Lynn Margulis er opptatt av hva som er opprinnelsen til cellene i dyr og planter (eukaryote celler). Det har lenge vært allmenn enighet om at eukaryote celler, altså celler med kjerne, oppstod fra bakterier for over en milliard år siden. Tidligere mente forskerne at denne utviklingen skyldtes gradvise mutasjoner, det vil si utallige små forandringer av bakterienes arvemateriale.

I 1970 skrev den da 32 år gamle Margulis boken Origin of Eukaryotic Cells, der hun påstod at de høyerestående cellene, de eukaryote, egentlig var en symbiose av mer primitive celler. Organellene inne i cellene hadde ifølge Margulis, alle sammen vært bakterier som var blitt tatt inn for å gjøre en spesiell jobb. Mitokondrier (cellenes energifabrikker), kloroplaster (der fotosyntesen foregår) og andre komponenter i eukaryote celler er rester etter en gang frittlevende bakterier.

Kontroversiell

Hypotesen var meget kontroversiell og alderen hennes gjorde kanskje at ikke alle tok henne på alvor. De neste ti årene samlet firebarnsmoren inn data til støtte for sin teori. Dette presenterte hun i 1981 i boken Symbiosis in Cell Evolution. Nå fikk hun også anerkjennelsen fra det vitenskapelige samfunn.

Men hun hadde ikke vært alene om slike tanker. Allerede i 1967 publiserte tidsskriftet Nature et brev fra bergensforskeren Jostein Goksøyr, der han foreslo at den eukaryote cellen hadde oppstått ved at flere bakterier slo seg sammen innenfor samme cellemembran. Margulis kjente ikke til Goksøyrs brev da hun skrev sin første bok. Men hun ble både overrasket og glad da hun litt senere så at andre hadde kommet frem til de samme konklusjoner som henne.

-Det er ingen tvil om at Goksøyr var tidligere ute enn jeg, med å publisere den riktige forklaringen på de eukaryote cellenes opphav, framholder Margulis. Også professor Morten M. Laane ved Universitetet i Oslo har i lang tid studert lignende problemstillinger i sitt arbeid på celler fra både termitters og kakerlakkers tarmsystem.

Vanskelig å ignorere

Lynn Margulis ble født i Chicago i 1938. Universitetet i Chicago la vekt på at studentene skulle lese de originale verkene fremfor spesialiserte lærebøker, en fremgangsmåte Margulis fortsatt støtter den dag idag. Hun gjorde ferdig sin doktorgrad ved Berkeley, og i 1970 var hun professor ved universitetet i Boston. Der skrev hun The Origin of Eukaryotic Cells. En anmelder kalte boka “stimulerende, irriterende og utfordrende, men vanskelig å ignorere.”

Fra 1977 til 1980 ledet hun National Academy of Science’ Space Science Board komité om planetær biologi og kjemisk evolusjon og utviklet forskningsstrategier for NASA. Det var også her hun utviklet sine teorier til støtte for James E. Lovelocks Gaiahypotese.

Gaia

Gaiahypotesen bygger blant annet på den fantastiske påstanden om at det ikke er noe klart skille mellom den døde og den levende delen av planeten vår. James Lovelock, jobbet også for NASA, hvor han utviklet instrumenter som skulle ta målinger for ta rede på om det fantes liv på Mars.

I et tankeeksperiment spurte han seg selv: “Hvordan skulle jeg, hvis jeg stod på Mars, finne ut om det var liv på planeten Jorden?” Fra sitt innbilte observatorium på Mars fant han ut at sammenlignet med andre planeter i solsystemet, syder Jorden av liv. Faktisk fant Lovelock at vår atmosfære trosser alle naturlige forventninger. Gasser, spesielt oksygen, eksisterer uavhengig selv om de skulle latt seg kombinere. Den eneste forklaring på Jordens dynamiske, livgivende atmosfære er den kontinuerlige innsprøytning av gass og energi inn i atmosfæren som dyr, planter og bakterier sørger for.

Margulis var med på å utvikle Gaiateorien, i “Microcosmos” (Summit/Simon & Schuster, 1986), skrevet sammen med sønnen Dorion Sagan. De bemerket at noen mikrober kan puste, men kan ikke spise. Andre kan spise, men kan ikke puste. Bare ved å samarbeide kan de overleve.

For tiden er Margulis professor i biologi ved universitetet i Massachussets der hun arbeider med den kontroversielle teorien at halen hos spermier ble utviklet fra en gruppe bakterier kjent som spirocheter. Jeg er nok ikke alene om å tro at vi fortsatt kan vente oss mye av Lynn Margulis.

Her finner du mer om Lynn Margulis