Idrettsrådene står i et spenningsfelt mellom sivilsamfunnet og det offentlige. Behovet for å være synlig skaper en fare for at de blir redusert til kommunale utvalg, viser fersk rapport.
Idrettsrådene er sammenslutninger av idrettslagene i de enkelte kommunene.
Disse er organisasjonsledd innen Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF). NIF er med sine 2 millioner medlemskap Norges største frivillige organisasjon.
Vanskelig dobbeltrolle
I rapporten ”Samspill mellom idrett og kommune”. drøfter ISF-stipendiat Ragnhild Holmen Waldahl idrettsrådenes roller, organisering og oppgaver på et bredt plan, basert på caseanalyser av seks utvalgte kommuner.
Hun finner blant annet at idrettrådene ivaretar fire forskjellige funksjoner, hvorav tre kan knyttes til rollen som organisasjonsledd i NIF: Henholdsvis funksjonene som serviceorgan, samordningsorgan og interesseorgan.
Den fjerde funksjonen knytter seg imidlertid til rollen som implementeringsorgan for kommunal politikk. Dette dreier seg blant annet om å fordele kommunale tilskuddsordninger, samt treningstid i kommunale anlegg.
- Dette er oppgaver kommunen har ønsket å sette bort til idrettsrådene, og som idrettsrådene gjerne vil ha, fordi det tydeliggjør deres posisjon overfor de lokale idrettslagene. Dette er en utfordring i forhold til deres forankring i sivilsamfunnet.
- Hvis de trekkes for langt inn i kommunal politikk, utfordres en mulig kritisk rolle overfor kommunen. Det er en fare for at de blir redusert til kommunale utvalg, sier hun.
Korporatisme, ikke nettverk
- Idrettsrådene kan få en vanskelig dobbeltrolle, sier Ragnhild Holmen Waldahl.
Holmen Waldahl tar også for seg hvordan samhandlingen mellom kommunene og idrettrådene kan forstås på et mer teoretisk plan.
Tradisjonelt har samhandling mellom det offentlige og organisasjonslivet vært preget av sterke relasjoner mellom det offentlige og et fåtall av organisasjoner – også kalt korporatisme.
Samtidig peker internasjonale studier i økende grad på en utvikling bort fra en slik hierarkisk organisering, over til nettverkssamfunnet. Holmen Waldahl finner ikke dekning for at en slik utvikling har skjedd på det lokale idrettsfeltet i Norge.
- Det motsatte er snarere tilfellet. Samhandlingen mellom kommunene og idrettsrådene kan forstås som en korporatistisk institusjonell organisering. Det betyr at idrettsrådene oppnår en monopolistisk rolle som talerør for idretten, på bekostning av idrettslagene.
- Dette er en utvikling som går på tvers av en forventet samfunnsutvikling, i lys av internasjonal litteratur, avslutter Holmen Waldahl.
