Navnene våre former oss

Navnet skjemmer kanskje ingen, men det ER en forskjell på om man blir døpt Kari eller Benedicta.

Publisert
Sigrid Undset ved skrivbordet på Bjerkebæk, hvor hun skrev om sin mest kjente skikkelse som hun ga navnet Kristin Lavransdatter. (Foto: Avilde Torp)
Sigrid Undset ved skrivbordet på Bjerkebæk, hvor hun skrev om sin mest kjente skikkelse som hun ga navnet Kristin Lavransdatter. (Foto: Avilde Torp)

– Navnet bidrar til identiteten og påvirker personligheten vår.

Det hevder språkforsker Benedicta Windt-Val. Denne uken disputerer hun med en avhandling om navnebruk i norsk litteratur.

– Folk flest har en iboende interesse for navn og hva de betyr. Bare se hvor mye omhu foreldre legger i valg av navn til barna sine. Selv likte jeg overhode ikke mitt eget navn, Benedicta, da jeg vokste opp. Det var langt, uvanlig og skilte seg generelt alt for mye ut.

– Etter hvert som jeg ble eldre, vokste jeg meg likevel inn i navnet, og da jeg ble voksen, ble navnets betydning – ”den velsignede” – som en slags beskyttende kappe for meg.

Windt-Val har vært opptatt av navnegranskning i mange år og arbeidet med en rekke forfatteres bruk av navn.

Navns litterær mening

– De aller fleste forfattere er svært bevisste i valg av navn for å gi sine romanfigurer personlighet og karakter, uansett stil eller sjanger.

– Valget falt på Sigrid Undsets litteratur fordi hennes forfatterskap er så variert. Alle periodene og miljøene hun skrev om gjorde at hun måtte forholde seg svært bevisst til hvilke navn hun kunne bruke.

– Undset var en mester i kunsten. Gjennom hele sitt lange og brede forfatterskap valgte hun navnene med stor omhu – og alltid for å understreke sin evige problematikk – den farlige kjærligheten.

Som eksempel nevner Windt-Val Undsets roman Den trofaste hustru (1936). Hovedpersonen Nathalie blir kalt Thali, et grep forfatteren gjør for å understreke hvordan hun presses inn i en rolle som ikke passer for henne.

Den bevisste navnebruken er likevel tilstede allerede i debutromanen Fru Marta Oulie (1907) og i enda større grad i Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909).

– Det er ikke blitt forsket mye på navnebruk i litteraturen her i Norge, og mest bare på enkeltverker. Det nye i min avhandling er at den tar for seg utviklingen av navnebruken gjennom et helt forfatterskap, sier Windt-Val.

Fantasi- og realismenavn

Windt-Val forklarer at hun ofte bruker eksempler fra naturalismen og realismen fordi begge disse sjangrene skal speile den virkelige navnebruken i samfunnet og derfor også gir så gode muligheter til å vise frem strategiene bak navnevalgene.

– I en litterær fantasy-verden står forfatterene friere i forhold til navnebruk enn i realismen, sier Windt-Val og gir noen eksempler fra befolkningen i Astrid Lindgrens litterære verden.

Mio min Mio handler om en ensom, ulykkelig og følelsesmessig forsømt gutt som lengter etter sin avdøde far. I det virkelige liv heter han Bo Vilhelm Olsson – et helt alminnelig svensk navn.

Det er først når forfatteren sender ham over til en fantasy-verden at han samtidig blir gitt navnet Mio – som gir åpenbare assosiasjoner til en som er ”min” og som man bare vil trykke hardt inntil seg, men andre ord et navn som får en til å tenke på kjærlighet, beskyttelse og tilhørighet.

– Alle personene han møter, har lydlige, oppdiktede navn som han selv – bortsett fra ondskapens representant, ridder Cato. Han har fått et realistisk navn, for ondskapen er virkelig og kan ikke diktes bort, sier Windt-Val.

Få heter Pippi

I Brødrene Løvehjerte understrekes overgangen fra den realistiske verden til en oppdiktet verden hovedsakelig gjennom stedsnavnene

– Nangijala, Nangilima, Kirsebærdalen og Klungerdalen, forteller Windt-Val. Personnavnene er derimot stort sett realistiske.

Pippi – Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe – er på sin side et navn som får språkforskeren til å tenke på et heller ensomt og kjærlighetsløst barn som gir seg selv flere ben å stå på gjennom en lang rekke frodige og fantasifulle navn.

