Gjertrud Flermoen Stenbrenden har i sin doktoravhendling tatt for seg to grupper lydendringer i lange vokaler i middelengelsk.

Den første gruppen gjelder tidlige endringer som angår gammelengelsk y, gammelengelsk a i sydengelsk, og gammelengelsk o i nordengelsk.

Disse endringene antar man at var fullført omkring år 1350.

Den andre gruppen kalles gjerne the Great Vowel Shift og gjelder endringer i middelengelsk e, æ, o, åpen o, i og u. Det har vært vanlig å datere dette store vokalskiftet til perioden fra omkring 1400 til 1750.

Men ifølge Stenbrendens materiale kan skiftet ha startet godt og vel ett århundre før, allerede mot slutten av 1200-tallet.

– Det innebærer en overlapping av vokalendringene. Og da gir det ikke lenger mening å snakke om ett fenomen, altså det store vokalskiftet, men heller om flere fenomener. Eller enda riktigere: at middelengelsk var en periode med særlig mange vokalendringer, sier Stenbrenden.

Skribenten har tabbet seg ut

Det er såkalt ukonvensjonelle ordformer Gjertrud Stenbrenden har studert. Det vil si ord der stavemåten ikke bare avviker fra det som er gjengs, men samtidig vitner om uttalen.

– Det er rett og slett de tilfeller der skribenten har tabbet seg ut og skrevet etter uttale og ikke ut i fra det som var korrekt ortografi, slik de var opplært til å skrive det.

Som eksempelvis når det engelske ordet for hvit, som i 99 prosent av tilfellene skrives white, i stedet er skrevet slik: weyte.

– Jeg har hele 200 sider med slike ukonvensjonelle ordformer - av en avhandling på totalt 608 sider!

Omfanget av de ukonvensjonelle ordformene har vist seg å være mye større enn tidligere antatt. Stenbrenden mener dette støtter opp under teorien om at vokalskiftet startet mye tidligere enn 1400.

Nærmere analyse av de enkelte ordformene hentyder videre at vokalskiftet kan ha begynt mot slutten av 1200-tallet.

Materialet viser dessuten at den første gruppen med vokalendringer ikke var fullført da vokalskiftet startet.

Startet i West og East Midlands

Ordformene har Stenbrenden hentet fra tre store lingvistiske atlas for middelengelsk. Atlasene går under de forkortede navnene LAEME, SMED og LALME, der LAEME er det eneste som er digitalisert.

– Alle tekstene er lokale og stedfestet, forklarer universitetslektoren. Hennes mål har ikke bare vært å fastslå kronologien og dateringen av vokalendringene, men også å finne ut hvor i England endringene startet. De keltiske områdene Wales og Skottland er ikke med.

– Sannsynligvis startet vokalskiftet i West Midlands og East Midlands, altså midtre del av landet. Det er der jeg har funnet ukonvensjonelle ordformer som antyder vokalskifte fra tidlig dato.

Stenbrenden har også sett på enkelte andre kilder, forskningsartikler fra blant annet 1913 og 1940, med materiale fra perioden 1150 til 1500.

– Jeg har forsøkt å samle alle stavemåter, og har da sett de samme mønstre gå igjen.

Ikke helt isolert

Noen av lydendringene i begge de grupper som avhandlingen handler om, mener Stenbrenden at sannsynligvis begynte som kombinatoriske endringer. Disse endringene spredte seg deretter ved hjelp av analogi.

I tillegg til disse hovedfunnene i avhandlingen har Gjertrud Stenbrenden oppdaget noe annet som har overrasket henne.

– Det gjelder det man gjerne kaller isolerende lydendring. Altså en endring som tilsynelatende skjer helt isolert. Men i følge mitt materiale kan det se ut som denne tilsynelatende endringen likevel skyldes noe i den fonetiske konteksten.

Det er den lange a som påvirkes når den kommer før en n og etter en w.

– Det kan se ut som denne n har en akkustisk virkning på a, forklarer hun.

Går igjen i germanske språk

Stenbrenden har også tidligere, i sin hovedoppgave, tatt for seg vokalendringene i middelengelsk. Den gangen var hovedspørsmålet: Hvorfor uttales de lange vokalene i engelsk så forskjellig fra andre språk?

En rent fysisk forklaringsmodell ble da brukt som svar. For liknende vokalendringer, at de lange vokalene blir mer fremre, at de heves og diftongeres, går igjen i alle germanske språk unntatt dansk, forteller universitetslektoren.

– Ville vi ha forstått gammelengelsk i dag?

– Nei, neppe, det liknet mer på norrønt enn på moderne engelsk.

– Hva med dialekter i middelengelsk?

– De fantes, og forskjellene var ganske store. Det henger særlig sammen med innvandringen av angelsakserne. De brakte med seg ulike gammelengelske dialekter alt etter hvor de selv kom fra, om de var jyder, anglere eller saksere, sier Gjertrud Stenbrenden.

Kilde:

Gjertrud Flermoen Stenbrenden, The Chronology and Regional Spread of Long-Vowel Changes in English, c. 1150-1500, PhD-avhandling, 6. mai 2011.