Fotball og rugby har delt verden

Først var det én sport. Så delte fotball og rugby seg. Men hvorfor elsker Europa fotball, mens tidligere britiske kolonier foretrekker rugby?

Publisert
Rugby. De britiske koloniene elsker den voldsomme sporten, mens den aldri slo igjennom i de fleste kontinentaleuropeiske landene, hvor fotball i stedet dominererr. (Foto: Colourbox)
Rugby. De britiske koloniene elsker den voldsomme sporten, mens den aldri slo igjennom i de fleste kontinentaleuropeiske landene, hvor fotball i stedet dominererr. (Foto: Colourbox)

Hvorfor er det to typer rugby?

Rugby ble delt i to i 1895 på grunn av uenighet om hvorvidt spillerne skulle få motta betaling.

Rugby Union er middelklassens utgave, hvor man inntil 1995 insisterte på amatørisme. Spillere som hadde spilt profesjonelt, ble utelukket på livstid.

Rugby League er arbeiderklassen utgave. Betaling var en nødvendig forutsetning for at arbeiderklassespillerne fra de nordengelske industribyene kunne delta i spillet.

Rugby blir olympisk idrett i 2016

Når De olympiske leker i 2016 avholdes i Rio, blir det med en særlig syvmanns utgave av rugby på programmet.

Fikk du med deg resultatene fra cup-finalen i rugby nå nylig? For et par uker siden vant Australia finalen i Rugby League World Cup, på Old Trafford i Manchester.

De fleste europeere kjenner ikke spillet, lagene eller spillerne.

For selv om rugby og fotball opprinnelig var samme sport, deler de to versjonene av spillet verden mellom seg i dag:

– Grovt sagt er Europa og Latin-Amerika fotballand, mens de tidligere britiske koloniene er rugbyland, forklarer den britiske sportshistorikeren Tony Collins.

I verdenscupen Rugby League er alle deltakerlandene tidligere britiske kolonier, med unntak av USA og Frankrike.

Collins er professor på De Montfort University i England og skriver bok om rugbyens historie. I en ny studie, publisert i tidsskriftet Journal of Global History, har han sett på hvordan den britiske sporten ble splittet i forskjellige utgaver.

Symbol på imperiet

Collins tar oss med tilbake i 1800-tallets England, da rugbysporten hadde tett tilknytning til den britiske nasjonalismen.

På Rugby School, der spillet har sitt utgangspunkt, skulle den kristne tro kombineres med muskler.

Elevene skulle oppdras til å ha «karakter og god moral» for å tjene det britiske imperiet. Skolens bestyrer var britisk nasjonalist som mente hans egen klasse og rase var overlegen. Og det kom til å prege rugbyspillet – som blir et spill for gentlemen.

– Mange journalister og skribenter på 1800-tallet så på britenes forkjærlighet for sport som en stor del av forklaringen på det britiske imperiets suksess. De mente at britene er en fysisk overlegen rase, som er mer energisk enn andre folkeslag, og at det blant annet skyldes at man spiller fotball, rugby og cricket. Det er naturligvis vrøvl, men det trodde folk virkelig på, sier Collins.

Mer britisk enn britene

I de britiske koloniene representerte rugby moderlandets dyder.

– De engelske bosetterne, som dannet nye samfunn i New Zealand, Australia og Sør-Afrika, ville skape «et bedre Storbritannia». Derfor tok de med seg mye av den britiske kulturen. Idretter som rugby og cricket kom til å bety enormt mye fordi det representerte båndet til moderlandet og de britiske verdiene, sier Collins.

Rugby ble eksportert til de britiske koloniene på et tidspunkt da spillet nettopp var blitt delt i to i England.

– Både det newzealandske og sørafrikanske landslaget slo det engelske laget relativt lett, da de møtte dem til kamp første gang på begynnelsen av 1900-tallet. De seirene var enormt viktig. Det ga landene en rolle i det britiske imperiet, og det er en av de faktorene som gjorde at rugby ble en så viktig sport.

Seirene var imidlertid ikke et resultat av landenes egen styrke i spillet. Mange av de beste engelske spillerne hadde nemlig gått til den delen av rugbyen som ble profesjonelle, og det svekket det engelske landslaget.

Spørsmålet er om rugby hadde fått samme gjennomslagskraft i koloniene hvis det engelske laget hadde hatt full styrke.

I USA var de, på tross av landets uavhengighetskrig mot britene, fascinert av det britiske imperiets suksess, og derfor fikk rugby raskt suksess også der.

Men reglene var så uklare på det tidspunktet rugby bredte seg til den engelsktalende verden, at det gradvis ble utviklet en amerikansk utgave. Også i Canada og Australia utvikles nasjonale versjoner.