– Så kan man spørre seg hvorfor ikke det litterære heltinnenavnet Pippi er blitt et motenavn på samme måte som Ronja, Marikken og Emil, sier Windt-Val som selv tror det kan skyldes at navnets ordlyd rett og slett ikke faller i smak hos Lindgrens skandinaviske publikum.

– Eller kanskje foreldrene tross alt mener at en Pippi er litt for mye for dem å hanskes med, spør Windt-Val.

Det er ikke bare Lindgren som bruker navn for å uttrykke litterære skikkelsers sinnstilstand.

– I Maria Gripes barnebøker Hugo og Josefin er hovedpersonen døpt Anna Gråh – et navn som så til de grader knuger henne ned at hun i stedet begynner å kalle seg Josefin Johandersson – et navn hun selv opplever som både morsomt og annerledes – akkurat som hun ønsker å være.

– Etter hvert får hun likevel hjelp av Hugo til å bli så sterk og selvstendig at hun kan trives med sitt eget navn.

Kallenavn som strategi

– Hva med kjælenavn?

– Innen navneforskningen regnes kjælenavn gjerne for å ha med nærhet å gjøre, men benyttes også som virkemiddel i klandannelse. I dag er bruk av kallenavn et relativt urbant trekk.

– Noen steder, for eksempel i Sverige, er omskrivninger av navn særlig vanlig, noe som også er bakgrunnen for alle Hassene, Lassene og Bossene vi møter over grensen. Den samme tendensen kan man se i USA, hvor forkortede kjælenavn som Rob, Terry og Billie blir brukt på begge kjønn.

– I litteraturen, så vel som i det virkelige liv, kan kjælenavn både ha en positiv og negativ valør.

I Ebba Haslunds roman Bare et lite sammenbrudd heter hovedpersonen Lillemor – et kallenavn hun er blitt pådyttet av omgivelsene, særlig av sin mann.

Navnet kan jo være greit på en liten jente, men hvem orker å være en lillemor hele livet?

– Egentlig heter hovedpersonen noe så flott som Beatrice – et navn hun regelrett må gjøre et opprør for å få lov til også å ”være”, sier Windt-Val.

Navneloven en tabbe

"Men han het Edvard… Navn og navnebruk i Sigrid Undsets forfatterskap" er tittelen på Benedicta Windt-Vals avhandling. (Foto: Annica Thomsson)
"Men han het Edvard… Navn og navnebruk i Sigrid Undsets forfatterskap" er tittelen på Benedicta Windt-Vals avhandling. (Foto: Annica Thomsson)

I 2003 åpnet endringer i den norske navneloven for bruk av mer spesielle og uvanlige navn. Det mener Windt-Val var en tabbe fra myndighetenes side.

– Jeg mener det er feil at begrensningene på hva man kan kalle barn i dag, er opphevet. Noen rammer for hva man kan kalle barn, er bare av det gode, sier hun.

– Navnevalg blir alt for lett et selvrealiseringsprosjekt fra foreldrenes side. Og som vanlig går kjendisene først. Den amerikanske skuespilleren Gwyneth Paltrow kalte datteren sin for Apple.

– Hvordan skal barnet siden forme sin identitet ut ifra et fruktnavn, spør Windt-Val før hun legger til:

– Ikke for det, min mor hadde en kusine som het Drue…

Navnetradisjonen utvannes

Fordi de kulturelle assosiasjonene til navn er så nyanserte, mener Windt-Val at navnegranskere har størst utbytte av å studere sitt eget lands litteratur.

Derfor bekymrer det henne at den tidligere så sterke kulturelle fellesrammen omkring navn er i ferd med å endre seg.

– Da jeg var liten, ble alle kjent med et visst sett av navn gjennom bibelhistorien og Asbjørnsen og Moe så vel som Frøken Detektiv og Mette-Marit-bøkene. Barn i dag druknes i massekultur, og vil derfor trolig ikke opparbeide seg tilsvarende fellesreferanser omkring navn.

– I fremtiden kommer derfor heller ikke assosiasjonene til forskjellige navnene til å bli like sterke, tror språkforsker Benedicta Windt-Val.

Bakgrunn:

5. februar forsvarer Benedicta Windt-Val sin doktorgrad ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. I avhandlingen har hun konsentrert seg om Sigrid Unsets forfatterskap.

Pressemelding om disputasen: Undsets navnebruk ikke tilfeldig