Leseboka – en utviklingshistorie

Lesebøker i norsk skole fra 1860-årene fungerte som lærebøker i flere fag. Hundre år senere er lesebøkene orientert mot enkeltfag, sekulariserte, og illustrasjonene er blitt viktigere.

Publisert
P.A. Jensens Læsebok for folkeskolen og Folkehjemmet.
P.A. Jensens Læsebok for folkeskolen og Folkehjemmet.

P.A. Jensens Læsebok for folkeskolen og Folkehjemmet fra 1863 ble i sin tid sterkt kritisert.

På den ene siden fordi den inneholdt folkeeventyr, dikt og fortellinger, på den annen side fordi den inneholdt sekulær sakprosa. Boken var med andre ord en lærebok i flere fag i skolen: historie, velstandslære, geografi, kirkehistorie, naturfag og litteratur.

– Dette er altså ikke primært en lærebok beregnet på utenatlæring, men en lærebok som utfordrer evnen til forståelse og resonnement, forklarere professor Susanne V. Knudsen ved Høgskolen i Vestfold.

Illustrasjoner er der ingen av i P.A. Jensens lesebok.

Nordahl Rolfsens verk

Læsebog for Folkeskolen av Nordahl Rolfsen kom ut fra 1892 til 1895 og deretter i flere reviderte utgaver.

Rolfsen har med tekster innen tema som historie, kirkehistorie, naturfag og geografi, men hans bøker representerer et klart skritt i retning av enkeltfaglighet og bort fra flerfagligheten.

– Og med Rolfsen gjør illustrasjonene for alvor sitt inntog i lærebøkene, fortsetter Knudsen.

Læsebog for Folkeskolen av Nordahl Rolfsen.
Læsebog for Folkeskolen av Nordahl Rolfsen.

– De er så viktige for Rolfsen at han til og med tar dem med som undertittel på bøkene: ”med tegninger av norske kunstnere.” Illustrasjonene kan være knyttet til beskrivelsen av dyr og steder, eller de kan være illustrasjoner til skjønnlitterære verk.

– Illustrasjonene understøtter på denne måten bøkenes pedagogiske oppdrag ved å ta i bruk elevenes fantasi og følelser, sier Knudsen.

Med disse illustrasjonene er sekulariseringen for alvor trådt i forgrunnen i leseboken.

Illustrasjonene er konsentrert om å stimulere barnets følelse og fantasi i naturfag, historie og geografi, de bidrar til å motivere barnet til å lese innenat, gjenfortelle og snakke om stoffet.

Skjønnlitteraturen overtar

Mathilde Munch og Sven Svensens Heime og ute ble først utgitt i 1926–1930, men var på markedet fram til femtitallet, med små revisjoner når det gjelder de første trinn i skolen.

– I dette verket er sakprosatekstene på enda sterkere retur, og skjønnlitteraturen dominerer, selv om det fortsatt er med tekster om natur, det nasjonale, historie og kristen tro, forklarer Knudsen.

– Illustrasjonene henger nøye sammen med teksten og understøtter barnets fantasi og følelse i en vekselvirkning mellom tekst og illustrasjon. Det nye er også at flere kjente norske kunstnere er representert, og at det flere steder er henvisninger til hvor originalbildet finnes, for eksempel i Nasjonalgalleriet.

I og med den tekniske utviklingen er gjengivelsen av bildene blitt bedre, noe som legger til rette for en ny utvikling, en utvidelse av norskfaget: Eleven skal kunne lese innenat, gjenfortelle og samtale om både tekst og illustrasjon.

Det utvidete tekstbegrepet

Gyldendals lesebøker kom ut i perioden 1962–1966. Bøkene er inndelt etter emner, men tekstene er skjønnlitterære. De bibelske fortellingene er nå borte, og verket innebærer et langt skritt i retning av en skjønnlitterær kanon for den unge på vegen til en voksenkanon.

– Illustrasjonene er her samlet i fire vedlegg, inkludert i bøkene. Den teknologiske utviklingen har med andre ord åpnet for en utvidelse av norskfaget, en utvidelse den faglige utviklingen tar inn over seg.

– Det utvidete tekstbegrepet er etablert, konkluderer professor Susanne V. Knudsen.

Referanse:

Norsk lærebokhistorie – en kultur- og danningshistorie, Novus forlag 2009.