», kunne han plire av seg mellom tre sigaretter og et smil. At forskning trives under fravær av orden er av og til sant, og til tider avgjørende, men full kontroll hadde han allikevel over laboratoriet han hadde brukt sitt liv til å bygge opp. Balansen mellom de to konkurrerende tilstandene – kontroll og kaos – er håndverk av den sjeldne typen i akademiske kretser, et som best vokser innenfra og ut. Om det da får vokse under de rette, frie betingelsene.

Også reiste han da. For å se hvordan andre gjorde det, helt til den siste enveistur – opp bakken på sykkel, helt hjem til Ingrid (hans kone) og en vedvarende middagslur.

«Når du først er i Japan», for det var dit han skulle denne gangen, «så skal du dra innom Fuglen». Kafeen med fordums dekader innprentet i veggene. Den ligger i en smal sidegate oppe i Shibuya. Der kan du pause over en dampende fersk kaffe og tenke over det du har fortært på din rundtur gjennom Tokyos mangslungne gater.

Det var det jeg sa til ham, noe pretensiøst kanskje, men allikevel. Og det var akkurat det han gjorde. Han behersket overraskelsens kunst. Der andre hadde takket høflig for tipset og fortsatt med sitt, hadde han en bemerkelsesverdig evne til å følge opp forslag folk kom dragende med, undersøke selv. En tidlig morgen tikket det inn en mail.

«Hvordan i alle verden fant du fram til denne koselige kaffe-bulen?». Beskjeden var sendt fra Fuglen, i soloppgangens land. Dagen etter hadde han vært på Mt. Fuji og sett det som bare kan sees derfra av et aldersfullendt menneske som hadde slitt ut et snes briller. Dette var bare måneder før han døde, 68 år gammel.  

I nekrologer er det vanlig å oppsummere et liv levd. Det har andre gjort på utmerket vis i Aftenposten og Bergens Tidende. Men Reidar Løvlie, som både på utpust og innpust var akademiker, intellektuell og professor i geomagnetisme ved Universitetet i Bergen, var også legemliggjøringen av en idé: Den som binder vitenskap og dannelse sammen, i samfunnets tjeneste. Presist hva denne vidunderlige ideen er lar seg ikke enkelt fremkalle i mørkerommet som et kunstferdig svart-hvitt bilde, men noen erfaringer kan allikevel være verdt å dvele ved.

Han selv ville, og var, gjerne den første til å utrykke bekymring for dagens utvikling av universitetene - hvordan du nå enn velger å definere den - en hvor friheten stadig redefineres, og der vi sliter med å forstå betingelsene for hvorfor de eksisterer i utgangspunktet. Hva skal storsamfunnet egentlig med de? Jada, vi skal utdanne folk og forskerere, men hvordan og på hvilken måte. Med hva slags formål og under hva slags omstendigheter.

Vi hører ekkoet av det stadig vekk: får vi det vi betaler for? Er varen riktig priset eller er den blitt for dyr?

Hva er så de kumulative konsekvensene av de mange sprikende, men målbærende planer som stadig utformes i de politiske kvarterer, og som på sett og vis tas til følge? Hvordan påvirker det hva vi offentlig tenker om universitetene og dannelse, om vitenskap og forskning, og om hva slags funksjon professorene skal ha og alle de mangfoldige roller de skal betjene? Finnes det visjoner store nok til å bære arven etter de som har gått før oss?

Det ligger som oftest fine ambisjoner bak planene. Av den typen som lett lar seg fange i florlette paroler (les: kunnskap gir muligheter) og som hvem som helst kan stille seg bak, men samme hvor blendene parolene er virker politikken bak dem å være grå og karakterløs. Sant nok, dette er vanskelig materie, ikke minst fordi universitetene tjener et høyere ideal enn det vi er vant til å håndtere i våre gjennomsnittlige hverdagsliv, og det på en tidsskala som favner opptil en håndfull regjerninger av den norske typen.

Det Humboldtske idealet er da også skapt i en annen tid med andre perspektiv. Foreldet, men like fullt relevant, vil noen si. Blant forsvarerne fantes en sirkusdirektør og en professor. En som etterstrebet å leve for det han forsket på, men kun i en større sammenheng.

Dette gjorde Reidar helt siden han som ungt menneske i en stivleddet verden undersøkte hvordan sedimenter på havbunnen blir magnetisert – slik at de siden kan lære oss noe om jordas ubestridte heftigste kraft: magnetfeltet!

Dette startet han med i Bergen, men det var først da han forlot moderlandet og dro til Lamont-Dorothy Earth Observatory, vakkert anlagt like nord for New York, at han våknet. Han ble kjent med personer som siden kom til å definere et viktig fagfelt, og han traff, om jeg ikke tar feil, Takesi Nagata. Denne kjederøykende magnetikeren med skarpe, flakkende øyne som gjorde et uslitelig inntrykk på unge Løvlie.

