Vår største sosialøkonom skulle egentlig blitt gullsmed. Ragnar Frischs mor lokket ham til universitetet, og i 1969 ble han tildelt den første nobelprisen i økonomi.
ØysteinPedersenLektor
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Universitetsmann, planøkonom og vinner av nobelprisen i økonomi: Ragnar Frisch (1895 - 1973) var nesten eneansvarlig for den første utviklingen av sosialøkonomien i Norge, før krigen.
Det var imidlertid gullsmed han skulle bli. Hans far hadde gullsmedforretning og verksted i Oslo som unge Frisch skulle overta. Han gikk i lære hos David-Andersen, men Ragnars mor insisterte på at hennes sønn også skulle studere ved universitetet.
Etter at mor og sønn hadde lest grundig igjennom universitetets studiekatalog, fant de ut at økonomi var det korteste og enkleste studiet som ble tilbudt. Han hadde jo allerede brukt lang tid på å bli gullsmed. Dette enkle studiet skulle Frisch senere være med på å gjøre til et minst like krevende studium som de andre fagene ved universitetet.
Sine læreres lærer
Frisch ble ganske raskt sine læreres læremester. Professorene var ikke faglig på høyde med Frisch, og han ga dem leksjoner i grense-nyttebegrepet i sosialøkonomien. I eksamensoppgaver kritiserte han de lærerne som han visste ville vurdere dem.
Økonomiutdanningen tok han parallelt med gullsmedlære, og han avla avsluttende eksamen i 1919. Etter studier i blant annet Paris kom han tilbake og tok doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1926.
I 1931 opprettet Stortinget et professorat for Frisch, slik at han ikke skulle forsvinne til utenlandske læresteder, som hadde vist stor interesse for den norske økonomen. Tre år senere ble han forskningssjef ved det nyopprettede Økonomisk institutt ved universitetet. Her jobbet Frisch til han nådde pensjonsalder.
Helge Seip er en av de mange studentene som har fått varige inntrykk av den ivrige vitenskapsmannen:
«Ingen som har sittet under kateteret til Ragnar Frisch, kan unngå å ha tatt med seg inntrykk som man beholder livet ut. En framstående vitenskapsmann med en arbeidskapasitet og et engasjement som er sjelden å oppleve, var parret med analytiske evner og en tankekraft som virket på alle han kom i nærmere kontakt med.» (Fra Helge Seips kronikk i Dagbladet 1.3. 1995)
Faget «skalv i grunnvollene»
Frischs store omlegging av sosial-økonomistudiet ved universitetet førte til et seks års studium. Ifølge en av Frischs kolleger skalv faget i sine grunnvoller. Frisch syntes det var et ork å forelese, men når han først kom i gang, kunne han bli så ivrig at han holdt på i åtte timer, med kun en kort pause for å gi studentene et pusterom.
Frisch kunne overnatte på en benk på Majorstuen, dersom den siste trikken hadde gått. Dagen etter startet han klokken sju med nytt overskudd og humør.
Han hadde en utrolig evne til å henge seg opp i detaljer. Hvis Frisch øynet et matematisk problem, gikk han løs på det med liv og lyst, og det var vanskelig for studentene å vite hvor viktig dette var. Han fylte tavlen med formler og fortsatte ut på veggen når tavlen ble for liten.
Når Frisch foreleste om et problem som fascinerte ham, kunne han trollbinde studentene, og han selv strålte av lykke. En av de dyktigste studentene skrev referat fra forelesningene, slik at Frischs formuleringer og tanker ble bevart for ettertiden. Han fant nye og dekkende ord til bruk i økonomisk teori; økosirk, kryssløpsanalyse og økonometri er begreper som dagens sosialøkonomer fortsatt har mye glede av. Økonometri er sågar blitt et eget fag innenfor sosialøkonomien.
Fagets tapte renommé
Da Frisch startet sin omveltning av sosialøkonomien i Norge, mente han at faget bar for mye preg av å være litterære teorier. Han ville at sosialøkonomien skulle bevege seg mot naturvitenskapene, med matematisk og aksiomatisk bevisførsel kombinert med empirisk forskning. Frisch mente at sosialøkonomien hadde tapt renommé da økonomene hadde gått utover sitt egentlige arbeidsområde og opptrådt som deltakere i den aktive samfunnspolitikken:
«Karakteristisk for all videnskabelig forskning er at den søker å nå frem til resultater som er objektive i den forstand at de må aksepteres av alle som har forutsetninger for å bedømme de problemer og metoder det gjelder.» (Fra Innledningen til produksjonsteorien, 1941)
Nobelprisen
Annonse
I 1969 ble Frisch tildelt den første nobelprisen i økonomi, først og fremst for sine arbeider på 1930-tallet. Frisch delte prisen med nederlenderen Jan Tinbergen. Den svenske komiteen begrunnet sitt valg med vinnernes arbeider innenfor konjunktursvingninger eller dynamisk analyse.
Frischs viktigste funn var at de økonomiske faktorene svingte i takt og at det var en viss avstand i tid mellom de tre troppene i konjunkturforløpet. I fortroppen befant det seg aksjekurser og andre følsomme indikatorer. I mellomtroppen var det priser, produksjon og andre tunge indikatorer. I baktroppen kunne man finne sentralbankens korte renter eller diskontoen.
Frisch fant ut at konjunkturbølgene forekom med forskjellig lengde. Det var sykluser på tre til fire år, som ofte skyldtes endringer i lagerbeholdninger. Bølger på åtte til ti år var dominert av produksjon og investeringsaktivitet. Veksling i folketilveksten kunne skape bølger som varte 20 til 25 år, og bølger på 50 til 60 år skyldtes antakelig tekniske revolusjoner, som bruken av dampmaskinen, elektrisiteten og bensinmotoren.
Tidligere ble det spekulert i om de samfunnsøkonomiske oppgangs- og nedgangstider skyldtes sfæriske impulser som jorden mottok med jevne mellomrom.
En foregangsmann
Frisch var en foregangsmann i nytteteori, økonomiske konjunkturbevegelser og økonomisk planlegging. Han innførte begrepene makro- og mikroøkonomi og dermed også dette skillet i økonomisk teori. Frisch nedla en stor arbeidsinnsats i utviklingen av nasjonalregnskapet, som på 1940-tallet var et viktig forskningsobjekt for norske sosialøkonomer. Gjenreisningsårene etter krigen ga politikere og økonomer stor tro på muligheten til å styre den økonomiske utviklingen. Denne troen ble ytterligere styrket på 1950- og 60-tallet, en periode med sterk økonomisk vekst.
I etterkrigstiden arbeidet Frisch med å utvikle store matematiske modeller som fortsatt blir benyttet i økonomisk planlegging. En av disse er en forløper for det analyseverktøyet som Statistisk sentralbyrå bruker til å utarbeide nasjonalbudsjettet.