Svært britisk sport slo ikke an

Men i Europa, utenfor de britiske øyene, har rugbyens aura av britisk nasjonalisme og gentlemanskrig ikke samme gjennomslagskraft.

Det var fritt valg på øverste hylle da de britiske sportsgrenene dukket opp på kontinentet. Fotball og rugby ble presentert side om side, og reglene var ganske like da spillene kom til for eksempel Danmark.

Ifølge Tony Collins er rugbyens problem nettopp at den framstår som en ekstremt britisk sport:

– Det gjorde at sporten ikke slo røtter i land som ikke ønsket å følge Storbritannias linje, eller som hadde landet som fiende. Fotball har ikke den samme forbindelsen til ideologien om den «muskuløse kristendommen». Det betyr at den ikke appellerte i samme grad til de tidligere britiske koloniene, men derimot mer i de europeiske landene.

Demokratisk sport

Fotballen framsto på det tidspunktet som en mer åpen og demokratisk sport.

Klubbene i de nordengelske industribyene fikk gjennomslag for at arbeiderklassespillerne skulle få kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste, slik at de hadde råd til å spille.

Men ledelsen i rugbysporten vil helst ikke at arbeiderklassen overtar:

– De diskuterte om man skulle følge fotballsporten og tillate profesjonelle spillere, men de ønsket at rugby skulle være under kontroll av middelklassen og overklassen. Det kunne sikres ved å la spille forbli en amatørsport, sier Collins.

Det endte med splittelse mellom den profesjonelle Rugby League og engelske Rugby Union, som insisterte på at spillerne skulle være amatører helt til 1995.

Dansk borgerskap holdt stand

I Danmark var det byenes borgerskap som på midten av 1800-tallet innførte de engelske idrettene. Selv om rugby var en sport for de høyere klassene i England, delte ikke det danske borgerskapet dette synet:

– I Danmark la man vekt på finesse, etikette, hygiene og disiplin, og tok avstand fra sport som bygger på styrke. Rugby ble forbundet med arbeiderklasseidretter, som bryting og boksing, sier historikeren David Holt Olsen ved Danmarks Industrimuseum.

Han er en av forfatterne til boken «Fodbold, fair play og forretning: Dansk klubfodbolds historie».

Det konservative borgerskapet i Danmark var ganske enkelt redde for de fysiske delene av rugby og forsto ikke sporten:

– I den tidlige danske diskusjonen om fotball ville man ha finesse, etikette og disiplin, og man så ikke at rugby nettopp signaliserte disse tingene innad i det britiske imperiet, sier Olsen.

Det kan skyldes at borgerskapet i Danmark og Storbritannia ganske enkelt så forskjellig på sport:

– Mens det britiske imperiet var verdensledende, hadde Danmark nettopp tapt en krig, og det var sterke antimilitaristiske strømninger. Rugby ble betraktet som en krigersport, og det passer seg ikke i den småstaten som Danmark er blitt etter krigen i 1864.

Da krigstraumet var kommet på avstand, fikk Danmark til gjengjeld sitt eget spill som også kombinerer fysikk med etikette og dannelse: Håndball blir i mellomkrigstiden rugby.

Frankrike er et europeisk unntak

Et annet sted i Europa hjelper et krigsnederlag rugby inn i varmen: Frankrike er fram til i dag det landet på kontinentet hvor rugby er mest populært.

– Frankrike hadde nettopp tapt den fransk-prøyssiske krigen i 1870–1871, og en betydelig del av den franske eliten mente landet kunne gjenvinne sin ledende posisjon i verden ved å etterligne Storbritannia,også kjærligheten til idrett, sier Tony Collins.

– Elevene på de franske skolene blir oppmuntret til å spille rugby for å gjøre dem bedre i stand til å gjenvinne Frankrikes posisjonen på verdenskartet.

Det tok likevel lang tid før Frankrike ble akseptert av de engelsktalende rugbynasjonene:

– Frankrike var i flere tiår en ledende rugbynasjon, men likevel var det først i 1978 landet ble fullgyldig medlem av den internasjonale rugbyorganisasjonen, sier Collins.

Fotballen mister derimot raskt sin britiske dominans.

– Mindre enn to tiår etter at FIFA ble grunnlagt, har fotballen spredt seg til hele verden, og det første verdensmesterskapet ble avholdt i 1930 i Uruguay, sier Collins.

Referanse:

Collins, Tony: Unexceptional exceptionalism: the origins of American football in a transnational context, Journal of Global History. 2013. DOI: 10.1017/S1740022813000193. Les mer her

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.