Innsikten kom ikke av seg selv, den kostet. Timer og dager bøyd over bøker med begrenset pedagogisk anlegg og uregjerlige instrumenter, ja, men også fordi han dro fra Ingrid og et nyfødt barn som måtte klare seg selv til de ble gjenforenet (de levde forøvrig sammen livet ut og fikk fem barn sammen).

Nagata var et individ som imponerte ham, men Reidar var også imponert over japanernes evne til samhandling, den kollektive kraft han på slutten overvar i Japan.

«En ide kan dras ut av et sort hull. Det holder med en person. Men ideen blir raskt sugd tilbake med mindre det holdes på plass kollektivt. Alle ideer lever i spenning, selv de mest etablerte.» Slik kunne han uttrykke det. 

Faktum er at Reidar etterhvert selv ble denne ideen om samhandling, om en uforpliktende deling av tid og ideer mennesker i mellom, en generøs deling av innsikt hardt tilervervet. En kunne også spore en viss ærbødighet hos ham over få til noe som skilte seg fra det andre hadde klart. Reproduksjon hadde han ikke noe til overs for. Spørsmålet var midlertid aldri om ideen var ny, men snarere hva som gjorde den ny. Heller aldri var spørsmålet: er den publiserbar? Hvor raskt kan den omsettes i en målbar størrelse. Det var sekundært, selv om han flittig og trutt publiserte artikler i internasjonale tidsskrift.

Tidlig i doktorgradsarbeidet mitt innså jeg at jeg hadde med ett fått en ny veileder. Det gav seg selv. At professoren skilte seg ut var noe de fleste merket når de kom innom hans nokså komplette Paleomagnetiske Laboratoriet, eller målestua som vi kalte det. For noen var han for mye av det gode, de ble irritert og forsvant fort ut. For andre var det annerledes, og etter hvert ble vi noen av den typen. Alle fikk vi komme inn på kontoret hans. Her var det, på et selvsaget bord, formet som en superellipse, tilstrekkelig rom for å teste de helt ville ideene eller snakke politikk. Tavlen over vasken var velbrukt. Det samme gjaldt trakteren under, som dampet til alle døgnets tider.

Hissig som en arbeidsbie propellert framover av sin egen spinnville nysgjerrighet drev han rastløst rundt i rommet, i bane rundt superellipsen, snart med en bok i hånden, snart med en sigarett eller også en til, og så med ett: Nå skal du gå. Jeg må jobbe. Og ut fór vi, den ene etter den andre, alle med noe å tenke på, aldri upåvirket.

I disse mangfoldige sparringstimene på geofysen, godt hjulpet av beksvart svensk kaffe som til tider kunne vekket en jordmor til live, eller også på tur mellom alpine tinder lastet med en steindrill og et smittende godt humør, ble Reidar en venn, en nær og god en. En det var umerkelig vondt å miste.

Norge har aldri vært spesielt plaget av intellektuelle akademikere, og kanskje spesielt ikke realister. For meg var Reidar alltid en virkeliggjøring av ideen om universitetet. Et sted hvor ingenting har verdi om det ikke kan deles, om det ikke er fritt og tilgjengelig. På målestua hans var alt gratis. Den var også tilgjengelig utover det kirka og fagforeninger anbefaler. 7 dager i uken, 24 timer i døgnet stod labben åpen for de som hadde noe der å gjøre. At alt er gratis og alltid åpent opphever strukturer og utfordrer vaner. Det er kanskje viktigere enn man skulle tro, for vaner kan være kreativitetens verste fiende.

Du kunne sitte på en trekkfull hybel, kroket som en fant fra et eventyr av Asbjørnsen og Moe, og med ett innse at dersom du målte x på y styrke kunne du teste egenskapen z. Klokken kunne være over midnatt, men som ung student var det av mindre betydning. Av med ullteppe og på med sko og jakke. Ut i den regnfulle natten. Man slo på lyset (om det ikke allerede var noen der, det hendte jo), og så en rad med grønne planter i vinduet, en liten radio som han selv sjeldent brukte og ellers en unike (i ordets rette forstand) samling instrumenter som på ulikt vis målte magnetiske egenskaper, enten i form av en bakterie, en taperull eller en basalt. Det var bare å gi seg hen.

Er det der i dag? Den samme åpenheten. Den som ikke koster brukerne noe. Det var tross alt en sjelden fugl allerede for 15 år siden. ”Er det meritterende?” er kanskje svaret på spørsmålet i dag. Slik virker det i hvert fall å være på universitetet. Kanskje er det sant, eller kanskje bare en fordom eller en misforståelse.

Reidars lekenhet og evne til annerledestenkning var framskutt. Det gjorde Universitet til et annet sted, et som er en organisk del av samfunnet det beriker, men samtid adskilt. En bro går over som ikke nødvendigvis bærer alle som prøver. Å finne veien over i skumringen uten en fakkelbærer kan være vanskeligere enn du tror.

––––––––––––––

Denne teksten stod først på trykk i Klassekampen den 22. April, 2014.